Norsk er et nordgermansk språk som sammen med de nært beslektede språkene dansk og svensk utgjør den skandinaviske språkgruppen. Historisk nært beslektede, men i dag relativt fjerntstående nordgermanske språk er islandsk og færøysk.

Norsk blir talt og skrevet bare i Norge og av emigrerte nordmenn ellers i verden. Den største emigrasjonsbølgen i nyere tid, som varte i nesten hundre år, gikk til USA, hvor det særlig i Midtvesten var et stort og levende norsktalende samfunn fra midten av 1800-tallet til midt på 1900-tallet. I dag finnes det bare små og spredte rester igjen av amerikanorsken.

Norsk skriftspråk og normert talemål finnes i to hovedvarianter, bokmål og nynorsk, som hver for seg har flere vagt avgrensede undervarianter. Den følgende beskrivelsen gjelder normaliserte, skriftnære varianter av disse, deretter blir dialektene beskrevet særskilt.

Norsk normalisert, skriftnær uttale er basert på et system med ni vokaler, som tilsvarer bokstavene a, e, i, o, u, y, æ, ø, å. De kan alle være korte eller lange. Det er tre opprinnelig norske diftonger, skrevet au, ei, øy, og i tillegg finnes ai og i mindre grad oi og ui i lånord. Konsonantsystemet består av leppelydene b, p, m, f, v, tannlydene t, d, n, s, l, ganelyden sj, baktungelydene k, g, ng, kj, halvvokalen j, pustelyden h, pluss r. Dette systemet er likt for bokmål og nynorsk, men visse regionalt baserte forskjeller er akseptert som helt riksspråklige: mellom fortunge-r og baktunge-r («skarre-r»), og mellom lydkombinasjonene rd, rt, rn, rs, rl og de sammensmeltede (retroflekse) produktene av disse kombinasjonene som er karakteristiske for østlandsk og trøndersk. Tjukk l forekommer også i østlandsk og trøndersk standarduttale.

Trykket ligger normalt på første stavelse i ordet; i sammensatte ord ligger hovedtrykket der, mens førstestavelsen i sisteleddet får et klart bitrykk. Unntakene er nesten alltid fremmedord eller lånord: Mange ord, særlig lånord fra tysk, har trykklette forstavelser (betale, fortelle), og hovedtrykket kommer her på andre stavelse. I lånord fra romanske språk ligger hovedtrykket ofte på en senere stavelse, gjerne den siste (kontor, billett). I østlandsk og trøndersk vil hovedtrykket ofte ligge på første stavelse også i slike ord, med bitrykk på den opprinnelige trykkstavelsen.

Norsk har to tonelag eller tonemer, kalt tonem 1 og tonem 2; dvs. at ulik tonegang kan skille mellom to ord eller ordformer med ellers helt lik lydstruktur (bønder – bønner). Denne tonemdistinksjonen opptrer bare i ord eller ordgrupper hvor en trykksterk stavelse blir fulgt av en eller flere trykksvake. I enstavelsesord eller trykksterke sistestavelser blir tonemforskjellen altså nøytralisert. I deler av Nord-Norge pluss et område utenfor Bergen mangler dette tonemsystemet.

Norsk er et såkalt svakt syntetisk språk, dvs. at det har et forholdsvis enkelt og formfattig bøyningssystem, i motsetning til sterkt syntetiske språk som latin og russisk. Bøyningssystemet baserer seg mest på endinger, men i noen grad også på vokalforandringer i ordstammen (springe – sprang – sprunget). Strukturen er i store trekk lik i bokmål og nynorsk, selv om de konkrete formene skiller seg klart fra hverandre og langt på vei danner selve skjelettet i de to målformene. I den følgende fremstillingen nevner vi bare hovedmønstrene og ser bort fra særlige unntaksgrupper og andre uregelmessigheter.

Substantivene blir bøyd i entall og flertall og i ubestemt og bestemt form. De er gruppert i tre kjønn (genus) i nynorsk: hankjønn, hunkjønn og intetkjønn, med ulike endinger i alle andre former enn grunnformen (ubestemt form entall).

Av bokmålets hovedvarianter har den ene (riksmål eller tradisjonelt bokmål) to kjønn, felleskjønn (sammenfallsprodukt av hankjønn og hunkjønn) og intetkjønn, den andre (radikalt bokmål) tre. Men i flertall faller hankjønn og hunkjønn (langt på vei også intetkjønn) sammen i alt bokmål. I praktisk språkbruk er ulike blandingsvarianter av disse to systemene mest vanlig.

Kasusbøyning mangler; bare endingen -s for genitiv er i bruk, mer i bokmål enn i nynorsk.

Adjektivene kan sies å ha en ubestemt («sterk») og en bestemt («svak») bøyning: en stor mann – et stort hus versus den store mannen – det store huset. Den sterke bøyningen har sammenfall mellom hankjønn og hunkjønn i entall i begge målformer, og mellom alle kjønn i flertall; den svake har bare én form som ender på -e. I praksis har regelmessige adjektiver fem former: grunnform uten ending (felleskjønn entall ubestemt), -t (intetkjønn entall, også brukt i adverbiell funksjon) og -e (flertall ubestemt, bestemt form i alle kjønn og tall).

Adjektiv blir også gradbøyd med endingen -ere (nynorsk -are) i komparativ og -est(e) (nynorsk -ast(e)) i superlativ. Mange adjektiv har sammenfall mellom alle eller noen av disse formene.

Verb blir bøyd i tre finitte former: presens, imperativ og preteritum, og tre infinitte: infinitiv, presens partisipp og perfektum partisipp.

Infinitiv ender på -e i bokmål, og valgfritt på -a eller -e i nynorsk.

Rester av konjunktiv finnes, men de faller i form sammen med infinitiv i bokmål og radikal nynorsk (med endingen -e). I nynorsk, men ikke i bokmål, blir perfektum partisipp bøyd etter samme mønster som adjektiv.

Imperativ mangler ending i begge målformene, og presens partisipp har uten unntak endingen -ende i bokmål, -ande i nynorsk.

Verbene blir delt i to hovedgrupper: svake, der alle formene av regelmessige verb blir dannet av endinger, og sterke, der preteritum er uten ending og vokalforandringer i stammen spiller en sentral rolle i bøyningen. I nynorsk får heller ikke presens ending i sterke verb og en liten klasse såkalte j-verb (telje osv.), som er særegen for denne målformen. De sterke verbene er en lukket klasse; dvs. at alle nye verb som kommer inn i språket blir svake. I tillegg til alt dette kan verbene danne passivformer med endelsen -s (nynorsk -st). I en del verb er disse formene ikke passive, men refleksive eller resiproke. Da kan de gjerne bøyes fullt ut, men ellers mangler oftest preteritum og perfektum partisipp av s-verb i vanlig (ikke-arkaisk) bokmål og alle andre former enn infinitiv i nynorsk. Andre ordklasser har ikke bøyning, bortsett fra visse grupper adverb og pronomen.

Siden norsk har et formfattig bøyningssystem, blir relasjonen mellom ord og setningsledd langt på vei bestemt av rekkefølgen, som altså er fast. Den grunnleggende rekkefølgen i fortellende hovedsetninger er subjekt – verbal – objekt – andre ledd (adverbial, preposisjonsuttrykk o.l.). Andre ledd kan også fremheves ved å settes først, men blir da alltid fulgt av verbalet mens subjektet kommer etter det igjen: jeg tok eksamen i går – i går tok jeg eksamen. Spørresetninger blir dannet enten ved at et spørreord innleder og blir fulgt av verbalet med de andre leddene etterpå (hva har du gjort?), eller ved at verbalet innleder og blir fulgt av subjektet (inversjon: har du gjort det?).

Bydesetninger blir innledet av et verb i imperativ uten subjekt. Leddsetninger blir innledet av en konjunksjon fulgt av en i hovedsak normal leddrekkefølge, bortsett fra at visse adverb (f.eks. nektingsadverbet ikke) kommer etter subjektet, mens de i hovedsetninger kommer etter verbalet: det gjør ikke noe – (det er rart) at det ikke gjør noe. Mellom setningsnivået og ordnivået har vi de enhetene vi kaller fraser: sekvenser av ord med en fast struktur som ikke utgjør en setning, men ofte et setningsledd. Det finnes ulike typer fraser bestemt av hvilken ordklasse det sentrale ordet (kjernen) i frasen tilhører: verb med f.eks. objekt eller predikativ kalles verbalfrase ((han) bygde hus; (flagget) er rødt, hvitt og blått), preposisjon med styring kalles preposisjonsfrase (på månen). En nominalfrase består av et substantiv som kjerne og et annet ord (adjektiv, foranstilt artikkel, demonstrative pronomen, substantiv i genitiv) som underledd: enten bestemmer- eller beskriverledd. Adjektiv er typiske beskriverledd: gamle hus, de andre tre nevnte typene bestemmerledd: et hus, dette huset, Hansens hus. Det regelmessige mønsteret i norsk er, som eksemplene viser, at underleddene kommer først i frasen, kjernen sist. Avvik fra dette mønsteret finner vi særlig i eiendomsuttrykk: huset mitt; ellers forekommer det bare som et helt spesielt stilistisk virkemiddel: berget det blå.

Kjernen i det norske ordforrådet er arveord som stammer fra urnordisk og tidligere språkstadium (urgermansk og urindoeuropeisk). Men språket er også fullt av lånord og fremmedord. De viktigste långiverspråkene er nedertysk (mange av de vanligste ordene kom derfra i senmiddelalderen), latin og gresk, ofte gjennom fransk og tysk (hit hører særlig fagterminologier i ulike fag), dansk og i nyere tid særlig svensk, og i vår tid fremfor alt engelsk, både i vitenskapelig, kommersielt og populærkulturelt språk. Ikke bare ordforrådet, men også ordlagingsmekanismene er påvirket av de nevnte språkene. Kjerneordforrådet består av rotord, men ved å bygge på disse rotordene kan man utvide ordforrådet mangfoldige ganger. De to sentrale ordlagingsmåtene er avledning og sammensetning.

Sammensetning er vanligst i norsk liksom i andre germanske språk, og blir gjort på tre hovedmåter: enten ved å sammenføye to rotord uten videre (bokhylle, ildrød), eller ved å binde dem sammen med en -s- (vinduskarm, synsprøve) eller med en -e- (melkekartong, mørkeblå). Det finnes også andre, men sjeldnere måter. I en sammensetning står sisteleddet for hovedbetydningen, mens førsteleddet beskriver eller bestemmer sisteleddet, på samme måten som i nominalfraser (se ovenfor). Sammensatte ord kan føyes sammen til nye sammensetninger (fjernsynsprogram, universitetsbokhandel, riksmålsordbok).

Avledninger skjer mest ved affikser, som er av to slag: prefikser (forstavelser) og suffikser (etterstavelser). Prefikser gir rotordet en ny betydning som enten er spesiell for hvert enkelt ord (an-, be-, er-, for-, ge-), eller den blir bestemt av prefikset (bi-, gjen-, hen- og de romanske (latinsk/franske) de-, re- o.fl.). Suffiksene gir oftest rotordet en ekstra betydningsnyanse (-aktig, -bar, -eri, -inne), eller de «flytter» ordet over i en annen ordklasse: -else og -ing gjør verb til substantiv (verbalsubstantiv, det samme gjelder det romanske -sjon), -het og de nynorske -dom, -leik og -skap gjør adjektiv til substantiv, det høytyske -messig og til dels -lig gjør substantiv til adjektiv og adverb, og det romanske -ere gjør substantiv til verb. Men man kan også drive ordklasseflytting uten suffiks: bruk av bruke, fiske av fisk. I tillegg har vi fått mange nye affikser av mer motebetont karakter (-tek, det engelske -minded, det svenske -is). De utenlandske affiksene, og også utenlandske rotord, er i noen grad blitt møtt med motstand i form av purisme; det gjelder særlig i nynorsk og har der mest rettet seg imot elementer fra dansk og (neder)tysk. Denne purismen har avtatt i de siste tiårene. I vår tid har de engelske innslagene møtt lignende reaksjoner, på tvers av skillet bokmål – nynorsk. De romanske elementene er derimot stort sett blitt godtatt.

Ved uttale av norrøn tekst tar man som oftest utgangspunkt i moderne norsk (skjønt mange bruker moderne islandsk uttale). De norrøne bokstavene i listen avviker fra moderne norsk og har følgende anbefalte uttale (forenklet oversikt):

Bokstav Uttale (med dagens norske alfabet)
Vokaler
á å
o o som i sopp
ó o (lang o) som i sot
ǫ (o med kvist) å
u u som i ung
ú u (lang u)
œ /´ø ø (lang ø)
ey øy
Konsonanter
ð (eth) th som i engelsk there
f i fremlyd (fara) og dobbeltskrevet (offra): f; ellers: v
g i fremlyd, dobbeltskrevet og etter n: g; ellers: frikativ g
h h (foran l, n og r: frikativ)
j j (men separat uttale også sammen med konsonanter: kj, sj, tj m.m.)
r r (rulle-r)
þ (thorn) th som i engelsk thing
x ks
z ts

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

10. juni 2010 svarte Anne Grete Nilsen

Du har helt rett, imperativ er en finitt form. Takk for at du gjorde oss oppmerksom på feilen.Vennlig hilsenAnne Grete Nilsen

30. juli 2015 skrev jon petter wettre

Det sies i artikkelen at norsk har 9 vokaler, som tilsvarer bokstavene a-e-i-o-u-y-æ-ø-å .Men her blander man vel sammen bokstaver og lyder, og forenkler på en slik måte at det blir feil. For det første kan bokstaven e representere både e -lyd og æ-lyd, o representerer både "o"-lyd (egentlig u-lyd i det fonetiske alfabetet) og" å"-lyd (egentlig o i det fonetiske alfabetet) ,, og u representeer både den særnorske u-lyden og lyden som angis som o-lyd i det fonetiske alfabetet. ALt kommer an på hvilket ord disse bokstavene står i. Så har man ikke tatt med den vanligste av alle norske vokaler. den som kalles "Schwa",og som skrives i det fornetiske alfabette som en omvendt e og gjengis med bokstaven e, den trykksvake e-en : siste vokal i ordene spise og kake. Denne er IKKE en e, men formes lenger bak i munnen, den samme lyden har vi på engelsk og fransk, og sikkert også i mange andre beslektede språk. Vi har altså 10 vokaler, eller 19, om vi skiller korte og lage, slik man gjerne gjør.

7. april 2016 svarte Ernst Håkon Jahr

Takk for kommentaren, beklager at den er blitt liggende ubesvart så lenge.
Vi har gjort noen endringer som følge av din kommentar, slik at det blir tydeligere hvordan sammenhengen er mellom tale og skrift.
Du har selvfølgelig rett i at bokstaven e kan stå for flere lyder (du nevner e- og æ-lyd), men poenget her er at du jo kan skrive bokstaven æ der lyden er æ. Det er ikke ment at slik skriftspråket er, slik er talemålet, men at de 9 bokstavene som er nevnt, kan brukes til å gjengi de 9 vokalene. Det betyr at vi da må skrive f.eks. hær, dær, ær for æ-lyden, men bokstaven e for e-lyden. Slik er det også med o og u og å, vi kan gjengi lyden med den bokstaven som er riktig lydmessig, ikke den som tradisjonelt blir brukt i skriftspråket.
Du nevner schwa, og du har rett i at den ikke er med hvis vi sier 9 vokaler (eller 18 hvis vi regner både lange og korte, som vi vel bør). Grunnen er at schwa ikke er en fullverdig vokal, som de andre. Med det mener vi at den har svært begrensa distribusjon. Den kan bare stå i utlyd. Enkelte fonetikere vil derfor omtale den som en "halvvokal". I en artikkel for allmennheten mener jeg det er riktig å utelate omtale av schwa her, men den bør ha sin egen artikkel, som den også har!

9. april 2016 svarte jon petter wettre

Takk for kommentaren, der jeg selvfølgelig er enig med deg det meste. Jeg er ikke helt enig i utelatelsen av schwa, likevel. At den er kort , er så, men en fullverdig vokal er den vel likevel? Nå har jeg bakgrunn i engelsk og fransk, og der behandles denne vokalen fullstendig på linje med andre, og kanskje gjenstand for mer interesse enn andre, i engelsk bla pga alterneringen av såkalte strong and weak forms, og i franske pga dens hyppige bortfall , såkalt e caduc. Den trer jo også inn i trykksvake posisjoner til erstatning for den trykksterke e-en i fransk. Den har kanskje en mer omfattende distribusjon, men i norsk er den vel likefullt vår mest utbredte vokal? Nordmenn er stort sett uvitende om at vi har schwa i norsk, de tror det er e i kake og spise og har litt vondt for å innse hva det er når de lærer fransk og engelsk og hemmer dem i innlæringen av uttale og fonetikk. Nettopp derfor burde den kanskje få mer omtale eller i hvertfall nevnes som den vokal den er ?

11. april 2016 svarte Ernst Håkon Jahr

Takk for nytt innspill!
Om en tar med schwa eller ikke i en slik presentasjon som her, er avhengig av på hvilket detaljnivå en ønsker å legge seg. Schwa er ikke en fullverdig vokal i norsk. Den kan ikke være både kort og lang, kan ikke bære trykk, og den har, som jeg nevnte sist, en svært begrensa distribusjon.Jeg mener det derfor er helt ut faglig forsvarlig å ikke ta den med på det detaljnivået vi har her, men forstår at du er uenig i det.

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.