irsk

Fram til begynnelsen av 1800-tallet var irsk det vanlige folkemål i Irland, selv om innflytelsen fra engelsk begynte å gjøre seg gjeldende allerede fra 1200-tallet. Med 1800-tallet begynte en stor nedgangsperiode, der irsken stadig tapte terreng og ble fortrengt av engelsk i skolen. En skjebnesvanger betydning fikk også den store hungersnøden 1845–1848. Den førte til masseutvandring særlig fra de fattige, irsktalende distriktene, og reduserte øyas innbyggerantall omtrent til det halve. I 1881 var tallet på irsktalende redusert til ca. 950 000, det vil si i underkant av 20 % av befolkningen.

På slutten av 1800-tallet ble man oppmerksom på den faren som truet irsk som levende språk. Da ble flere organisasjoner som arbeider for språkets bevaring opprettet, blant annet The Gaelic League.

I 1922 ble irsk den irske fristatens nasjonale og første offisielle språk, mens engelsk ble det andre offisielle språket. Irsk ble obligatorisk fag i skolen.

De fleste irer har en viss kunnskap om språket, men det er vanskelig å si noe bestemt om hvor mange som bruker det aktivt. De irskspråklige distriktene (Gaeltacht-området) ligger i vest i grevskapene Kerry, Galway, Mayo og Donegal.

I den irske folketellingen i 2016 oppgav 186 000 personer (10,5 prosent av befolkningen) at de snakket irsk enten daglig eller ukentlig, og 40 prosent oppgav at de kunne snakke irsk. Ethnologue anslo i 2019 at rundt 170 000 personer har irsk som morsmål (L1).

Den eldste kilden for vårt kjennskap til irsk språk er de såkalte Ogam -innskriftene. De eldste av disse innskriftene dateres til 300-tallet. Ogam er et alfabetisk skriftsystem som trolig er inspirert av det latinske alfabetet. Systemet har imidlertid en svært særegen grafisk utforming og ble brukt til innskrifter på stein (epigrafi).

Den litterære overlevering begynner med 700-tallet. Språket kalles gammelirsk til inn på 900-tallet (ca. 600-900) og ble skrevet med det latinske alfabetet, som kom til Irland med kristendommen. Den gammelirske språkformen avviker sterkt fra det språksteget som vi har bevart i Ogam-innskriftene.

Som de nordiske språkene har også irsk i folkevandringstiden (400–600-tallet) gjennomgått en omfattende utvikling, vesentlig som følge av en sterk ekspiratorisk aksent, som (bortsett fra verbet) i alminnelighet rammet første stavelse og medførte en reduksjon av de ubetonte stavelsene. Karakteristisk for det gammelirske språket er den vekslende verbalbetoningen, som har medvirket til å gjøre det irske verbalsystemet til det mest innfløkte innenfor de indoeuropeiske språkene.

Eiendommelig for irsk, som for de andre keltiske språkene, er fremlydsmutasjonene, en veksling mellom fremlydskonsonanter, avhengig av ordets grammatiske stilling (se fremlyd). Opprinnelig skyldtes mutasjonene påvirkning fra foregående ords utlyd. En av de viktigste endringene er intervokalisk lenisjon. Denne virket mellom vokaler også på tvers av ordgrensen.

Karakteristisk for irsk er den grunnleggende rekkefølgen verbal–subjekt–objekt (VSO) i en hovedsetning.

Den middelirske periode faller mellom 900- og 1200-tallet. En forenkling av bøyningssystemet var begynt i slutten av den gammelirske perioden og fortsatte i den middelirske. Det middelirske verbalsystemet ble drastisk redusert ved analogi.

Først i den nyirske perioden blir rettskrivningen noenlunde standardisert. Skrivemåten er etymologisk, slik at den beholder mange fonemer som var forstummet for flere hundre år siden.

• Irland
• Irlands historie
• gæliske språk