Hindi, språk som hører til den indoariske grenen av de indoeuropeiske språkene, morsmål for mellom 200 mill. og 350 mill. mennesker i Nord-India og Pakistan; tallet avhenger av hvor snevert eller bredt man definerer hindi. Det er nasjonalspråk i India og (under navnet urdu og skrevet med arabisk skrift) i Pakistan, og det snakkes også av indiske innvandrere i bl.a. Fiji, Mauritius, det sørlige og østlige Afrika, Guyana, Surinam og Trinidad og Tobago.

Hindi nedstammer gjennom shauraseni og andre middelindiske dialekter fra sanskrit. Det utviser meget store dialektforskjeller, og de fire hoveddialektgruppene, rajasthani, vesthindi, østhindi og bihari, er ikke umiddelbart innbyrdes forståelige. Det standardspråket som binder alle dialektene sammen, bygger på den lokale vesthindi-dialekten i området omkring Delhi. Det har to varianter med nesten identisk grammatikk, men forskjellig skrift og tendens til forskjellig ordvalg: en muslimstandard, skrevet med arabisk skrift og full av persiske og arabiske lånord, og en hindustandard, skrevet med den indiske devanagariskriften, som søker å erstatte de persiske og arabiske lånordene med ord fra sanskrit, hinduismens hellige oldtidsspråk.

Den muslimske standardvarianten av hindi er eldst, med en litterær tradisjon som går tilbake til ca. 1350, men først omkring 1700 oppnådde dette språket å få posisjon som anerkjent standardspråk i Stormogulens rike, dvs. hele Nord-India. Dette språket ble kalt hindi (det persiske ordet for 'indisk') og var i begynnelsen felles standardspråk for muslimer og hinduer, men på begynnelsen av 1800-tallet oppstod det en, trolig engelsk-inspirert, bevegelse for å skrive hindi med indisk skrift og rense det for fremmede elementer. Det endte med at denne rensede og indianiserte varianten fikk betegnelsen høyhindi (ऊंची हिन्दी ūñcī hindī, eng. High Hindi), men i dag sier man bare hindi. Det opprinnelige standardspråket fikk navnet urdu og utviklet seg mer og mer til å bli et særspråk for Sør-Asias muslimer. Denne splittelsen i to standardspråk gjaldt nesten bare skriftspråket. Det vanlige talespråket fortsatte å være felles. Denne mellomformen mellom hindi og urdu, som i tiden med britisk styre ble benevnt hindustani, forstås av ca. 500 millioner mennesker.

Da India i 1947 fikk sin uavhengighet, ble hindi valgt til nasjonalspråk, mens muslimene gjorde urdu til nasjonalspråk i Pakistan. Hindi er undervisningsspråket i regjeringsskolene i delstatene Bihar, Chhattisgarh, Haryana, Himachal Pradesh, Jharkhand, Madhya Pradesh, Uttaranchal og Uttar Pradesh, men alle som kan, sender barna sine til engelskspråklige privatskoler.

Hindi skrives med den indiske devanagariskriften, som nøyaktig gjengir alle språkets lyder men er nokså omstendelig å skrive. Lydsystemet er karakterisert ved å ha få vokaler, men særdeles mange konsonanter, bl.a. ikke mindre enn 8 t-lyder: dental t, th, d og dh og retrofleks t, th, d og dh. For å holde disse atskilt kreves det en meget presis artikulasjon av konsonantene, noe som gir språket en metallisk klang som også kan høres i indisk engelsk. Formlæren er enkel, men syntaksen komplisert. Særlig finnes det en rikdom av sammensatte verbalformer som gjør hindi til et nyanserikt, uttrykksfullt og nøyaktig språk, men samtidig vanskelig å lære for utlendinger.

En del hindi dyrenavn, som हाथी hāthī ('elefant'), भालू bhālū ('bjørn') og बंदर bandar('ape'), kjenner vi fra Jungelboken til Rudyard Kipling. Også ordene sjampo (शैंपू) og sari (साड़ी) (kvinnedrakten) stammer fra hindi.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.