Xinjiang

Kart over Kina med provinsenes beliggenhet. Xinjiang (Uigur) øverst til venstre.

Av /Store norske leksikon ※.
Ürümqi er Xinjiangs største by med omkring 3,5 millioner innbyggere.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Xinjiang er en autonom region lengst nordvest i Kina, som grenser til Mongolia i nordøst, Russland i nord, Kasakhstan og Kirgisistan i vest, Tadsjikistan, Afghanistan (Wakhan-korridoren) og pakistansk kontrollert Kashmir i sørvest, Tibet i sør og provinsene Qinghai og Gansu i sørøst og øst. Regionen har et areal på 1 660 000 kvadratkilometer med 21 813 334 innbyggere (2010).

Faktaboks

Uttale
kjiŋtʃiaŋ
Også kjent som
eg. Xinjiang-Uigur
Sinkiang

Xinjiang har betydning som et grenseland for Kina mot Sentral-Asia. Den vestlige delen av regionen kalles også Øst-Turkestan. Hovedstaden er Ürümqi.

Natur

Xinjiang kan deles i en nordlig og en sørlig del. Den nordlige delen omfatter Junggarbassenget, som avgrenses i nord av Altaj og i sør av Tian Shan. Sør for Tian Shan ligger Tarimbassenget, som avgrenses i sør av Pamirplatået og av fjellkjedene Karakorum, Kunlun og Altun. Tian Shan løper i flere parallelle kjeder og danner blant annet elvedalen Ili i vest og Turpan- og Hami-senkningene i øst. 97 prosent av arealet dreneres av innlandselver, hvorav Tarim i sør er den lengste og Ili (som renner ut i Balkasj) er den vannrikeste.

Xinjiang har klima typisk for innlandsbassenger med kalde, lange vintrer, varme, lange somrer, stor forskjell mellom natt- og dagtemperaturer og med lite nedbør og sterk avdamping. Middeltemperaturen for januar varierer i sør mellom –8 og –10 °C, i nord mellom –15 og –20 °C. I juli varierer den mellom 20 og 25 °C i sør og mellom 25 og 27 °C i nord. Turpanbassenget er det varmeste sted i Kina med en varmerekord på 48 °C.

Junggarbassenget har en årsnedbør på mellom 150 og 250 millimeter; i Tarimbassenget mellom 50 og 100 millimeter. I Altaj og Tianshan kan nedbøren overstige 500 millimeter.

Befolkningen

Uigurer utgjør 48 prosent av befolkningen i Xinjiang. Uigurisk gjeter i Tianshan i Aksu, Xinjiang.
Av /NTB Scanpix.

Befolkningen teller en rekke folkegrupper med uigur (uygur) (48 prosent), han-kinesere (38 prosent), kasakher (7 prosent) og hui (4,5 prosent) som de største (1990). Både uigurene og kasakhene er tyrkisktalende, og i likhet med hui-folket er de muslimer. Xinjiang er den eneste kinesiske provinsen med muslimsk flertall. Uigurene livnærer seg for det meste av oasejordbruk, og er i flertall i sør. Kasakhene, som er av tradisjon nomadiske, og han-kineserne, bor hovedsakelig i nord og i Ili-dalen.

Siden 1949 har mange han-kinesere flyttet til Xinjiang, delvis ved forvisning og utstasjonering, men også av økonomiske årsaker. I 1949 var deres andel 8 prosent. Den kinesiske ett-barnspolitikken omfatter ikke minoritetene, og han-kinesernes andel av befolkningen har ligget stabilt rundt 38 prosent siden 1975. Den store innflyttingen av han-kinesere til regionen har, sammen med stasjonering av store militære styrker, bruk av området for testing av atomvåpen samt overgrep under kulturrevolusjonen, ført til alvorlige separatistkonflikter. I 1990-årene var det flere folkeopprør og bombeaksjoner.

De fleste byene og tettstedene er knyttet til oaser. Klart største by er hovedstaden Ürümqi.

Næringsliv

Landbruk, inkludert fedrift, omfatter en viktig del av økonomien. På grunn av det tørre klimaet er jordbruket avhengig av irrigasjon. Den tradisjonelle formen for irrigasjon er boring av brønner, men siden 1949 er det bygd ut flere vanningsanlegg langs elvene. Mye av landbruket er organisert i statsfarmer. Hvete dyrkes på slettene over hele regionen, mais hovedsakelig i sør, ris enkelte steder både i sør og i nord, og durra i Kashi-regionen og i Turpansenkningen (Turpan Pendi). Tarimbassenget og Turpansenkningen har vide bomullsplantasjer. Ellers dyrkes sukkerbete, oljevekster (raps, lin og solsikker) og frukt (hovedsakelig druer og epler).

En tredjedel av arealet omfatter beitemarker som hovedsakelig enten befinner seg i sørskråningene av Tianshan og Altai og i nordskråningene av Kulun Shan og Altun Shan, eller på gressmarker langs de større elvene og i ytterkantene av ørkenene. Av særlig viktighet er de store besetningene av geiter og sau. Andre husdyr omfatter kveg, esler, hester, kameler og griser. I Altaj foregår hugst av lerk og gran.

Mineralressursene omfatter forekomster av kull, jernmalm og gull. Både i Tarimbassenget (Kuga), lengst nordvest i Junggarbassenget (Karamay og Dushanzi) og i Turpan–Hami-senkningen er det påvist både olje- og gassreserver. Etter at Kinas østlige oljefelter ble i ferd med å tømmes ut, er Xinjiang blitt Kinas største oljeprodusent. På grunn av de lange transportavstandene er reservene likevel kun i begynnelsen av å bli utnyttet.

Industrien knytter seg til utnyttelsen av råvarene og omfatter jern- og stålverk, fødevareindustri, produksjon av tekstiler, bomull og ull, samt petroleumsrelatert industri. Ürümqi er viktigste industrisenter fulgt av Karamay. For å avhjelpe en overkapasitet i Kinas tekstilindustri er en rekke for det meste gamle bomullsspinnerier flyttet fra Shanghai og Shandong til Xinjiang, hvor Korla er vokst opp som et nytt tekstilsenter. Håndverksproduksjon er viktig næring for de nasjonale minoritetene, særlig i Kashi (hatter), Hotan (tepper og silke) og Aksu (ullprodukter) i sør samt i Yining (huder og lærvarer).

Bruk av veinettet er viktigste kommunikasjonsform. Ürümqi har jernbaneforbindelse med det øvrige Kina via Lanzhou samt Kasakhstan. En sidelinje knytter Korla i Tarimbassenget med Turpan, og videre forbindelse til Kashi (Kashgar) er under bygging. På grunn av de store avstandene er luftfarten i sterk vekst.

Historie

Uigurer demonstrerer mot kinesiske myndigheter i Ürümqi, Xinjiang, juli 2009, etter at et sammenstøt mellom kinesisk politi og uigurer hadde drept 156 uigurer noen dager tidligere.
Av /NTB Scanpix.

Xinjiang kom første gang under kinesisk herredømme i det første århundret evt. Senere ble Xinjiang-Uigur etter tur erobret av usbekerne (100-tallet), kineserne (600-tallet), tibetanerne (700-tallet), uigurene, araberne (900-tallet) og mongolene (1200-tallet). Området ble gjenerobret av kineserne i tiden 1724–1760, men på grunn av avstandene var tilknytningen løs. Etter den russiske revolusjon i 1917 var Xinjiang-Uigur økonomisk orientert mot Sovjetunionen. Kommunistene fikk kontroll over Xinjiang i 1950. I 1956 fikk Xinjiang status som autonomt område.

Innvandring av etniske kinesere har gjennom årtier vært økende; særlig markant siden tusenårsskiftet etter at Kinas 10. femårsplan (2001–2005) medførte forsert utbygging av infrastruktur i Xinjiang og andre vestprovinser.

Siden 1990-årene har militante uigur-nasjonalister gjennomført sporadiske attentater og sabotasjeaksjoner. Kina har svart ved å øke sitt militære nærvær, proklamere harde straffer for «terrorister» og skjerpe overvåkningen av islamske bevegelser, i første rekke den ytterliggående Øst-Turkestans islamske bevegelse (East Turkestan Islamic Movement, ETIM). Etter terrorangrepene mot USA i 2001 anklaget myndighetene i Beijing uigur-separatistene for å stå i ledtog med terrornettverket al-Qaida – noe som skulle legitimere Kinas kamp mot Xinjiang-separatistene som ledd i den USA-ledede globale «krigen mot terror».

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg