Bretonsk, språk som hører til den keltiske gren av den indoeuropeiske språkfamilien. Det er i nær slekt med walisisk og enda nærmere beslektet med det nå utdødde kornisk. Sammen utgjør disse tre språkene den britanniske språkgruppen innen keltisk. Bretonsk snakkes av 250 000–500 000 i Bretagne i Frankrike. Det er ikke undervisningsspråk. De fleste bretonsktalende bruker også fransk.

I romantikkens tidsalder mente man at bretonsk var en fortsettelse av oldtidens gallisk, men senere kom man til at språket kom fra Storbritannia med de store immigrasjonsbølger på 400–600-tallet. En teori går ut på at bretonsk har en gallisk grunnstamme, men er sterkt påvirket av de britiske immigranters språk. Bretonsk tales vest for en noenlunde rett linje som man kan trekke fra Saint Brieuc på nordkysten til Vannes på sørkysten. Språket blir gjerne inndelt i fire hoveddialekter etter de gamle bispedømmer: Léon, Tréguier, Cornouaille og Vannes. Vannes-dialektene skiller seg særlig sterkt fra de andre og har hatt sitt eget skriftspråk. I våre dager er det to rivaliserende rettskrivninger som begge skal gjelde for alle dialekter. Historisk inndeles språket i tre perioder: gammelbretonsk før ca. 1000, mellombretonsk ca. 1000–1650 og nybretonsk fra ca. 1650.

Fra gammelbretonsk tid har man ingen egentlig litteratur, bare en del glosser og inskripsjoner. Mellombretonsk må ha hatt en forholdsvis rik litteratur. De bretonske lais eller bardesanger ble kjent i hele Vest-Europa, men de fleste av dem overlevde bare i oversettelser, særlig til fransk. De gammelnorske «Strengleikar» fra Håkon Håkonssons tid er vesentlig oversettelser via fransk av bretonske lais. Fra sen mellombretonsk tid har vi en del religiøse mysteriespill om helgeners liv.

Den nybretonske litteraturen er ikke stor, men man taler gjerne om en renessanse på 1800-tallet. Det viktigste som kom frem i denne perioden, var Hersart de la Villemarqués Barzaz Breiz (Bretagnes diktning, 1839), en stor samling bretonsk folkediktning med fransk oversettelse, som kom til å påvirke mange av Europas diktere. På denne tiden virket også lyrikerne Auguste Briseux, François-Marie Luzel og Prosper Proux, alle med folkloristisk tilsnitt. Fra 1900-tallet kan nevnes Jakez Riour (noveller, skuespill, dikt), Tanguy Malmanche (skuespill), Youenn Drezen (romaner, memoarer, fortellinger), Maodez Glanndour (lyrikk), Jarl Priel (skuespill, romaner) og Per Jakez Helias (dikt, noveller). På Vannes-dialekten finnes en egen litteratur; dens fremste representant er Jean-Pierre Calloc'h (lyrikk).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.