Faktaboks

Språkkoder
no, nor (NO, NOR)
ISO-639:3
nor

Norsk er det språket som brukes av flest i Norge, og er offisielt språk i landet ved siden av de samiske språkene.

Språkhistorie

Norsk tilhører den indoeuropeiske språkfamilien og er et av de skandinaviske eller fastlandsnordiske språkene. De to andre skandinaviske språkene er dansk og svensk. Færøysk og islandsk kalles ofte øynordiske språk, og alle de fem nordiske språkene kommer fra et felles urnordisk språk som fantes fra ca. år 200 og endret seg betraktelig i den såkalte synkopetiden (500–700).

Norrønt språk var resultat av synkopetiden og ble brukt i flere århundrer (700–1350). Det hadde et mer komplisert bøyningssystem enn moderne norsk og hadde variantene gammelnorsk og gammelislandsk. Etter 1350 kom den mellomnorske perioden der bøyningssystemet ble forenklet, og der ordforrådet ble påvirket av nedertysk og dansk. Unionen med Danmark fra 1380 førte til at dansk etter hvert ble det dominerende skriftspråket i Norge.

Med reformasjonen i 1536 var den mellomnorske perioden over, og perioden med moderne norsk begynte. Etter at Norge oppstod som nasjonalstat i 1814, kom behovet for et nasjonalt språk som var annerledes enn dansk. Skriftspråksvariantene landsmål og riksmål ble utviklet for å erstatte det danske skriftspråket og fikk senere betegnelsene nynorsk og bokmål.

Norsk blir brukt i Norge og av nordmenn ellers i verden. Den største utvandringen fra Norge i nyere tid, som varte i nesten hundre år, gikk til USA. Der var det et stort og levende norsktalende samfunn fra midten av 1800-tallet til midt på 1900-tallet. I dag finnes det bare små og spredte rester igjen av amerikanorsken.

Språklige trekk

Norge har et stort mangfold av talemål, og den følgende beskrivelsen av det norske språksystemet tar utgangspunkt i norsk skriftspråk. Mer informasjon om talemålene finner du her:

Uttale

Bokstavene a, e, i, o, u, y, æ, ø, å representerer et vokalsystem med ni ulike vokaler, som både kan være korte og lange. Av historiske grunner er det ikke fullstendig sammenfall mellom skrifttegn og uttale, for eksempel kan u og o uttales likt i tung og hoste. Det er tre opprinnelig norske diftonger, som blir skrevet au, ei, øy, og i tillegg finnes ai og i mindre grad oi og ui, mest i importord.

Skrifttegnene som representerer konsonantsystemet, er b, p, m, f og v for leppelydene, og t, d, n, l og s for tannlydene. Sj-lyden uttrykkes på flere måter i skrift, som i sjekke, skjorte, ski. Skrifttegnene k og g representerer baktungelyder, og det samme gjelder ng og kj. Den sistnevnte lyden kan sammenfalle med sj-lyden hos en del språkbrukere, og den kan også skrives på flere måter: kinn, tjern, kjole. I tillegg har vi skrifttegnet j for en halvvokal, h for en pustelyd og r, som enten blir uttalt som en rulle-r eller en skarre-r. Norsk skriftspråk har av historiske årsaker en del bokstaver som ikke lenger uttales, som g og h i gjerne og hjerne, og g i hurtig. Det norske skriftspråket inneholder også skrifttegn som dukker opp i importord; c, q, w, x, z. Det er et skille mellom dialekter med trille-r og de som har skarre-r (baktunge-r). Lydkombinasjonene rd, rt, rn, rs, rl uttales enten som to distinkte konsonanter eller som de sammensmeltede (retroflekse) produktene i østlandsk og trøndersk.

Trykket ligger normalt på første stavelse i ordet. I sammensatte ord ligger hovedtrykket der, mens førstestavelsen i sisteleddet får et klart bitrykk. Unntakene er nesten alltid importord: Mange slike ord, særlig fra tysk, har trykklette forstavelser (betale, fortelle), og hovedtrykket kommer her på andre stavelse. I importord fra romanske språk ligger hovedtrykket ofte på en senere stavelse, gjerne den siste (kontor, billett). I østlandsk og trøndersk vil hovedtrykket ofte ligge på første stavelse også i slike ord.

Norsk har to tonelag eller tonemer, kalt tonem 1 og tonem 2, det vil si at ulik tonegang kan skille mellom to ord som ellers er lydlike (bønder – bønner). Denne forskjellen opptrer bare i ord eller ordgrupper hvor en trykksterk stavelse blir fulgt av én eller flere trykksvake. Deler av Nord-Norge pluss et område utenfor Bergen mangler dette tonemsystemet.

Bøyningssystem

Norsk er et såkalt svakt syntetisk språk, det vil si at det har et forholdsvis enkelt bøyningssystem i motsetning til sterkt syntetiske språk, som latin og russisk. Bøyningssystemet baserer seg mest på endelser (bil –biler), men i noen grad også på endringer i ordstammen (mann – menn , ille – verre). Strukturen er nokså lik i bokmål og nynorsk, selv om de konkrete formene skiller seg fra hverandre. Nedenfor følger noen av hovedtrekkene for substantiv, adjektiv og verb.

Substantivene blir bøyd i entall og flertall og i ubestemt og bestemt form:

  • katt (entall, ubestemt)
  • katten (entall, bestemt)
  • katter (flertall, ubestemt)
  • kattene (flertall, bestemt)

Substantivene blir gruppert i tre kjønn (genus) i nynorsk, hankjønn, hunkjønn og intetkjønn. Bokmål kan ha det samme genussystemet som nynorsk, eller det kan ha to kjønn: felleskjønn og intetkjønn. Tokjønnssystemet stammer fra dansk, hvor hankjønn og hunkjønn har falt sammen i felleskjønn, som i svensk, nederlandsk og frisisk. Kasusbøyning er så å si forsvunnet fra norsk substantivbøyning; bare s-endelsen for genitiv er i bruk. I tillegg finnes det rester av kasus i faste uttrykk som i til havs og i live.

Adjektivene blir bøyd i kjønn (genus) og tall, og de har bestemte og ubestemte former. Her er eksempler fra nynorsk med ubestemte former til venstre og bestemte former til høyre:

  • ein stor mann – den store mannen (entall, hankjønn)
  • eit stort hus – det store huset (entall, intetkjønn)
  • store hus – dei store husa (flertall)

De fleste adjektiv blir bøyd likt i hankjønn og hunkjønn, men vi har også hunkjønnsformer, som i ei lita jente. Adjektiv blir gradbøyd i positiv, komparativ og superlativ. Her er to eksempler fra bokmål, der grønn bøyes med endelsene -ere og-est, og der god bøyes med endring av stammen:

  • grønn, god (positiv)
  • grønnere, bedre (komparativ)
  • grønnest, best (superlativ)

Nynorsk har endelsene -are i komparativ og -ast i superlativ: grønnare, grønnast.

Verb blir bøyd med endelser (kastet), med endringer i stammen (gå – gikk) og ved hjelp av sammensatte former (har kastet). I eksemplet under er verbet kaste bøyd med offisielle former fra bokmål og nynorsk:

  • kaste / kasta (infinitiv)
  • kaster / kastar (presens)
  • kastet / kasta (preteritum)
  • har kastet / har kasta (presens perfektum)
  • hadde kastet / hadde kasta (preteritum perfektum)

I tillegg finnes det flere sammensatte former: skal/vil kaste (presens futurum), skulle/ville kaste (preteritum futurum), og så videre. Imperativ mangler endelse i begge skriftspråksvarianter: Kast! Løp!

Verbene kan være svake eller sterke. De svake verbene (som kaste og dømme) er mest tallrike og har bøyningsendelser i preteritum: kastet, dømte. De sterke verbene er karakterisert av forandringer i stammen og har ingen endelse i preteritum. Her står eksemplene i infinitiv, presens, preteritum og preteritum perfektum:

  • bryte – bryter – brøt/brøyt – har brutt (bokmål)
  • bryte/bryta – bryt – braut – har brote (nynorsk)

De sterke verbene har ingen presensendelse i nynorsk, og det samme gjelder svake verb som telje og velje, som har presensformene tel og vel (bokmål: teller og velger).

Også adverb, determinativ og pronomen har bøyning, mens de øvrige ordklassene er uten: interjeksjoner, konjunksjoner, preposisjoner og subjunksjoner.

Setningsbygning

Norsk er et såkalt SVO-språk, som innebærer at den typiske rekkefølgen på setningsleddene er subjektverbalobjekt. Adverbial kommer gjerne i slutten av setningen. Det er mulig å fremheve et annet ledd enn subjektet ved å sette det først i setningen, og i så fall kommer subjektet rett etter verbalet, slik at verbalet beholder andreplassen i setningen:

  • Jeg tok eksamen i går.
  • I går tok jeg eksamen.

Siden verbalet plasseres på andreplass i setningen, kaller vi norsk et V2-språk. Noen spørresetninger kan imidlertid innledes med verbalet: Tok jeg eksamen i går? Setninger skal ha subjekt i norsk, selv der det gir lite mening: Det regner. Unntaket er imperativsetninger som disse: Hør! Stikk av!

Leddsetninger blir oftest innledet av en subjunksjon og følger i grove trekk normal leddrekkefølge, bortsett fra at visse adverb (for eksempel nektingsadverbet ikke) kommer etter subjektet, mens de kommer etter verbalet i hovedsetninger:

  • Det gjør ikke noe.
  • Det er rart at det ikke gjør noe.

Mellom setningsnivået og ordnivået har vi de enhetene vi kaller fraser: sekvenser av ord med en fast struktur som ikke utgjør en setning, men ofte et setningsledd. Det finnes ulike typer fraser avhengig av hvilket ord som er det viktigste i frasen (kjerne), som hus (substantiv), han (pronomen) og snill (adjektiv) i disse tre eksemplene:

  • gamle hus (substantivfrase)
  • han i bussen (pronomenfrase)
  • veldig snill (adjektivfrase)

Ordforråd og ordlaging

Den historiske kjernen i det norske ordforrådet består av arveord som stammer fra urnordisk og tidligere språkstadium (urgermansk og urindoeuropeisk). Men språket er også fullt av importord. De viktigste kildene er nedertysk (mange av de vanligste ordene kom derfra i senmiddelalderen), latin og gresk, ofte gjennom fransk og tysk (hit hører særlig fagterminologier i ulike fag), dansk og i nyere tid særlig svensk, og i vår tid fremfor alt engelsk, både i vitenskapelig, kommersielt og populærkulturelt språk. Ikke bare ordforrådet, men også ordlagingsmekanismene, er påvirket av de nevnte språkene. Kjerneordforrådet består av rotord, men ved å bygge på disse rotordene kan man utvide ordforrådet mangfoldige ganger. De to sentrale ordlagingsmåtene er avledning og sammensetning.

Sammensetning er vanligst i norsk liksom i andre germanske språk og blir gjort på tre hovedmåter: enten ved å sammenføye to rotord (bokhylle, ildrød), eller ved å binde ord sammen med en såkalt fuge (-s- eller -e-): vinduskarm, synsprøve, melkekartong og mørkeblå. I en sammensetning har sisteleddet hovedbetydningen, mens førsteleddet beskriver eller bestemmer sisteleddet. Sammensatte ord kan føyes sammen til nye sammensetninger: fjernsynsprogram, universitetsbokhandel, riksmålsordbok.

Avledninger skjer mest ved affikser, som er av to slag: prefikser (forstavelser) og suffikser (etterstavelser). Prefikser gir rotordet en ny betydning som enten er spesiell for hvert enkelt ord (an-, be-, er-, for-, ge-), eller den blir bestemt av prefikset (bi-, gjen-, hen- og de romanske de-, re- mfl.). Suffiksene gir oftest rotordet en ekstra betydningsnyanse (-aktig, -bar, -eri, -inne), eller de «flytter» ordet over i en annen ordklasse: Suffiksene -else og -ing gjør verb til substantiv (verbalsubstantiv, det samme gjelder det romanske -sjon), -het og de nynorske -dom, -leik og -skap gjør adjektiv til substantiv, det høytyske -messig og til dels -lig gjør substantiv til adjektiv og adverb, og det romanske -ere gjør substantiv til verb. Men man kan også drive ordklasseflytting uten suffiks: bruk av bruke, fiske av fisk.

I tillegg har vi fått mange nye affikser (de engelske -ish og -minded, det svenske -is). De utenlandske affiksene, og også utenlandske rotord, er i noen grad blitt møtt med motstand i form av purisme. Dette har tidligere mest rettet seg mot elementer fra dansk og tysk. Denne purismen har avtatt i de siste tiårene, mens de nyere engelske innslagene har møtt lignende reaksjoner, på tvers av skillet mellom bokmål og nynorsk.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Berkov, V.P.: Norsk ordlære, 1997, isbn 82-00-22767-7
  • Bokmålsordboka og Nynorskordboka. Språkrådet og Universitetet i Bergen.
  • Faarlund, Jan Terje: Morfologi: bøyingssystemet i nynorsk og bokmål, 2. utg., 1995, isbn 82-521-4249-4
  • Faarlund, Jan Terje mfl: Norsk referansegrammatikk, 1997, isbn 82-00-22569-0
  • Hellevik, Alf mfl., red: Norsk ordbok : ordbok over det norske folkemålet og det nynorske skriftmålet, 1966-, 7 b., isbn 82-521-4324-5
  • Johnsen, Egil Børre, red: Vårt eget språk, 1987, 3 b., isbn 82-03-15107-8
  • Kinn, Torodd og Kulbrandstad, Lars Anders (2023). Språkmønster: innføring i det norske språksystemet, 5. utg. Oslo: Universitetsforlaget.
  • Lie, Svein: Innføring i norsk syntaks, 5. utg., 2003, isbn 82-15-00454-7
  • Det Norske Akademis ordbok. Det Norske Akademi for Språk og Litteratur. <https://naob.no>

Kommentarer (12)

svarte Anne Grete Nilsen

Du har helt rett, imperativ er en finitt form. Takk for at du gjorde oss oppmerksom på feilen.Vennlig hilsenAnne Grete Nilsen

skrev jon petter wettre

Det sies i artikkelen at norsk har 9 vokaler, som tilsvarer bokstavene a-e-i-o-u-y-æ-ø-å .Men her blander man vel sammen bokstaver og lyder, og forenkler på en slik måte at det blir feil. For det første kan bokstaven e representere både e -lyd og æ-lyd, o representerer både "o"-lyd (egentlig u-lyd i det fonetiske alfabetet) og" å"-lyd (egentlig o i det fonetiske alfabetet) ,, og u representeer både den særnorske u-lyden og lyden som angis som o-lyd i det fonetiske alfabetet. ALt kommer an på hvilket ord disse bokstavene står i. Så har man ikke tatt med den vanligste av alle norske vokaler. den som kalles "Schwa",og som skrives i det fornetiske alfabette som en omvendt e og gjengis med bokstaven e, den trykksvake e-en : siste vokal i ordene spise og kake. Denne er IKKE en e, men formes lenger bak i munnen, den samme lyden har vi på engelsk og fransk, og sikkert også i mange andre beslektede språk. Vi har altså 10 vokaler, eller 19, om vi skiller korte og lage, slik man gjerne gjør.

svarte Ernst Håkon Jahr

Takk for kommentaren, beklager at den er blitt liggende ubesvart så lenge. Vi har gjort noen endringer som følge av din kommentar, slik at det blir tydeligere hvordan sammenhengen er mellom tale og skrift. Du har selvfølgelig rett i at bokstaven e kan stå for flere lyder (du nevner e- og æ-lyd), men poenget her er at du jo kan skrive bokstaven æ der lyden er æ. Det er ikke ment at slik skriftspråket er, slik er talemålet, men at de 9 bokstavene som er nevnt, kan brukes til å gjengi de 9 vokalene. Det betyr at vi da må skrive f.eks. hær, dær, ær for æ-lyden, men bokstaven e for e-lyden. Slik er det også med o og u og å, vi kan gjengi lyden med den bokstaven som er riktig lydmessig, ikke den som tradisjonelt blir brukt i skriftspråket. Du nevner schwa, og du har rett i at den ikke er med hvis vi sier 9 vokaler (eller 18 hvis vi regner både lange og korte, som vi vel bør). Grunnen er at schwa ikke er en fullverdig vokal, som de andre. Med det mener vi at den har svært begrensa distribusjon. Den kan bare stå i utlyd. Enkelte fonetikere vil derfor omtale den som en "halvvokal". I en artikkel for allmennheten mener jeg det er riktig å utelate omtale av schwa her, men den bør ha sin egen artikkel, som den også har!

svarte jon petter wettre

Takk for kommentaren, der jeg selvfølgelig er enig med deg det meste. Jeg er ikke helt enig i utelatelsen av schwa, likevel. At den er kort , er så, men en fullverdig vokal er den vel likevel? Nå har jeg bakgrunn i engelsk og fransk, og der behandles denne vokalen fullstendig på linje med andre, og kanskje gjenstand for mer interesse enn andre, i engelsk bla pga alterneringen av såkalte strong and weak forms, og i franske pga dens hyppige bortfall , såkalt e caduc. Den trer jo også inn i trykksvake posisjoner til erstatning for den trykksterke e-en i fransk. Den har kanskje en mer omfattende distribusjon, men i norsk er den vel likefullt vår mest utbredte vokal? Nordmenn er stort sett uvitende om at vi har schwa i norsk, de tror det er e i kake og spise og har litt vondt for å innse hva det er når de lærer fransk og engelsk og hemmer dem i innlæringen av uttale og fonetikk. Nettopp derfor burde den kanskje få mer omtale eller i hvertfall nevnes som den vokal den er ?

svarte Ernst Håkon Jahr

Takk for nytt innspill! Om en tar med schwa eller ikke i en slik presentasjon som her, er avhengig av på hvilket detaljnivå en ønsker å legge seg. Schwa er ikke en fullverdig vokal i norsk. Den kan ikke være både kort og lang, kan ikke bære trykk, og den har, som jeg nevnte sist, en svært begrensa distribusjon.Jeg mener det derfor er helt ut faglig forsvarlig å ikke ta den med på det detaljnivået vi har her, men forstår at du er uenig i det.

skrev Tor-Ivar Krogsæter

Det er feil å påstå i en omtale av norsk som helhet at «Kasusbøyning mangler; bare endingen -s for genitiv er i bruk, mer i bokmål enn i nynorsk.» Mange områder norsk språks søndre del har fortsatt et skille mellom akkusativ og dativ, selv om dette er i ferd med å forsvinne. Noen eksempler fra Innfjorden i Romsdalen (akk/dat): «I fer på sjø’n» c. «I fer på sjønå», «I gjæng på bu’n» c. «I e på bu’n», «på butikkjinj» c. «på butikkja», «åt skojinj» c. «på/ti skoja», «på stauen» c. «på stauå».

Videre, som stort sett i alle omtaler av norsk, glemmes det at store deler av Nord-Norge har en annen uttale av R, særlig vanlig i Nordland, nemlig /ʒ/. Karina blir da t.d. /kaˈʒiːna/, Røst blir /ʒøsːt/. Denne lyden later til å nå gradvis bli erstattet av rulle-r, særlig i urbane dia-/sosiolekter.

I forhold til schwa, er denne mer framtredende i norske høystatussosiolekter og er mer et resultat av det enn av geografisk plassering. Den er dog til stede nord i landet, men et ord som «sete» blir ofte nærmere /seːte/ eller /sæːteˑ/ enn /seːtə/.

svarte Erik Bolstad

Takk for innspill. Jeg har korrigert artikkelen.

svarte Tor-Ivar Krogsæter

Jeg greier ikke å se hvor disse endringene er; det siterte stedet (kasus) ser for meg ut til å være eksakt som før, altså: «Kasusbøyning er så og si forsvunnet; bare endingen -s for genitiv er i bruk, mer i bokmål enn i nynorsk.»

Det samme ser ut til å gjelde for delen der fonetikken omtales. Dette kan enkelt korrigeres til f.eks. følgende: «Dette systemet er likt for bokmål og nynorsk, men visse regionalt baserte forskjeller er akseptert som helt riksspråklige: mellom fortunge-r, baktunge-r («skarre-r») og stemt palatal-alveolar frikativ (som i fransk «Julie»: /zjyl'i/) som forekommer i store deler av Nord-Norge.»
Andre spesielle lyder omtales, som f.eks. tjukk l, men det står ingenting om at denne også er del av romsdalsk, nordmørsk (jeg er usikker på Sunnmøre) og søndre Nordlands dialekter.

Videre kommentar:
«Spørresetninger blir dannet enten ved at et spørreord innleder og blir fulgt av verbalet med de andre leddene etterpå (hva har du gjort?), eller ved at verbalet innleder og blir fulgt av subjektet (inversjon: har du gjort det?).» Særlig i trønderske og nordnorske dialekter er det godt dokumentert at setningsstrukturen endres avhengig av antall stavelser det er i spørreordet (av type hv-), jf. td. Westergaard, Vangsnes og Lohndal i Linguistic Variation, 2017, bd. 17(1), ss. 8–43; Vangsnes og Westergaard: «Ka korpuse fortæll? Om ordstilling i hv-spørsmål i norske dialekter» i Johannessen og Hagen: Språk i Norge og nabolanda. Ny forskning om talespråk, 2014. Novus Forlag ss. 133–151; eller Westergaard i Norsk Lingvistisk Tidsskrift, årgang 33, 2015, ss. 175–199. I disse dialektene er følgende normalspråk, her gjengitt på nynorsk (for dialekt) og bokmål (normert, skriftlig norsk):
Kva ho er klokka? – Hva er klokka?
Kva ho då sa? – Hva sa hun da?
Kven du snakka med? – Hvem snakket du med?
Kor du kjem frå? – Hvor kommer du fra?

Som motstykke til dette får vi flerstavelsesspørreordene, som vanligvis ikke har denne ordstillinga:
Kvifor kjem du ikkje? – Hvorfor kommer du ikke?
Korleis gjekk det med deg? – Hvordan gikk det med deg?
Unntak fra dette er dog å observere.

skrev Lars S. Vikør

Eg har ikkje sett dette før no. Vi går no i gang med å revidere artikkelen "norsk" etter å ha jobba med andre artiklar så langt. Eg kan altså ikkje gå inn på detaljane, men eg gjer merksam på det følgjande, som står i innleiinga: "Den følgende beskrivelsen gjelder normaliserte, skriftnære varianter av disse, deretter blir dialektene beskrevet særskilt."

Dette stammar frå papirutgåvene (1998 og 2006), og den gongen bestod artikkelen "norsk" av tre delartiklar: 1) om språkstrukturen generelt, knytt til bokmål og nynorsk og kontrastivt til andre språk (av meg), 2) om dialektane (av Kjell Venås), og 3) om språkhistoria (truleg av Dag Gundersen). I den digitale utgåva vart dei tre delane skilt i tre artiklar, og dermed vart setninga "deretter blir dialektene beskrevet særskilt" feil. Dialektane har no ein eigen artikkel, og kommentarane dine må altså adresserast dit. Vi får sjå på den òg, inklusive avgrensingane mellom dialektane og skriftspråka (og det skriftspråksbaserte talemålet). Men det må komme i sin tur.

skrev Tor-Ivar Krogsæter

Takk for svar, Vikør, eg ser fram til å sjå den/dei reviderte versjonen/-ane. Kva gjeld diftongane, vil eg gjerne påpeike at me har ordet «hui». Det er riktignok lånt frå (låg)tysk (Yann de Caprona: Norsk etymologisk ordbok), men eg trur kanskje at det ikkje var slike vel innarbeida lånord de tenkte på når de skriv at ai og ui er diftongar me finn i lånord. Misforstår eg ordlyden dykkar her?

svarte Anne Eilertsen

Takk for innspill. Jeg har rettet til at oi og ui mest brukes i lånord.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg