irsk

Irsk, språk som hører til den keltiske grenen av den indoeuropeiske språkfamilien. Det er offisielt språk i Irland.

Irene selv kaller språket gælisk, en betegnelse som i språkvitenskapen brukes sammenfattende om de tre keltiske språkene irsk i Irland, skotsk-gælisk i Skottland og mansk på øya Man. De er alle utviklet av gammelirsk, omtrent slik som nynorske dialekter av gammelnorsk. Forskjellen mellom dem kan være temmelig stor. En sørire kan f.eks. vanskelig forstå en gælisktalende skotte.

Like til begynnelsen av 1800-tallet var irsk det vanlige folkemål i Irland, selv om innflytelsen fra engelsk begynte å gjøre seg gjeldende allerede fra 1200-tallet. Med 1800-tallet begynte en stor nedgangsperiode, der irsken stadig tapte terreng og ble fortrengt av engelsk i skolen. En skjebnesvanger betydning fikk også den store hungersnøden 1845–48. Den førte til masseutvandring særlig fra de fattige, irsktalende distriktene, og reduserte øyas innbyggerantall omtrent til det halve. I 1881 var tallet på irsktalende redusert til ca. 950 000, dvs. i underkant av 20 % av befolkningen.

På slutten av 1800-tallet ble man oppmerksom på den faren som truet irsk som levende språk. Da ble flere organisasjoner som arbeider for språkets bevaring opprettet, bl.a. The Gaelic League. I 1922 ble irsk den irske fristatens nasjonale og første offisielle språk, mens engelsk ble det andre offisielle språket. Irsk ble obligatorisk fag i skolen. De fleste irer har kunnskap om språket, men det er vanskelig å si noe bestemt om hvor mange som bruker det aktivt. De irskspråklige distriktene (Gaeltacht-området) ligger i vest i grevskapene Kerry, Galway, Mayo og Donegal. Tallet på dem som har irsk som virkelig morsmål, ligger muligens et sted mellom 20 000 og 10 000. Men man må regne med noen tusen også utenfor disse distriktene som bruker språket i dagligtale i den grad det lar seg gjøre.

Den eldste kilden for vårt kjennskap til irsk språk er de såkalte ogham-innskriftene, de eldste fra 300-tallet e.Kr. skrevet i en egen skrift som kan minne om runetegn. Den litterære overlevering begynner med 700-tallet. Språket kalles gammelirsk til inn på 900-tallet og ble skrevet med det latinske alfabetet, som kom til Irland med kristendommen. Den gammelirske språkformen avviker sterkt fra ogham-innskriftenes. Som de nordiske språkene har også irsk i folkevandringstiden (400–600-tallet) gjennomgått en omfattende utvikling, vesentlig som følge av en sterk ekspiratorisk aksent, som (bortsett fra verbet) i alminnelighet rammet første stavelse og medførte en reduksjon av de ubetonte stavelsene. Karakteristisk for det gammelirske språket er den vekslende verbalbetoning, som har medvirket til å gjøre det irske verbalsystemet til det mest innfløkte innenfor de indoeuropeiske språkene. Eiendommelig for irsk, som for de andre keltiske språkene, er fremlydsmutasjonene, en veksling mellom fremlydskonsonanter, avhengig av ordets grammatiske stilling (se fremlyd). Opprinnelig skyldtes mutasjonene påvirkning fra foregående ords utlyd. Karakteristisk for irsk er den grunnleggende rekkefølgen verbal–subjekt–objekt (VSO) i en hovedsetning.

Den middelirske periode faller mellom 900- og 1200-tallet. En forenkling av bøyningssystemet var begynt i slutten av den gammelirske perioden og fortsatte i den middelirske.

Først i den nyirske perioden når rettskrivningen frem til noenlunde regelbundet fasthet. Skrivemåten er etymologisk, slik at den beholder mange fonemer som var forstummet for flere hundre år siden.