verb

Artikkelstart

Et verb er et ord som kan betegne enten en handling ( for eksempel ord som spise, leke, tenke), en prosess (for eksempel vokse, falle) eller en tilstand (for eksempel eie, leve).

Faktaboks

Etymologi
av latin ‘ord’

Verb er en ordklasse og omfatter i norsk de ordene som kan bøyes i tempus (tid). Verb har infinitiv som grunnform. Det vil si at bøyninger av verbet tar utgangspunkt i infinitiv.

På norsk innledes verb i infinitiv med infinitivsmerket å. Hvis et ord har en form som kan innledes med å, er det dermed et verb. I setningen «jeg tenkte på deg» vet man at tenkte er verbet, fordi dette ordet kan ha formen å tenke.

Bøying av verb på norsk

Verb er en ordklasse som bøyes på ulike måter i forskjellige språk. Det er vanlig at verbene bøyes i:

På norsk bøyer man verb i tid, modus og aktiv/passiv.

bokmål bøyes verb slik:

Det er bare de finitte formene som kan stå alene i en setning. I setninger som«Kari leser avisen» og «Per leste boken» er leser og leste de eneste verbene.

De infinitte formene må stå sammen med en finitt verbform for at setningen skal bli riktig. Et eksempel er setningen «Per har lest avisen», hvor har er et finitt verb (hjelpeverb) og lest er et infinitt verb. Et annet eksempel er «å lese er viktig», hvor å lese er infinitt og er er finitt.

Norsk skiller også mellom aktiv og passiv: «Per leser avisen» (aktiv) versus «avisen leses» eller «avisen blir lest» (passiv).

Andre språk

I mange språk, blant annet europeiske språk som engelsk, fransk, tysk og russisk, bøyes verbene i person og tall. På tysk bøyes for eksempel verbet zu sein («å være») på denne måten i presens:

  • ich bin (jeg er)
  • du bist (du er)
  • er/sie/es ist (han/hun/det er)
  • wir sind (vi er)
  • ihr seid (dere er)
  • sie sind (de er)

I norrønt fantes det også person- og tallbøyninger, men de er falt bort i moderne norsk. På noen språk, for eksempel polsk og hebraisk (og til dels på russisk), bøyes verbene også i kjønn (genus). Polsk skiller for eksempel mellom ja byłem 'jeg var (hankjønn)' og ja byłam 'jeg var (hunkjønn)'.

Konjugasjoner

I mange språk deles verbene i ulike kategorier ut fra måten de bøyes på, noe som kalles konjugasjoner. Engelsk skiller for eksempel mellom sterke verb (think, thought, thought) og svake verb (play, played, played).

På norsk har vi flere ulike konjugasjoner, men de to mest vanlige gruppene får på bokmål endingene -te i preteritum og -t i perfektum partisipp (å tenke, tenkte, tenkt), eller ending med -et i disse tidene (å hente, hentet, hentet), og på nynorsk endingene -te/-de i preteritum og -t/-d i perfektum partisipp (å tenkje, tenkte, tenkt; å døme, dømde, dømd), eller ending med -a i disse tidene (å hente, henta, henta).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (5)

skrev anders stræte

Er det sant at det er selvstendige, hjelpe og modalverb på engelsk, mens det finnes bare hjelpeverb og uselvstendigeverb på norsk?

skrev Kristin Hagemann

Hei! Uselvstendige verb kalles gjerne de verbene som ikke betyr noe særlig uten utfylling, der altså komplementet bærer mesteparten av betydningen. Slike verb kalles også kopulative i noen språk, fordi disse verbene bare fungerer som bindeord mellom et subjekt og et komplement, kalt predikativ. Slike verb finnes både i engelsk og i norsk, for eksempel "å være" og "to be". Selvstendige verb kan da betegne den andre gruppen verb som kan stå alene, slik som for eksempel "å løpe" eller "to run". Dernest finnes det verb som verken faller i den ene eller den andre av disse kategoriene, og de kan vi kalle hjelpeverb. Hjelpeverb har grammatisk betydning, slik som "har" i "jeg har gått", som er med på å danne en fortidsform, til tross for at den helt alene er en presensform. Det samme gjelder det engelske "have" i "I have gone". I disse tilfellene har ikke verbene lenger den opprinnelige betydningen "å eie", men har gått over til å kun ha grammatisk betydning. Modale hjelpeverb av typen "skulle", "kunne" osv. eksisterer også i engelsk, "should", "could" osv. Det kan være forskjeller mellom språkene når det gjelder detaljer ang. disse verbene, for eksempel i hva slags sammehenger de kan brukes. Men uten mer informasjon enn det du har gitt i spørsmålet ditt er jeg tilbøyelig til å si at den påstanden spørsmålet innholder ikke er sann. Hilsen Kristin

skrev Jørgen G. Bosoni

I den noverande teksten stend det: «På norsk har vi flere ulike konjugasjoner, men de to mest vanlige gruppene får endingene -te i preteritum og -t i perfektum partisipp (å tenke, tenkte, tenkt), eller ending med -et i disse tidene (å hente, hentet, hentet).» Det stend «på norsk», men døma er berre på bokmål. «Norsk» lyt endrast til «bokmål», eller alternativt kan teksten utvidast med parallelle døme på nynorsk (med då vert det meir komplisert, med både -te og -de-endingane).

svarte Kristin Hagemann

Dette har du selvsagt helt rett i, og jeg har godtatt forslaget ditt til endring. Hilsen Kristin

skrev Jørgen G. Bosoni

Ja, eg såg det, takk for godkjenninga. Det vart slik at eg fyrst skreiv kommentaren med båe alternativa, fordi eg var redd for at utvidinga med fleire døme kunne gjera teksten vanskelegare å lesa. Men so valde eg å senda inn endringsframlegget med det alternativet eg gjekk inn for. Helsing JørgenGB

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg