Kroatisk er et språk som hører til de sørslaviske språkene i den indoeuropeiske språkfamilien, offisielt språk i Kroatia. Det kroatiske skriftspråket er nært beslektet med skriftspråkene i Serbia, Montenegro og Bosnia-Hercegovina, som tidligere ble betegnet serbokroatisk eller kroatoserbisk. Særlig ordforrådet skiller kroatisk fra serbisk og, i mindre grad, fra bosnisk. Kroatisk skrives med det latinske alfabetet.
kroatisk
Eksempel på kroatisk: Første paragraf i menneskerettighetserklæringen.
På norsk er teksten «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.»
Språklige særtrekk
Kroatisk har et rikt bøyningssystem med blant annet sju kasus. De fleste verb har to former, en som betegner utstrekning (imperfektivt aspekt) og en som betegner en engangshandling (perfektivt aspekt).
Kroatisk er mer puristisk enn serbisk og erstatter gjerne fremmedord med kroatiske ord. Kroatisk bruker ijekaviske former i visse ord, liksom i Bosnia-Hercegovina og Montenegro, hvor serbisk bruker ekaviske former (etter uttalen av en gammelslavisk ě-lyd).
Dialektforhold
Kroatisk deles i tre dialekter: kajkavisk, tsjakavisk og sjtokavisk (etter spørreordet «hva»). Skriftspråket bygger på sjtokavisk.
Kajkavisk snakkes i området rundt Zagreb og har mange trekk felles med slovensk. Tsjakavisk snakkes i et smalt belte langs adriaterhavskysten, fra Istra i nord til sør for Split samt på de fleste øyene i Adriaterhavet. Den sjtokaviske dialekten snakkes i Slavonia, Krajina, deler av Dalmatia og Dubrovnik-området.
Historikk
De eldste litterære kroatiske tekstene er innskrifter i stein fra 1000-tallet med det glagolittiske alfabet, det eldste slaviske alfabetet.
Den kroatiske nasjonale bevegelsen ønsket i 1830-årene å styrke kroatisk, men problemet var å velge et felles skriftspråk blant de ulike skriftspråknormene som var i bruk. Etter først å ha brukt kajkavisk gikk språkmannen Ljudevit Gaj inn for sjtokavisk. For Gaj, som ledet den panslavisk orienterte illyriske bevegelsen, spilte det en rolle at serberne var i ferd med å velge samme dialekt som grunnlag for sitt skriftspråk. Først i 1890-årene ble språkstriden avklart, da en skriftnorm som lå svært nær den serbiske, ble valgt.
Da kroatene og serberne kom i en felles stat i 1918, gikk språkpolitikken ut på å fremheve fellesskapet mellom kroatisk og serbisk. En sentralistisk språkpolitikk ble også fulgt under Titos kommunistregime, da serbokroatisk ble regnet som ett skriftspråk og normert i en felles rettskrivning (riktignok med to normer for ijekavisk og ekavisk og med latinsk og kyrillisk alfabet). På slutten av 1960-årene vokste motstanden i Kroatia mot den felles språkpolitikken. Selv om kroatene fikk lov til å bruke betegnelsen «det kroatiske litteraturspråket», ble en kroatisk rettskrivningsordbok forbudt i 1972. Først etter kommunistregimets sammenbrudd i 1990 og Kroatias selvstendighet i 1991 fikk kroatene normere sitt skriftspråk etter eget ønske.
I løpet av 1990-årene kom ny rettskrivning, ordbok og grammatikker. Nye ord ble tatt opp i skriftspråket, blant annet mange gamle ord som var gått ut av bruk, slik at forskjellene mellom kroatisk og serbisk ble ytterligere forsterket.
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
Fagansvarlig for Slavisk
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.