norsk

Faktaboks

norsk
Språkkoder
no, nor (NO, NOR)
ISO-639:3
nor

Norsk er det språket som brukes av flest i Norge. Det er et nordgermansk språk som sammen med de nært beslektede språkene dansk og svensk utgjør den skandinaviske språkgruppen. Historisk nært beslektede, men i dag relativt fjerntstående nordgermanske språk er islandsk og færøysk.

Norsk blir talt og skrevet bare i Norge og av emigrerte nordmenn ellers i verden. Den største emigrasjonsbølgen i nyere tid, som varte i nesten hundre år, gikk til USA, hvor det særlig i Midtvesten var et stort og levende norsktalende samfunn fra midten av 1800-tallet til midt på 1900-tallet. I dag finnes det bare små og spredte rester igjen av amerikanorsken.

Norsk skriftspråk og normert talemål finnes i to hovedvarianter, bokmål og nynorsk, som hver for seg har flere vagt avgrensede undervarianter. Den følgende beskrivelsen gjelder normaliserte, skriftnære varianter av disse. Dialektene blir beskrevet i egne artikler (hovedartikkel: dialektar i Noreg).

Lydsystem

Norsk normalisert, skriftnær uttale er basert på et system med ni vokaler, som i store trekk tilsvarer bokstavene a, e, i, o, u, y, æ, ø, å. De kan alle være korte eller lange. Det er tre opprinnelig norske diftonger, skrevet au, ei, øy, og i tillegg finnes ai og i mindre grad oi og ui i lånord. Konsonantsystemet består av leppelydene b, p, m, f, v; tannlydene t, d, n, s, l; ganelyden sj; baktungelydene k, g, ng, kj; halvvokalen j; pustelyden h; pluss r. Dette systemet er likt for bokmål og nynorsk, men visse regionalt baserte forskjeller er akseptert som helt riksspråklige: mellom fortunge-r og baktunge-r («skarre-r») og mellom lydkombinasjonene rd, rt, rn, rs, rl og de sammensmeltede (retroflekse) produktene av disse kombinasjonene, som er karakteristiske for østlandsk og trøndersk. Tjukk l forekommer også i østlandsk og trøndersk standarduttale.

Trykket ligger normalt på første stavelse i ordet. I sammensatte ord ligger hovedtrykket der, mens førstestavelsen i sisteleddet får et klart bitrykk. Unntakene er nesten alltid fremmedord eller lånord: Mange ord, særlig lånord fra tysk, har trykklette forstavelser (betale, fortelle), og hovedtrykket kommer her på andre stavelse. I lånord fra romanske språk ligger hovedtrykket ofte på en senere stavelse, gjerne den siste (kontor, billett). I østlandsk og trøndersk vil hovedtrykket ofte ligge på første stavelse også i slike ord, med bitrykk på den opprinnelige trykkstavelsen.

Norsk har to tonelag eller tonemer, kalt tonem 1 og tonem 2, det vil si at ulik tonegang kan skille mellom to ord eller ordformer med ellers helt lik lydstruktur (bønder – bønner). Denne tonemdistinksjonen opptrer bare i ord eller ordgrupper hvor en trykksterk stavelse blir fulgt av en eller flere trykksvake. I enstavelsesord eller trykksterke sistestavelser blir tonemforskjellen altså nøytralisert. I deler av Nord-Norge pluss et område utenfor Bergen mangler dette tonemsystemet.

Bøyningssystem

Norsk er et såkalt svakt syntetisk språk, det vil si at det har et forholdsvis enkelt og formfattig bøyningssystem i motsetning til sterkt syntetiske språk som latin og russisk. Bøyningssystemet baserer seg mest på endinger, men i noen grad også på vokalforandringer i ordstammen (springe – sprang – sprunget). Strukturen er i store trekk lik i bokmål og nynorsk, selv om de konkrete formene skiller seg klart fra hverandre og langt på vei danner selve skjelettet i de to målformene. I den følgende fremstillingen nevner vi bare hovedmønstrene og ser bort fra særlige unntaksgrupper og andre uregelmessigheter.

Substantiv

Substantivene blir bøyd i entall og flertall og i ubestemt og bestemt form. De er gruppert i tre kjønn (genus) i nynorsk, hankjønn, hunkjønn og intetkjønn, med ulike endinger i alle andre former enn grunnformen (ubestemt form entall). I bokmål kan den radikale varianten ha det samme genussystemet som nynorsk, mens den moderate eller tradisjonelle varianten har to fullt utbygde genus: felleskjønn og intetkjønn. Tokjønnssystemet stammer fra dansk, hvor hankjønn og hunkjønn har falt sammen i felleskjønn (liksom i svensk, nederlandsk og frisisk), med de endingene som tradisjonelt markerte hankjønn. Trekjønnsystemet i det radikale bokmålet har sitt opphav i de norske dialektene. Det har satt et visst preg på det vanlig brukte bokmålet gjennom hunkjønnsartikkelen -a i mange hverdagslige eller dialektbaserte ord, ofte basert på stilistiske kriterier. Det er ingen klare grenser mellom de ulike variantene av bokmålet.

Kasusbøyning er så å si forsvunnet; bare endingen -s for genitiv er i bruk, mer i bokmål enn i nynorsk.

Adjektiv

Adjektivene kan sies å ha en ubestemt («sterk») og en bestemt («svak») bøyning: en stor mann – et stort hus versus den store mannen – det store huset. Den sterke bøyningen har felleskjønn (sammenfall mellom hankjønn og hunkjønn) i entall i begge målformer og sammenfall mellom alle kjønn i flertall. Den svake bøyningen har bare én form, som ender på -e. I praksis har regelmessige adjektiver fem former: grunnform uten ending (felleskjønn entall ubestemt), -t (intetkjønn entall, også brukt i adverbiell funksjon) og -e (flertall ubestemt, bestemt form i alle kjønn og tall).

Adjektiv blir også gradbøyd med endingen -ere (nynorsk -are) i komparativ og -est(e) (nynorsk -ast(e)) i superlativ. Mange adjektiv har sammenfall mellom alle eller noen av disse formene.

Verb

Verb blir bøyd i tre finitte former, presens, imperativ og preteritum, og tre infinitte, infinitiv, presens partisipp og perfektum partisipp.

Infinitiv ender på -e i bokmål og valgfritt på -a eller -e i nynorsk.

Rester av konjunktiv finnes, men de faller i form sammen med infinitiv i bokmål og radikal nynorsk (med endingen -e). I nynorsk, men ikke i bokmål, blir perfektum partisipp bøyd etter samme mønster som adjektiv.

Imperativ mangler ending i begge målformene, og presens partisipp har uten unntak endingen -ende i bokmål og -ande i nynorsk.

Verbene blir delt i to hovedgrupper: svake, der alle formene av regelmessige verb blir dannet av endinger, og sterke, der preteritum er uten ending og vokalforandringer i stammen spiller en sentral rolle i bøyningen. I nynorsk får heller ikke presens ending i sterke verb og en liten klasse såkalte j-verb (telje og så videre), som er særegen for denne målformen. De sterke verbene er en lukket klasse, det vil si at alle nye verb som kommer inn i språket, blir svake. I tillegg til alt dette kan verbene danne passivformer med endelsen -s (nynorsk -st). I en del verb er disse formene ikke passive, men refleksive eller resiproke. Da kan de gjerne bøyes fullt ut, men ellers mangler oftest preteritum og perfektum partisipp av s-verb i vanlig (ikke-arkaisk) bokmål og alle andre former enn infinitiv i nynorsk. Andre ordklasser har ikke bøyning, bortsett fra visse grupper adverb og pronomen.

Setningsbygning

Siden norsk har et formfattig bøyningssystem, blir relasjonen mellom ord og setningsledd langt på vei bestemt av rekkefølgen, som altså er fast. Den grunnleggende rekkefølgen i fortellende hovedsetninger er subjekt – verbal – objekt – andre ledd (adverbial, preposisjonsuttrykk og lignende). Andre ledd kan også fremheves ved å settes først, men blir da alltid fulgt av verbalet mens subjektet kommer etter det igjen: jeg tok eksamen i går – i går tok jeg eksamen. Spørresetninger blir dannet enten ved at et spørreord innleder og blir fulgt av verbalet med de andre leddene etterpå (hva har du gjort?), eller ved at verbalet innleder og blir fulgt av subjektet (inversjon: har du gjort det?).

Bydesetninger blir innledet av et verb i imperativ uten subjekt. Leddsetninger blir innledet av en subjunksjon fulgt av en i hovedsak normal leddrekkefølge, bortsett fra at visse adverb (for eksempel nektingsadverbet ikke) kommer etter subjektet, mens de i hovedsetninger kommer etter verbalet: det gjør ikke noe – (det er rart) at det ikke gjør noe.

Mellom setningsnivået og ordnivået har vi de enhetene vi kaller fraser: sekvenser av ord med en fast struktur som ikke utgjør en setning, men ofte et setningsledd. Det finnes ulike typer fraser bestemt av hvilken ordklasse det sentrale ordet (kjernen) i frasen tilhører: verb med for eksempel objekt eller predikativ kalles verbalfrase ((han) bygde hus, (flagget) er rødt, hvitt og blått), preposisjon med styring kalles preposisjonsfrase (på månen). En nominalfrase består av et substantiv som kjerne og et annet ord (adjektiv, foranstilt artikkel, demonstrative pronomen, substantiv i genitiv) som underledd: enten bestemmer- eller beskriverledd. Adjektiv er typiske beskriverledd (gamle hus), de andre tre nevnte typene bestemmerledd (et hus, dette huset, Hansens hus). Det regelmessige mønsteret i norsk er, som eksemplene viser, at underleddene kommer først i frasen, kjernen sist. Avvik fra dette mønsteret finner vi særlig i eiendomsuttrykk (huset mitt), ellers forekommer det bare som et helt spesielt stilistisk virkemiddel (berget det blå).

Ordforråd og ordlaging

Kjernen i det norske ordforrådet er arveord som stammer fra urnordisk og tidligere språkstadium (urgermansk og urindoeuropeisk). Men språket er også fullt av lånord og fremmedord. De viktigste långiverspråkene er nedertysk (mange av de vanligste ordene kom derfra i senmiddelalderen), latin og gresk, ofte gjennom fransk og tysk (hit hører særlig fagterminologier i ulike fag), dansk og i nyere tid særlig svensk, og i vår tid fremfor alt engelsk, både i vitenskapelig, kommersielt og populærkulturelt språk. Ikke bare ordforrådet, men også ordlagingsmekanismene er påvirket av de nevnte språkene. Kjerneordforrådet består av rotord, men ved å bygge på disse rotordene kan man utvide ordforrådet mangfoldige ganger. De to sentrale ordlagingsmåtene er avledning og sammensetning.

Sammensetning er vanligst i norsk liksom i andre germanske språk og blir gjort på tre hovedmåter: enten ved å sammenføye to rotord uten videre (bokhylle, ildrød), eller ved å binde dem sammen med en -s- (vinduskarm, synsprøve) eller med en -e- (melkekartong, mørkeblå). Det finnes også andre, men sjeldnere måter. I en sammensetning står sisteleddet for hovedbetydningen, mens førsteleddet beskriver eller bestemmer sisteleddet, på samme måten som i nominalfraser (se ovenfor). Sammensatte ord kan føyes sammen til nye sammensetninger (fjernsynsprogram, universitetsbokhandel, riksmålsordbok).

Avledninger skjer mest ved affikser, som er av to slag: prefikser (forstavelser) og suffikser (etterstavelser). Prefikser gir rotordet en ny betydning som enten er spesiell for hvert enkelt ord (an-, be-, er-, for-, ge-), eller den blir bestemt av prefikset (bi-, gjen-, hen- og de romanske (latinsk/franske) de-, re- og flere). Suffiksene gir oftest rotordet en ekstra betydningsnyanse (-aktig, -bar, -eri, -inne), eller de «flytter» ordet over i en annen ordklasse: -else og -ing gjør verb til substantiv (verbalsubstantiv, det samme gjelder det romanske -sjon), -het og de nynorske -dom, -leik og -skap gjør adjektiv til substantiv, det høytyske -messig og til dels -lig gjør substantiv til adjektiv og adverb, og det romanske -ere gjør substantiv til verb. Men man kan også drive ordklasseflytting uten suffiks: bruk av bruke, fiske av fisk.

I tillegg har vi fått mange nye affikser av mer motebetont karakter (-tek, det engelske -minded, det svenske -is). De utenlandske affiksene, og også utenlandske rotord, er i noen grad blitt møtt med motstand i form av purisme. Dette gjelder særlig i nynorsk og har der mest rettet seg imot elementer fra dansk og (neder)tysk. Denne purismen har avtatt i de siste tiårene. I vår tid har de engelske innslagene møtt lignende reaksjoner, på tvers av skillet bokmål – nynorsk. De romanske elementene er derimot stort sett blitt godtatt.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Berkov, V.P.: Norsk ordlære, 1997, isbn 82-00-22767-7
  • Faarlund, Jan Terje: Morfologi : bøyingssystemet i nynorsk og bokmål, 2. utg., 1995, isbn 82-521-4249-4
  • Faarlund, Jan Terje m.fl.: Norsk referansegrammatikk, 1997, isbn 82-00-22569-0
  • Hellevik, Alf m.fl., red.: Norsk ordbok : ordbok over det norske folkemålet og det nynorske skriftmålet, 1966-, 7 b., isbn 82-521-4324-5
  • Hovdenak, Marit m.fl., red.: Nynorskordboka : definisjons- og rettskrivingsordbok, 4. utg., 2006, isbn 82-521-6898-1
  • Johnsen, Egil Børre, red.: Vårt eget språk, 1987, 3 b., isbn 82-03-15107-8
  • Knudsen, Trygve m.fl.: Norsk riksmålsordbok, 1937-57, 2 b. i 4 (to tilleggsbind utgitt 1995)
  • Lie, Svein: Innføring i norsk syntaks, 5. utg., 2003, isbn 82-15-00454-7
  • Wangensteen, Boye, red.: Bokmålsordboka : definisjons- og rettskrivningsordbok, 3. utg., 2005 (2. rev. oppl.), isbn 82-573-1629-6

Kommentarer (11)

svarte Anne Grete Nilsen

Du har helt rett, imperativ er en finitt form. Takk for at du gjorde oss oppmerksom på feilen.Vennlig hilsenAnne Grete Nilsen

skrev jon petter wettre

Det sies i artikkelen at norsk har 9 vokaler, som tilsvarer bokstavene a-e-i-o-u-y-æ-ø-å .Men her blander man vel sammen bokstaver og lyder, og forenkler på en slik måte at det blir feil. For det første kan bokstaven e representere både e -lyd og æ-lyd, o representerer både "o"-lyd (egentlig u-lyd i det fonetiske alfabetet) og" å"-lyd (egentlig o i det fonetiske alfabetet) ,, og u representeer både den særnorske u-lyden og lyden som angis som o-lyd i det fonetiske alfabetet. ALt kommer an på hvilket ord disse bokstavene står i. Så har man ikke tatt med den vanligste av alle norske vokaler. den som kalles "Schwa",og som skrives i det fornetiske alfabette som en omvendt e og gjengis med bokstaven e, den trykksvake e-en : siste vokal i ordene spise og kake. Denne er IKKE en e, men formes lenger bak i munnen, den samme lyden har vi på engelsk og fransk, og sikkert også i mange andre beslektede språk. Vi har altså 10 vokaler, eller 19, om vi skiller korte og lage, slik man gjerne gjør.

svarte Ernst Håkon Jahr

Takk for kommentaren, beklager at den er blitt liggende ubesvart så lenge. Vi har gjort noen endringer som følge av din kommentar, slik at det blir tydeligere hvordan sammenhengen er mellom tale og skrift. Du har selvfølgelig rett i at bokstaven e kan stå for flere lyder (du nevner e- og æ-lyd), men poenget her er at du jo kan skrive bokstaven æ der lyden er æ. Det er ikke ment at slik skriftspråket er, slik er talemålet, men at de 9 bokstavene som er nevnt, kan brukes til å gjengi de 9 vokalene. Det betyr at vi da må skrive f.eks. hær, dær, ær for æ-lyden, men bokstaven e for e-lyden. Slik er det også med o og u og å, vi kan gjengi lyden med den bokstaven som er riktig lydmessig, ikke den som tradisjonelt blir brukt i skriftspråket. Du nevner schwa, og du har rett i at den ikke er med hvis vi sier 9 vokaler (eller 18 hvis vi regner både lange og korte, som vi vel bør). Grunnen er at schwa ikke er en fullverdig vokal, som de andre. Med det mener vi at den har svært begrensa distribusjon. Den kan bare stå i utlyd. Enkelte fonetikere vil derfor omtale den som en "halvvokal". I en artikkel for allmennheten mener jeg det er riktig å utelate omtale av schwa her, men den bør ha sin egen artikkel, som den også har!

svarte jon petter wettre

Takk for kommentaren, der jeg selvfølgelig er enig med deg det meste. Jeg er ikke helt enig i utelatelsen av schwa, likevel. At den er kort , er så, men en fullverdig vokal er den vel likevel? Nå har jeg bakgrunn i engelsk og fransk, og der behandles denne vokalen fullstendig på linje med andre, og kanskje gjenstand for mer interesse enn andre, i engelsk bla pga alterneringen av såkalte strong and weak forms, og i franske pga dens hyppige bortfall , såkalt e caduc. Den trer jo også inn i trykksvake posisjoner til erstatning for den trykksterke e-en i fransk. Den har kanskje en mer omfattende distribusjon, men i norsk er den vel likefullt vår mest utbredte vokal? Nordmenn er stort sett uvitende om at vi har schwa i norsk, de tror det er e i kake og spise og har litt vondt for å innse hva det er når de lærer fransk og engelsk og hemmer dem i innlæringen av uttale og fonetikk. Nettopp derfor burde den kanskje få mer omtale eller i hvertfall nevnes som den vokal den er ?

svarte Ernst Håkon Jahr

Takk for nytt innspill! Om en tar med schwa eller ikke i en slik presentasjon som her, er avhengig av på hvilket detaljnivå en ønsker å legge seg. Schwa er ikke en fullverdig vokal i norsk. Den kan ikke være både kort og lang, kan ikke bære trykk, og den har, som jeg nevnte sist, en svært begrensa distribusjon.Jeg mener det derfor er helt ut faglig forsvarlig å ikke ta den med på det detaljnivået vi har her, men forstår at du er uenig i det.

skrev Tor-Ivar Krogsæter

Det er feil å påstå i en omtale av norsk som helhet at «Kasusbøyning mangler; bare endingen -s for genitiv er i bruk, mer i bokmål enn i nynorsk.» Mange områder norsk språks søndre del har fortsatt et skille mellom akkusativ og dativ, selv om dette er i ferd med å forsvinne. Noen eksempler fra Innfjorden i Romsdalen (akk/dat): «I fer på sjø’n» c. «I fer på sjønå», «I gjæng på bu’n» c. «I e på bu’n», «på butikkjinj» c. «på butikkja», «åt skojinj» c. «på/ti skoja», «på stauen» c. «på stauå».

Videre, som stort sett i alle omtaler av norsk, glemmes det at store deler av Nord-Norge har en annen uttale av R, særlig vanlig i Nordland, nemlig /ʒ/. Karina blir da t.d. /kaˈʒiːna/, Røst blir /ʒøsːt/. Denne lyden later til å nå gradvis bli erstattet av rulle-r, særlig i urbane dia-/sosiolekter.

I forhold til schwa, er denne mer framtredende i norske høystatussosiolekter og er mer et resultat av det enn av geografisk plassering. Den er dog til stede nord i landet, men et ord som «sete» blir ofte nærmere /seːte/ eller /sæːteˑ/ enn /seːtə/.

svarte Erik Bolstad

Takk for innspill. Jeg har korrigert artikkelen.

svarte Tor-Ivar Krogsæter

Jeg greier ikke å se hvor disse endringene er; det siterte stedet (kasus) ser for meg ut til å være eksakt som før, altså: «Kasusbøyning er så og si forsvunnet; bare endingen -s for genitiv er i bruk, mer i bokmål enn i nynorsk.»

Det samme ser ut til å gjelde for delen der fonetikken omtales. Dette kan enkelt korrigeres til f.eks. følgende: «Dette systemet er likt for bokmål og nynorsk, men visse regionalt baserte forskjeller er akseptert som helt riksspråklige: mellom fortunge-r, baktunge-r («skarre-r») og stemt palatal-alveolar frikativ (som i fransk «Julie»: /zjyl'i/) som forekommer i store deler av Nord-Norge.»
Andre spesielle lyder omtales, som f.eks. tjukk l, men det står ingenting om at denne også er del av romsdalsk, nordmørsk (jeg er usikker på Sunnmøre) og søndre Nordlands dialekter.

Videre kommentar:
«Spørresetninger blir dannet enten ved at et spørreord innleder og blir fulgt av verbalet med de andre leddene etterpå (hva har du gjort?), eller ved at verbalet innleder og blir fulgt av subjektet (inversjon: har du gjort det?).» Særlig i trønderske og nordnorske dialekter er det godt dokumentert at setningsstrukturen endres avhengig av antall stavelser det er i spørreordet (av type hv-), jf. td. Westergaard, Vangsnes og Lohndal i Linguistic Variation, 2017, bd. 17(1), ss. 8–43; Vangsnes og Westergaard: «Ka korpuse fortæll? Om ordstilling i hv-spørsmål i norske dialekter» i Johannessen og Hagen: Språk i Norge og nabolanda. Ny forskning om talespråk, 2014. Novus Forlag ss. 133–151; eller Westergaard i Norsk Lingvistisk Tidsskrift, årgang 33, 2015, ss. 175–199. I disse dialektene er følgende normalspråk, her gjengitt på nynorsk (for dialekt) og bokmål (normert, skriftlig norsk):
Kva ho er klokka? – Hva er klokka?
Kva ho då sa? – Hva sa hun da?
Kven du snakka med? – Hvem snakket du med?
Kor du kjem frå? – Hvor kommer du fra?

Som motstykke til dette får vi flerstavelsesspørreordene, som vanligvis ikke har denne ordstillinga:
Kvifor kjem du ikkje? – Hvorfor kommer du ikke?
Korleis gjekk det med deg? – Hvordan gikk det med deg?
Unntak fra dette er dog å observere.

skrev Lars S. Vikør

Eg har ikkje sett dette før no. Vi går no i gang med å revidere artikkelen "norsk" etter å ha jobba med andre artiklar så langt. Eg kan altså ikkje gå inn på detaljane, men eg gjer merksam på det følgjande, som står i innleiinga: "Den følgende beskrivelsen gjelder normaliserte, skriftnære varianter av disse, deretter blir dialektene beskrevet særskilt."

Dette stammar frå papirutgåvene (1998 og 2006), og den gongen bestod artikkelen "norsk" av tre delartiklar: 1) om språkstrukturen generelt, knytt til bokmål og nynorsk og kontrastivt til andre språk (av meg), 2) om dialektane (av Kjell Venås), og 3) om språkhistoria (truleg av Dag Gundersen). I den digitale utgåva vart dei tre delane skilt i tre artiklar, og dermed vart setninga "deretter blir dialektene beskrevet særskilt" feil. Dialektane har no ein eigen artikkel, og kommentarane dine må altså adresserast dit. Vi får sjå på den òg, inklusive avgrensingane mellom dialektane og skriftspråka (og det skriftspråksbaserte talemålet). Men det må komme i sin tur.

skrev Tor-Ivar Krogsæter

Takk for svar, Vikør, eg ser fram til å sjå den/dei reviderte versjonen/-ane. Kva gjeld diftongane, vil eg gjerne påpeike at me har ordet «hui». Det er riktignok lånt frå (låg)tysk (Yann de Caprona: Norsk etymologisk ordbok), men eg trur kanskje at det ikkje var slike vel innarbeida lånord de tenkte på når de skriv at ai og ui er diftongar me finn i lånord. Misforstår eg ordlyden dykkar her?

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Norsk

Bernt Ø. Thorvaldsen
Professor, Universitetet i Sørøst-Norge