Den eldste kilden for vårt kjennskap til irsk språk er de såkalte Ogam -innskriftene. De eldste av disse innskriftene dateres til 300-tallet. Ogam er et alfabetisk skriftsystem som trolig er inspirert av det latinske alfabetet. Systemet har imidlertid en svært særegen grafisk utforming og ble brukt til innskrifter på stein (epigrafi).
Den litterære overleveringen begynner med 700-tallet. Språket kalles gammelirsk til inn på 900-tallet (ca. 600–900) og ble skrevet med det latinske alfabetet, som kom til Irland med kristendommen. Den gammelirske språkformen avviker sterkt fra det språksteget som vi har bevart i Ogam-innskriftene.
Som de nordiske språkene har også irsk i folkevandringstiden (400–600-tallet) gjennomgått en omfattende utvikling, vesentlig som følge av en sterk ekspiratorisk aksent, som (bortsett fra verbet) i alminnelighet rammet første stavelse og medførte en reduksjon av de ubetonte stavelsene. Karakteristisk for det gammelirske språket er den vekslende verbalbetoningen, som har medvirket til å gjøre det irske verbalsystemet til det mest innfløkte blant de indoeuropeiske språkene.
Eiendommelig for irsk, som for de andre keltiske språkene, er fremlydsmutasjonene, en veksling mellom fremlydskonsonanter, avhengig av ordets grammatiske stilling (se fremlyd). Opprinnelig skyldtes mutasjonene påvirkning fra foregående ords utlyd. En av de viktigste endringene er intervokalisk lenisjon. Denne virket mellom vokaler også på tvers av ordgrensen og har gitt opphav til vekslinger som: bean 'en kvinne' : an bhean 'kvinnen' (/b/ > /v/) og fear 'mann' : hata an fhir 'mannens hatt' (/f/ > /Ø/).
Karakteristisk for irsk er den grunnleggende rekkefølgen verbal–subjekt–objekt (VSO) i en hovedsetning: Chonaic (V) sé (S) éan mór (DO). Norsk har rekkefølgen SVO: 'Han (S) så (V) en stor fugl (DO).'
Den middelirske perioden faller mellom 900- og 1200-tallet. En forenkling av bøyningssystemet var begynt i slutten av den gammelirske perioden og fortsatte i den middelirske. Det rike middelirske verbalsystemet ble drastisk redusert ved analogi og følgelig har moderne irsk et mer regelmessig verbalsystem som ikke er helt ulikt for eksempel moderne italiensk. Vi finner blant annet futurum, kondisjonalis og konjunktiv i presens/imperfekt.
Først i den nyirske perioden blir rettskrivningen noenlunde standardisert. Skrivemåten er etymologisk, slik at den beholder mange fonemer som var forstummet for flere hundre år siden.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.