ukrainsk

Kartet viser hvor stor andel av innbyggerne i hvert fylke i Ukraina som oppga ukrainsk som sitt morsmål i 2001. Forholdet mellom ukrainsk og russisk har vært et sentralt spørsmål i språkpolitikken i det uavhengige Ukraina. I en undersøkelse fra november 2021 identifiserte 78 prosent av befolkningen ukrainsk og 18 prosent russisk som sitt morsmål, som innebærer at ukrainsk er i vekst, sammenliknet med tidligere undersøkelser. Samtidig brukes russisk en del i hverdagen, også blant noen av dem som oppgir ukrainsk som sitt morsmål. I tillegg til regionale forskjeller kan man derfor snakke om en situasjonsbetinget tospråklighet i Ukraina.

Andel som oppga ukrainsk som morsmål i folketellingen i 2001
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Artikkelstart

Ukrainsk er et slavisk språk og utgjør sammen med russisk og belarusisk (hviterussisk) den østslaviske grenen av den indoeuropeiske språkfamilien.

Faktaboks

Eget navn
українська мова (ukrainska mova)
Norsk navn
ukrainsk
Engelsk navn
ukrainian
Uttale
ukraˈinsk
Språkfamilie

indoeuropeisk

Skriftsystem

kyrillisk

Språkkoder
uk, ukr (UK, UKR)
ISO-639:3
ukr

Utbredelse

Ukrainsk er offisielt språk i Ukraina. Språket har cirka 47 millioner talere, hvorav omkring 31 millioner i Ukraina. Ukrainsk tales også av ukrainere i nabolandene Russland, Moldova, Belarus, Polen, Romania, Tsjekkia og Slovakia, mens den største diasporaen utenfor nærområdene er i USA og Canada.

Språklige særtrekk

I likhet med andre slaviske språk er ukrainsk et rikt flekterende språk – ordene har altså mange former: substantiver, adjektiver, pronomener og tallord bøyes i kjønn, tall og kasus, og verbene bøyes i person, tall og tempus.

Ukrainsk har tre grammatiske kjønn (hunkjønn, hankjønn og intetkjønn) og syv kasus: nominativ, akkusativ, genitiv, dativ, instrumentalis, lokativ og vokativ. Verbet har fire tider: presens, preteritum, pluskvamperfektum og futurum (med hjelpeverb og syntetisk). Som andre slaviske språk har ukrainsk verbalaspekt, som uttrykker handlingens karakter: om vi har å gjøre med en handling som strekker seg ut i tid eller gjentar seg (imperfektiv aspekt), eller en avsluttet engangshandling (perfektiv aspekt): Pasjko pisav lista – «Pasjko (satt og) skrev (på) et brev/brevet» (imperfektiv aspekt); Pasjko napisav lista – «Pasjko skrev (ferdig) et brev/brevet» (perfektiv aspekt).

Ukrainsk har ingen artikkel: zirka kan bety både 'en stjerne' og 'stjernen'.

Ordforrådet har mye til felles med andre østslaviske og vestslaviske språk: størst felles ordforråd har ukrainsk med belarusisk, på andreplass kommer polsk, så russisk.

Ukrainsk har seks vokalfonemer og 32 konsonantfonemer. Det høye antallet konsonantfonemer har å gjøre med at fonemene [d, t, ʒ, c, s, z, s, n, l, r] opptrer i par: upalatalisert (hard) og palatalisert (bløt), som for eksempel l-fonemene i lampa 'lampe' og ljalka 'dukke'.

Trykket i ukrainsk er fritt og mobilt, som betyr at betoningen kan falle på ulike stavelser og også endres når ordet bøyes, for eksempel brat 'bror': bráta (gen.sg.), bratív (gen.pl.). I trestavelsesord faller trykket ofte på nest siste stavelse (rozmóva 'samtale').

Språkhistorie

Ukrainsk har sammen med russisk og belarusisk sitt opphav i de østslaviske områdene, der Kyiv vokste fram som sentrum for den første statsdannelsen på 860-tallet. Med kristningen i 988 kom skriftkulturen til Kyivriket. Skriftspråket, gjerne kalt kirkeslavisk, var importert fra Bulgaria og utviklet på østslavisk grunn lokale varianter til bruk i ulike språklige sjangre og registre.

På 1000-tallet hadde Kyivriket sin kulturelle og politiske blomstringstid. På denne tiden kan vi ikke snakke om «ukrainsk», «russisk» eller «belarusisk», men om (tidlig) østslavisk. Kyiv falt til mongolene i 1240, og i løpet av det neste hundreåret ble store deler av dagens Ukraina innlemmet i det litauisk-polske storriket, og senere Polen. En lokal variant av kirkeslavisk var fortsatt i bruk som litteraturspråk, særlig innenfor kirken. Samtidig oppsto i denne perioden et administrasjonsspråk som kalles rutensk eller prosta mova (det enkle språket). Rutensk ble brukt som administrasjonsspråk i Litauen-Polen inntil polsk overtok etter den polsk-litauiske realunionen i 1569. Det fikk også et bredere nedslagsfelt i skriftkulturen og fortrengte etter hvert den eldre østslaviske formen for kirkeslavisk i den religiøse tekstkulturen.

Det russiske imperiet ekspanderte fra øst, og områder som Smolensk og Kyiv kom under russisk overherredømme i andre halvdel av 1600-tallet. Det ga viktige språklige, litterære og vitenskapelige impulser til den mer isolerte moskovittiske kulturen. Ved Polens tre delinger på slutten av 1700-tallet ble store deler av Ukraina innlemmet i det russiske imperiet, mens de vestligste delene kom inn under Habsburgimperiet.

Fra begynnelsen av 1800-tallet vokste det frem en ukrainsk nasjonalisme som la vekt på å fremme ukrainsk språk og kultur. I denne perioden var polsk dominerende som kultur- og administrasjonsspråk i de vestligste områdene, mens russisk dominerte i de østlige. Ukrainsk var mest utbredt på landsbygda. En viktig rolle i etableringen av et moderne ukrainsk standardspråk spilte romantiske diktere som Taras Sjevtsjenko. Etter den polske oppstanden i 1863 slo det imperiale Russland hardt ned på nasjonalistiske bevegelser og forbød ukrainsk språk i utdanningssektoren, pressen og boktrykking. I den delen av Ukraina som lå innenfor det russiske imperiet, fungerte dermed ukrainsk hovedsakelig som språk for skjønnlitteraturen.

I Galicja var den habsburgske språkpolitikken mer liberal, og ukrainsk kunne brukes for eksempel i skolen, kirkelig administrasjon og lovverk. Fra 1867 var ukrainsk her anerkjent på lik linje med andre språk, og Lviv ble sentrum for en oppblomstring av ukrainsk skriftkultur. Sentrale i språkdiskusjonene var blant andre dikteren og oversetteren Ivan Franko og historikeren og politikeren Mykhajlo Hrusjevskyj, som også bidro til utviklingen av ukrainsk i sine egne skrifter.

Etter 1905-revolusjonen i Russland ble forbudet mot ukrainsk opphevet. Innenfor Sovjetunionen fikk ukrainsk først en blomstringstid på 1920-tallet i tråd med bolsjevikenes korenizatsija-politikk. Korenizatsija (av koren 'rot') var en integreringspolitikk som støttet ikke-russiske språk i Sovjetunionen. Ukrainsk fikk fotfeste på mange områder i samfunnet, fra utdanningssektoren til statsadministrasjonen. Fra begynnelsen av 1930-tallet ble korenizatsija-politikken erstattet av en russifiseringspolitikk som forble dominerende frem til 1980-tallet, kun avbrutt av en mer liberal periode under «tøværet» i 1956–1968. Språkloven fra 1989 ga ukrainsk status som statsspråk i den ukrainske sovjetrepublikken, og etter uavhengigheten i 1991 har ukrainsk vært eneste statsspråk i Ukraina.

Dialekter

Ukrainske dialekter deles i tre hovedgrupper:

  1. den nordlige, nord for en linje som strekker seg fra Lutsk via Kyiv til Sumy og dekker omlag 20 prosent av landet
  2. den sørvestlige, vest for en linje fra Fastiv til Balta, omkring 30 prosent av arealet
  3. den sørøstlige, øst for den samme linjen, den største med om lag 50 prosent av landet

Det er de sørøstlige dialektene som i hovedsak har dannet grunnlaget for det moderne standardspråket, med visse innslag fra de sørvestlige (i hovedsak polonismer). Innenfor disse tre hovedgruppene finnes en stor rikdom av dialekter, særlig i de vestlige områdene.

Surzjyk

Et resultat av den tette tospråkligheten (ukrainsk, russisk) over lang tid er surzjyk, et blandingsspråk bestående av ukrainsk med mange russiske elementer. De russiske elementene spenner fra uttale (akanje, det vil si uttale av ubetont o som a), morfologi (endelser) til ordforråd, syntaks og fraseologi.

Alfabet og skrift

Ukrainsk skrives med det kyrilliske alfabetet og har 33 bokstaver. Sammenliknet med det russiske alfabetet har ukrainsk noen tilleggsbokstaver: i [i], ï [ji], ґ [g], є [je], mens følgende bokstaver i det russiske alfabetet ikke brukes i det ukrainske: ё [jo], ъ [hardt tegn], ы [y], э [e].

En ukrainsk standardortografi ble etablert i 1890-årene, med ortografiske reformer i årene 1927–1929. Ortografien fra 1929 ble erstattet av en russifisert variant i 1933 og har senere blitt revidert flere ganger.

Språkpolitikk i det uavhengige Ukraina

Forholdet mellom ukrainsk og russisk har vært et sentralt spørsmål i språkpolitikken i det uavhengige Ukraina. I en undersøkelse fra november 2021 identifiserte 78 prosent av befolkningen ukrainsk og 18 prosent russisk som sitt morsmål, som innebærer at ukrainsk er i vekst, sammenliknet med tidligere undersøkelser. Samtidig brukes russisk en del i hverdagen, også blant noen av dem som oppgir ukrainsk som sitt morsmål. I tillegg til regionale forskjeller kan man derfor snakke om en situasjonsbetinget tospråklighet i Ukraina.

Etter oransjerevolusjonen i 2004 førte president Viktor Jusjtsjenko en aktiv ukrainiseringspolitikk som skulle styrke det ukrainske språkets rolle på områder som undervisning, medier og statsadministrasjon. President Viktor Janukovytsj innførte en ny språklov i 2012 som la økt vekt på å sikre russiskspråkliges rettigheter. For eksempel skulle russisk få status som regionalt administrasjonsspråk i områder der minst 10 prosent av befolkningen definerte russisk som sitt morsmål. Etter Majdanopprøret i 2014 ble det innledet en prosess for å oppheve språkloven fra 2012. Russlands annektering av Krim og den russisk-støttede okkupasjonen av områder i Donetsk og Luhansk endret fokuset i ukrainsk språklovgivning. Man argumenterte for at ukrainsk trenger en sterkere lovbeskyttelse for å videreutvikles som et moderne statsspråk og standardspråk.

I den nye språkloven som ble vedtatt i 2019 (under president Petro Porosjenko), ble det lagt opp til en trinnvis implementering og opptrapping av ukrainsk på ulike samfunnsområder. Utdanningsreformene fra 2017 gikk i samme retning, med økte incentiver og pålegg om bruk av ukrainsk som undervisningsspråk, med en viss differensiering mellom de ulike minoritetsspråkene.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Schweier, Ulrich 2002. «Ukrainisch». I: M. Okuka (red.), Lexikon der Sprachen des europäischen Ostens, 535–49. Klagenfurt, Wien, Ljubljana.
  • Shevelov, George 1993. «Ukrainian». I: B. Comrie og G. G. Corbett (red.), The Slavonic Languages, 947–98. London.
  • Sussex, Roland og Paul Cubberley 2006. The Slavic Languages. Cambridge.

Kommentarer (1)

skrev Jørgen G. Bosoni

Artikkelen treng ei opprydjing, som helst lyt gjerast av ein lingvist. Det må gjerast tydelegare (ved bruk av innarbeidde konvensjonar i bruk i SNL) kva som er:
1. transkripsjon/translitterasjon av kyrillisk med latinske bokstavar,
2. fonemisk transkripsjon,
3. fonetisk transkripsjon, og
4. SNL si tilnærma attgjeving av uttala med vanleg norsk ortografi.
Legg merke til at trykkplasseringa i det siste tilfellet (nr. 4) ikkje samsvarar med IPA-konvensjonane (nr. 2 og 3); båe systema er i bruk i denne artikkelen, og det kan vera forvirrande).

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg