Ashoka

Etter langvarig rivalisering mellom flere brødre, arvet Ashoka rundt 270 fvt. tronen etter sin far, Bindusara. Da ledet Maurya-dynastiet et storrike med Pataliputra, i nærheten av dagens Patna i delstaten Bihar, som hovedstad. Ashoka hadde allerede vist seg som en mektig krigsherre og provinsguvernør, og hadde ved flere anledninger nådeløst slått ned all motstand. Som keiser utvidet han rikets grenser i flere retninger, slik at det kom til å omfatte mesteparten av dagens Pakistan, India og Bangladesh, med unntak av områder lengst sør på subkontinentet. Også deler av Iran og Afghanistan lå i perioder under Maurya-riket.

Ikke noe sted gikk Ashokas erobringer så brutalt for seg som i Kalinga ved kysten i nordøst, som nå ligger i delstaten Odisha. Ødelagte byer, titusener av drepte og massedeportasjoner skal rundt 265 fvt. ha gjort så dypt inntrykk at det forandret både Ashokas trosliv og måten han styrte riket på.

Ashoka var allerede kjent med læren til Siddharta Gautama (Buddha), som hadde levd et par århundrer tidligere. Men det var først etter nedslaktingen i Kalinga at Ashoka bekjente seg til buddhismen, som skilte seg ut fra tidligere kulturelle og religiøse retninger innenfor hinduismen ved å være tidfestet og knyttet til en grunnlegger. Etter dette besøkte Ashoka hellige steder på pilegrimsferder, ga økonomisk støtte til klostrene og lot bygge gravmonumenter (stupaer) som inneholdt relikvier. Det ble også sendt ut emissærer til andre deler av Asia, og to av Ashokas barn skal ha stått for misjonsvirksomheten på Sri Lanka. Innenfor denne tradisjonen trekkes det gjerne opp et skarpt skille mellom Ashokas blodige krigføring i Kalinga og det som ble framstilt som hans eksemplariske liv, fredsvilje og edle dåder etter overgangen til buddhismen.

Et grunnprinsipp i Ashokas tenkning, som skiller seg klart fra tidligere herskere både innenfor og utenfor India, er at maktutøvelse ikke skal skje ved vold og tvang, men gjennom overbevisning og ikkevold (ahimsa). Det sies eksplisitt at dette har sammenheng med Ashokas samvittighetskvaler etter felttoget i Kalinga, samtidig som buddhistiske læresetninger forenes med toleranse og respekt for alle religioner. Mens Ashoka tidligere elsket jakt og slakt, talte han nå mot drap på dyr og lovpriste vegetarianisme og kjærlighet til alt liv. Det ble også lagt vekt på almisser, velferd, gode gjerninger og barmhjertighet, og det ble gitt påbud om planting av frukttrær som gir mat og svalende skygge for mennesker og dyr langs de mange handelsveiene. Flere velferdstiltak, slik som mer human behandling av forbrytere og hjelp til medisinsk behandling, ble også introdusert.

Når Maurya-riket ikke varte lenger enn 50 år etter Ashokas død, kan noe av forklaringen ligge i at det store flertallet ikke fulgte sin hersker over til buddhismen, og at det var misnøye med høye skatter og et styresett som ikke alltid var i samsvar med Ashokas etiske retningslinjer.

Fram til inngangen til 1800-tallet var Ashokas person på det nærmeste ukjent, og det var knapt noen spor i hinduismens klassiske skrifter eller historiske beretninger under det muslimske Mughaldynastiet (1526–1857). Dette forandret seg brått da europeiske arkeologer og språkforskere begynte å interessere seg for inskripsjoner på steinvegger eller på velpolerte steinstøtter/søyler/pilarer, som var reist rundt om i landet. De var formet som 10–12 meter høye monolitter, og var plassert på steder hvor mange mennesker møttes. Vendepunktet kom på 1830-tallet da briten James Prinsep (1799–1840) fullførte det arbeidet den norsk-tyske indologen Christian Lassen hadde innledet med å forstå språket, brahmi, også kjent som ashokisk brahmi. Dette er det eldste indiske skriftspråket bortsett fra det som er avdekket fra Indussivilisasjonen to tusen år tidligere, men tegnene herfra er ennå ikke tydet.

I grenseområdene i vest, blant annet i nærheten av Kandahar, var det til stor hjelp at det ble avdekket søyler med gresk, arameisk og persisk skrift. Ut fra innholdet ble det også mulig å foreta dateringer og trekke opp tidslinjer.

Etter et langvarig og møysommelig arbeid, sto det klart at inskripsjonene ikke bare var fra Ashokas tid, men at det var keiseren selv som hadde utformet deres religiøse og sosialetiske budskap, kjent under samlebetegnelsen dhamma, som er det samme som dharma på sanskrit.

Inskripsjonene viser hva Ashoka ønsket å formidle til sine undersåtter, og avspeiler derfor mer ideologi og keiserens selvbilde enn beskrivelser av hvordan leveforhold og styresett fungerte i praksis.

Selv om Ashoka er knyttet til buddhismen, finnes deler av hans budskap også i jainisme og hinduisme, og framstilles derfor ofte som en kontrast til «ikke-indiske religioner» som islam og kristendom. Prinsippet om ahimsa og ærefrykt for alt liv, forbindes også med Mahatma Gandhis kamp mot det britiske kolonistyret. En av de mest kjente søylene hadde på toppen løvefigurer vendt mot de fire himmelretningene, som etter selvstendigheten i 1947 ble den nye statens emblem. Ettersom de også finnes på pengesedlene, holdes minnet om Ashokas toleranse og universelle verdier levende i indisk historiebevissthet.

• ashokasøyle
• buddhisme
• buddhisme – litteratur
• India
• Indias historie
• Maurya

• Allen, Charles (2012), Ashoka: The Search for India’s Lost Emperor. London: Little, Brown
• Habib, Irfan og Vivekanand Jha (2004), Mauryan India. New Delhi: Tulika Books.
• Khilnani, Sunil (2016), Incarnations: A History of India in 50 lives. London: Penguin.
• Lahiri, Nayanjot (2015), Ashoka in ancient India. Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press.