Xinjiang, autonom region lengst nordvest i Kina, grenser til Mongolia i nordøst, Russland i nord, Kasakhstan og Kirgisistan i vest, Tadsjikistan, Afghanistan (Wakhan-korridoren) og pakistansk kontrollert Kashmir i sørvest, Tibet i sør og provinsene Qinghai og Gansu i sørøst og øst; 1 660 000 km2 med 21 813 334 innbyggere (2010).

Xinjiang har betydning som et grenseland for Kina mot Sentral-Asia. Hovedstad: Ürümqi.

Xinjiang kan deles i en nordlig og en sørlig del. Den nordlige delen omfatter Junggarbassenget som avgrenses i nord av Altaj og i sør av Tian Shan. Sør for Tian Shan ligger Tarimbassenget som avgrenses i sør av Pamirplatået og av fjellkjedene Karakorum, Kunlun og Altun. Tian Shan løper i flere parallelle kjeder og danner bl.a. elvedalen Ili i vest og Turpan- og Hami-senkningene i øst. 97 % av arealet dreneres av innlandselver hvorav Tarim i sør er den lengste og Ili (som renner ut i Balkasj) er den vannrikeste. Se for øvrig Kina (natur).

Xinjiang har klima typisk for innlandsbassenger med kalde, lange vintrer, varme, lange somrer, stor forskjell mellom natt- og dagtemperaturer og med lite nedbør og sterk avdamping. Middeltemperaturen for januar varierer i sør mellom –8 og –10 °C, i nord mellom –15 og –20 °C. I juli varierer den mellom 20 og 25 °C i sør og mellom 25 og 27 °C i nord. Turpanbassenget er det varmeste sted i Kina med en varmerekord på 48 °C. Junggarbassenget har en årsnedbør på mellom 150 og 250 mm; i Tarimbassenget mellom 50 og 100 mm. I Altaj og Tianshan kan nedbøren overstige 500 mm.

Befolkningen teller en rekke folkegrupper med uigur (uygur) (48 %), han-kinesere (38 %), kasakher (7 %) og hui (4,5 %) som de største (1990). Både uigurene og kasakhene er tyrkisktalende, og i likhet med hui-folket er de muslimer. Xinjiang er den eneste kinesiske provinsen med muslimsk flertall. Uigurene livnærer seg for det meste av oasejordbruk, og er i flertall i sør. Kasakhene, som er av tradisjon nomadiske, og han-kineserne, bor hovedsakelig i nord og i Ili-dalen. Siden 1949 har mange han-kinesere flyttet til Xinjiang, delvis ved forvisning og utstasjonering, men også av økonomiske årsaker. I 1949 var deres andel 8 %. Den kinesiske ett-barnspolitikken omfatter ikke minoritetene, og han-kinesernes andel av befolkningen har ligget stabilt rundt 38 % siden 1975. Den store innflyttingen av han-kinesere til regionen har, sammen med stasjonering av store militære styrker, bruk av området for testing av atomvåpen samt overgrep under kulturrevolusjonen, ført til alvorlige separatistkonflikter. 1990-årene har hatt flere folkeopprør og bombeaksjoner. De fleste byene og tettstedene er knyttet til oaser. Klart største by er hovedstaden Ürümqi.

Landbruk, inkl. fedrift, omfatter en viktig del av økonomien. Pga. det tørre klimaet er jordbruket avhengig av irrigasjon. Den tradisjonelle formen for irrigasjon er boring av brønner, men siden 1949 er det bygd ut flere vanningsanlegg langs elvene. Mye av landbruket er organisert i statsfarmer. Hvete dyrkes på slettene over hele regionen, mais hovedsakelig i sør, ris enkelte steder både i sør og i nord, og durra i Kashi-regionen og i Turpansenkningen (Turpan Pendi). Tarimbassenget og Turpansenkningen har vide bomullsplantasjer. Ellers dyrkes sukkerbete, oljevekster (raps, lin og solsikker) og frukt (hovedsakelig druer og epler). 1/3 av arealet omfatter beitemarker som hovedsakelig enten befinner seg i sørskråningene av Tianshan og Altai og i nordskråningene av Kulun Shan og Altun Shan, eller på gressmarker langs de større elvene og i ytterkantene av ørkenene. Av særlig viktighet er de store besetningene av geiter og sau. Andre husdyr omfatter kveg, esler, hester, kameler og griser. I Altaj foregår hugst av lerk og gran. Mineralressursene omfatter forekomster av kull, jernmalm og gull. Både i Tarimbassenget (Kuga), lengst nordvest i Junggarbassenget (Karamay og Dushanzi) og i Turpan–Hami-senkningen er det påvist både olje- og gassreserver. Etter at Kinas østlige oljefelter ble i ferd med å tømmes ut, er Xinjiang blitt Kinas største oljeprodusent. Pga. de lange transportavstandene er reservene likevel kun i begynnelsen av å bli utnyttet. Industrien knytter seg til utnyttelsen av råvarene og omfatter jern- og stålverk, fødevareindustri, produksjon av tekstiler, bomull og ull, samt petroleumsrelatert industri. Ürümqi er viktigste industrisenter fulgt av Karamay. For å avhjelpe en overkapasitet i Kinas tekstilindustri er en rekke for det meste gamle bomullsspinnerier flyttet fra Shanghai og Shandong til Xinjiang hvor Korla er vokst opp som et nytt tekstilsenter. Håndverksproduksjon er viktig næring for de nasjonale minoritetene, særlig i Kashi (hatter), Hotan (tepper og silke) og Aksu (ullprodukter) i sør samt i Yining (huder og lærvarer). Bruk av veinettet er viktigste kommunikasjonsform. Ürümqi har jernbaneforbindelse med det øvrige Kina via Lanzhou samt Kasakhstan. En sidelinje knytter Korla i Tarimbassenget med Turpan, og videre forbindelse til Kashi (Kashgar) er under bygging. Pga. de store avstandene er luftfarten i sterk vekst.

Området kom første gang under kinesisk herredømme i 1. årh. e.Kr. Senere ble Xinjiang-Uigur etter tur erobret av usbekerne (100-tallet), kineserne (600-tallet), tibetanerne (700-tallet), uigurene, araberne (900-tallet) og mongolene (1200-tallet). Området ble gjenerobret av kineserne 1724–60, men pga. avstandene var tilknytningen løs. Etter 1917 var Xinjiang-Uigur økonomisk orientert mot Sovjetunionen. Kommunistene fikk kontroll over Xinjiang i 1950. I 1956 fikk Xinjiang status som autonomt område.

Innvandring av etniske kinesere har gjennom årtier vært økende; særlig markant siden tusenårsskiftet etter at Kinas 10. femårsplan (2001–05) medførte forsert utbygging av infrastruktur i Xinjiang og andre vestprovinser. Siden 1990-årene har militante uigur-nasjonalister gjennomført sporadiske attentater og sabotasjeaksjoner. Kina har svart ved å øke sitt militære nærvær, proklamere harde straffer for «terrorister» og skjerpe overvåkningen av islamske bevegelser, i første rekke den ytterliggående Øst-Turkestans islamske bevegelse (East Turkestan Islamic Movement, ETIM). Etter terrorangrepene mot USA i 2001 anklaget Beijing uigur-separatistene for å stå i ledtog med terrornettverket al-Qaida – noe som skulle legitimere Kinas kamp mot Xinjiang-separatistene som ledd i den USA-ledede globale «krigen mot terror».

    Foreslå endringer i tekst

    Foreslå bilder til artikkelen

    Kommentarer

    Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

    Du må være logget inn for å kommentere.