pronomen

Personlige pronomen viser til personer, dyr eller ting. På norsk finnes personlige pronomen i 1., 2. og 3. person entall og flertall. Disse bøyes i to kasusformer: subjektsform (nominativ) og objektsform (akkusativ).

I de norske skriftspråkene er bøyningsformene slik:

Forskjellige språk har ulike personlige pronomen. Samisk har for eksempel personlige pronomen i to-tall i tillegg til entall og flertall (for eksempel pronomenet månnoeh som betyr «vi to»). Noen språk bøyer ikke personlige pronomen i kasus, for eksempel kinesisk (wô betyr både «jeg» og «meg»), mens andre har flere kasus (samisk har sju).

I noen språk skilles det ikke mellom biologisk kjønn i pronomen (for eksempel kvensk, hvor pronomenet se betyr både «han», «hun», «den» og «det»).

Ubestemt pronomen på bokmål er man og en, og på nynorsk ein. Til forskjell fra personlige pronomen har disse pronomenene generell betydning. De viser ikke tilbake på en bestemt person, et bestemt dyr eller en bestemt ting («Man vet aldri hva som skjer»). Du kan også brukes som ubestemt pronomen («Du vet aldri hva som skjer»).

Det refleksive pronomenet seg benyttes som objektpronomen i 3. person entall og flertall når subjekt og objekt viser til det samme, for eksempel i setningen «Han kjedet seg». I setningen «Han kjedet ham» er derimot subjektet og objektet to ulike personer.

De resiproke pronomenene hverandre og kvarandre uttrykker gjensidighet. Eksempel: «De likte hverandre».

Spørrepronomen viser til den, det eller dem det spørres etter, for eksempel hvem/kven og hva/kva. Eksempel: «Hvem snakker du om?»