hankjønn

Artikkelstart

Hankjønn er eit genus (grammatisk kjønn), som er ein eigenskap substantiv kan ha i mange språk. I norsk kan det stå ein framfor substantiv med hankjønn, til dømes ein by og ein bil. I bunden form eintal får desse orda endinga -en: byen og bilen. Norsk har genusa hokjønn og inkjekjønn i tillegg til hankjønn.

Faktaboks

Etymologi
latin genus masculinum
Også kjent som
maskulinum, forkorta mask. eller m.

Genus til eit substantiv viser seg ved at ein del ord som står saman med substantivet, blir bøyd i samsvar med genuset. Dette heiter kongruens og gjeld til dømes adjektiv, pronomen, determinativ, partisipp og i nokre språk også verb. Her er nokre norske døme på slik kongruens:

  1. ein liten by
  2. bilen er min

Her er den ubundne (ubestemte) artikkelen i det første dømet ein, i motsetnad til ei eller eit, og adjektivet har forma liten, i motsetnad til lita eller lite. I døme 2 ser vi eigedomsordet min, i motsetnad til mi eller mitt.

Dei fleste norske dialektar har dei to genusa hokjønn og inkjekjønn i tillegg til hankjønn. Nokre dialektar skil ikkje mellom hankjønn og hokjønn, og har berre felleskjønn ved sida av inkjekjønn.

Hankjønn finst ved sida av hokjønn og inkjekjønn i nokre indoeuropeiske språk og i khoekhoegowab (nama, hottentottisk), som er eit språk i det sørlege Afrika. Hankjønn finst ved sida av berre hokjønn i andre indoeuropeiske språk (som dei romanske) og i afroasiatiske språk (som hebraisk, arabisk, amharisk, somalisk, koptisk, tamazight og hausa).

Les meir i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg