Pronomen er ord som får sin betydning fra andre ord. De erstatter vanligvis et substantiv, eller de kan vise til noe eller noen i talesituasjonen.

I setningen «Han sa det» er ‘han’ og ‘det’ pronomen. ‘Han’ viser til den personen det snakkes om (for eksempel Helge), mens ‘det’ viser til det Helge sa (for eksempel at vinteren er kommet). I en gitt talesituasjon kan dermed «Han sa det» bety «Helge sa at vinteren er kommet».

De ulike typene pronomen er:

  • personlig pronomen
  • ubestemt pronomen
  • refleksivt pronomen
  • resiprokt pronomen
  • spørrepronomen

Personlige pronomen viser til personer, dyr eller ting. På norsk finnes personlige pronomen i 1., 2. og 3. person entall og flertall, og disse bøyes i to kasusformer, subjektsform (nominativ) og objektsform (akkusativ). I de norske skriftspråkene er bøyningsformene slik: 

 

 

Subjekt

Objekt

Entall

1.person

2.person

3.person

jeg/eg

du

han

hun/ho

den, det

meg

deg

ham,han/han

henne

den, det

Flertall

1.person

2.person

3.person

vi/vi,me

dere/de

de/dei

oss

dere/dykk

dem/dei

Forskjellige språk har ulike personlige pronomen. Samisk har for eksempel personlige pronomen i to-tall i tillegg til entall og flertall (for eksempel pronomenet månnoeh som betyr ‘vi to’). Noen språk bøyer ikke personlige pronomen i kasus, for eksempel kinesisk ( betyr både ‘jeg’ og ‘meg’), mens andre har flere kasus (samisk har sju).

I noen språk skilles det ikke mellom biologisk kjønn i pronomen (for eksempel kvensk, hvor pronomenet ‘se’ betyr både ‘han’, ‘hun’, ‘den’ og ‘det’).

Ubestemt pronomen på bokmål er ‘man’ og ‘en’. Til forskjell fra personlige pronomen har disse pronomenene generell betydning. De viser ikke tilbake på en bestemt person, et bestemt dyr eller en bestemt ting («Man vet aldri hva som skjer»). ‘Du’ kan også brukes som ubestemt pronomen («Du vet aldri hva som skjer»).

Det refleksive pronomenet ‘seg’ benyttes som objektpronomen i 3. person entall og flertall når subjekt og objekt viser til det samme. Et eksempel: «Han kjedet seg» (mens i setningen «Han kjedet ham» er subjektet og objektet to ulike personer). 

De resiproke pronomenene ‘hverandre’ og ‘kvarandre’ uttrykker gjensidighet. Eksempel: «De likte hverandre»

Spørrepronomen viser til den, det eller dem det spørres etter, for eksempel ‘hvem’/’kven’ og ‘hva’/’kva’. Eksempel:«Hvem snakker du om?»

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

25. april 2016 skrev Tor-Ivar Krogsæter

Slik 1. p. pl. nom. står ført nå, ser det ut som at eneste tillatte form på nynorsk er «me»; som kjent kan man velge på nynorsk. Det bør derfor stå (som foreslått):
«vi / vi/me»
Jf. reglene for norsk typografi, angir mellomrom før og etter skråstrek at skråstreken gjelder for *leddene* før og etter, mens skråstrek uten mellomrom før og etter, angir at skråstreken gjelder kun for *orden* før og etter. Det er altså ved skrivemåten vist over tydelig at man i bokmål må bruke «vi», mens man i nynorsk kan velge mellom «vi» og «me». Det idéelle hadde dog vært å ha egne tabellkolonner for bokmål og nynorsk; det hadde helt klart vært enklest å lese.

25. april 2016 skrev Kristin Hagemann

Ja, det har du selvsagt rett i. Jeg vurdere hva vi skal gjøre med dette.
Mvh
Kristin Hagemann

2. januar svarte Erik Holten

2012-rettskrivinga for nynorsk har attåt innført nye valfrie former i 2. p. pl. både for subjekt og objekt.

Og så lurar eg på kor det er vorte av eigedomspronomena våre i lista.

3. januar svarte Kristin Hagemann

Hei Erik,
Det som vi før kalte eiendomspronomen blir nå klassifisert under determinativer, altså ord som modifiserer substantiv. Pronomen står i stedet for substantiv. Du finner mer informasjon her: https://snl.no/determinativ/grammatikk.
Hilsen
Kristin

3. januar svarte Erik Holten

Takk, eg rekna nestan med at det måtte vera noko slikt.

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.