Urdu, språk som hører til den indoariske språkgruppen i den indoeuropeiske språkfamilien. Urdu er den muslimske standardform av hindi og nasjonalspråk i Pakistan samt felles skrift- og kulturspråk for muslimene i India og Pakistan. Urdu er en forkortelse av zabân-e urdu-e mu'allâ, 'språket i den keiserlige leiren (dvs. ved Stormogulens hoff)', og stammer fra det tyrkiske ordet ordu, 'leir, hær', hvorfra også kommer norsk horde.

Hovedforskjellen mellom urdu og hinduisk standardhindi er at urdu skrives med arabisk skrift utvidet med en rekke tegn for å betegne spesielle indiske lyder. Litteraturspråket inneholder videre mange persiske og arabiske lånord. Forskjellen mellom talt hindi og urdu er minimal. Ifølge statistikken taltes urdu i 1996 av 54 584 000 mennesker, men på grunn av den flytende grensen mellom hindi og urdu er denne angivelsen heller meningsløs.

Urdu er egentlig morsmål for langt færre enn 54 millioner, men enkelt talt urdu forstås trolig av over 600 millioner mennesker. Urdu er daglig talespråk for de fleste muslimer og mange hinduer i Nord-India. I Pakistan er urdu bare morsmål for en minoretet på ca. 3 millioner muhajir, dvs. muslimer som er innvandret fra India siden 1947. Disse er konsentrert i Karachi. I Pakistan er urdu på vikende front overfor både engelsk og de lokale språk, selv om alle barn fortsatt må lære urdu på skolen. I India er urdu anerkjent som et av Indias offisielle språk, og det er administrasjons- og skolespråk i delstaten Jammu og Kashmir, men språket er ofte blitt motarbeidet av myndighetene, og lese- og skriveferdigheten i urdu er i sterk tilbakegang. De aller fleste av de ca. 30 000 pakistanske innvandrerne i Norge har panjabi som morsmål, men oppfatter likevel oftest urdu som sitt førstespråk, og i moskéene lærer barna deres urdu (i tillegg til å lese Koranen). En stor urdutalende minoritet i Sør-India finnes i Hyderabad, som også er urdulitteraturens arnested og kanskje det stedet der urdukulturen har overlevd best.

Urdu-skriftspråket bygger akkurat som hindi på dialekten i Delhi, Mogulrikets hovedstad, men urdu-litteraturen oppstod i rikets utkant i Sør-India på 1300-tallet. Fra 1350 til ca. 1600 stammer en rekke religiøse verker på vers. Prosaen ble også tidlig dyrket. Verdslige motiver ble behandlet dikterisk av Muhammad Quli Qutb Shah, konge av Golkonda 1580–1611. Litteraturen på «sørlig urdu»,dakani (av Dakan, 'Syden, Deccan'), er formelt sett enklere, men mer indisk i valg av emner enn senere diktning, som er nært knyttet til persiske tradisjoner.

Den viktigste litterære sjangeren i urdulitteraturen er ghazal, oder om vin og kjærlighet som ofte kan tolkes allegorisk som uttrykk for sjelens lengsel etter Gud (se sufisme). Lignende dikt, men ofte noe lengre, er qasida, fortellende dikt som gjerne avsluttes med panegyrikk. Populær blant sjia-muslimer er også marsiya, sørgeoder, ofte over martyrene Hasan og Husain, men ikke sjelden over avdøde venner og slektninger. Mer omfattende emner ble behandlet i mathnawi. Innholdet kan være romantisk, religiøst eller vitenskapelig.

Meget stor betydning for urdulitteraturen hadde dakani-dikteren Vali (1667–1741), som slo seg ned i Delhi, viste den urdutalende byen at det gikk an å bruke språket til litteratur og gav støtet til en litterær blomstring som omfattet en rekke betydelige diktere: satirikeren Mirza Muhammad Sauda (1713–80), ghazal-sangerne Mir Taqi Mir (1724–1810) og Mir Dard (1719–85), elegikeren Mir Babar Anis (1802–74), mens Nazir Akbarabadi (1740–1830) i sine dikt gav levende bilder av folkelivet. Den siste av stormogulene, Bahadur Shah Zafar (1775–1862), var selv en betydelig dikter. Den største og mest universelle av alle urdudikterne, Mirza Asadullah Ghalib (1797–1869), som diktet på både persisk og urdu, sørger i sine ghazaler over Mogulrikets tapte storhet, men gjør samtidig opprør mot religionens og tradisjonenes bånd. Den siste store klassiker var Navvab Mirza Dagh (1831–1905). Altaf Husain Hali (1837–1914) tilpasset i sitt lange dikt om Islams storhet og forfall de klassiske formene til nye emner. Dikteren og filosofen Muhammad Iqbal (1877–1938) førte denne utviklingen videre.

De moderne dikterne i India og Pakistan benytter til en viss grad de gamle formene, men stadig flere skriver frie vers etter europeiske forbilder. Akbar Allahabadi (1846–1921) advarte mot en slik utvikling, og lyrikeren Faiz Ahmad Faiz (1912–84) viste at den klassiske ghazal lar seg bruke til en høyst original dikterisk behandling av sosialistiske ideer.

Så sterke som de poetiske tradisjoner var på urdu, måtte det ta lang tid før prosaen ble fullt utviklet. Britene hadde fått laget prosaverker til skolebruk, og det fantes fra før romantiske og fantastiske folkebøker (dâstân). Men først 1899 kom en roman av varig verdi av Muhammad Hadi Rusva (1858–1931), der en kurtisane fra det gamle Lucknow beretter om sitt liv. Realismen fikk innpass med Premchand (1880–1938), som senere gikk over til å skrive hindi. Betydelige prosaforfattere er Khvaja Ahmad Abbas (1914–1987), Aziz Ahmad (1913–1978), Rajindar Singh Bedi (1915–1984), Krishan Chandar (1912–1977) og Shaukat Siddiqi (f. 1923). Sa'adat Hasan Manto (1912–1955) er kjent for sin uredde behandling av temaer fra byenes underverden. Også kvinnene er godt representert i urdulitteraturen med navn som Ismat Chughtai (1915–1991) og Qurratu'l-Ain Haidar (f. 1927). En meget fin urdu-stilist var teologen Abul Ala Mawdudi (1903–1979), hvis verker i arabisk oversettelse har hatt enorm innflytelse på de muslimske reformbevegelsene.

Urdu-litteraturen har vært lite studert og oversatt i Vesten. Det finnes imidlertid en glimrende tysk antologi ved Ursula Rothen-Dubs, Allahs indischer garten, Ein Lesebuch der Urdu-Literatur (1989).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.