pronomen

Pronomen er ord som får sin betydning fra andre ord. De erstatter vanligvis et substantiv, eller de kan vise til noe eller noen i talesituasjonen.

I setningen «Han sa det» er ‘han’ og ‘det’ pronomen. ‘Han’ viser til den personen det snakkes om (for eksempel Helge), mens ‘det’ viser til det Helge sa (for eksempel at vinteren er kommet). I en gitt talesituasjon kan dermed «Han sa det» bety «Helge sa at vinteren er kommet».

De ulike typene pronomen er:

• personlig pronomen
• ubestemt pronomen
• refleksivt pronomen
• resiprokt pronomen
• spørrepronomen

Personlige pronomen viser til personer, dyr eller ting. På norsk finnes personlige pronomen i 1., 2. og 3. person entall og flertall, og disse bøyes i to kasusformer, subjektsform (nominativ) og objektsform (akkusativ). I de norske skriftspråkene er bøyningsformene slik: 

Forskjellige språk har ulike personlige pronomen. Samisk har for eksempel personlige pronomen i to-tall i tillegg til entall og flertall (for eksempel pronomenet månnoeh som betyr ‘vi to’). Noen språk bøyer ikke personlige pronomen i kasus, for eksempel kinesisk (wô betyr både ‘jeg’ og ‘meg’), mens andre har flere kasus (samisk har sju).

I noen språk skilles det ikke mellom biologisk kjønn i pronomen (for eksempel kvensk, hvor pronomenet ‘se’ betyr både ‘han’, ‘hun’, ‘den’ og ‘det’).

Ubestemt pronomen på bokmål er ‘man’ og ‘en’. Til forskjell fra personlige pronomen har disse pronomenene generell betydning. De viser ikke tilbake på en bestemt person, et bestemt dyr eller en bestemt ting («Man vet aldri hva som skjer»). ‘Du’ kan også brukes som ubestemt pronomen («Du vet aldri hva som skjer»).

Det refleksive pronomenet ‘seg’ benyttes som objektpronomen i 3. person entall og flertall når subjekt og objekt viser til det samme. Et eksempel: «Han kjedet seg» (mens i setningen «Han kjedet ham» er subjektet og objektet to ulike personer). 

De resiproke pronomenene ‘hverandre’ og ‘kvarandre’ uttrykker gjensidighet. Eksempel: «De likte hverandre»

Spørrepronomen viser til den, det eller dem det spørres etter, for eksempel ‘hvem’/’kven’ og ‘hva’/’kva’. Eksempel:«Hvem snakker du om?»