Verb er ord som kan betegne

  1. en handling (spise, leke, tenke)
  2. en prosess (vokse, falle)
  3. en tilstand (eie, leve)

Verb er en ordklasse.

Verb kan bøyes på flere måter og har infinitiv som grunnform. Det vil si at bøyninger av verbet tar utgangspunkt i infinitiv.

På norsk innledes verb i infinitiv med infinitivsmerket «å». Hvis et ord har en form som kan innledes med «å», er det dermed et verb. I setningen «Jeg tenkte på deg» vet man at tenkte er verbet fordi dette ordet kan ha formen å tenke.

Verb er en ordklasse som bøyes på ulike måter i forskjellige språk. Det er vanlig at verbene bøyes i:

På norsk bøyer man verb i tid, modus og i aktiv/passiv.

På bokmål bøyes verb slik:

  • finitte former: presens (leser), preteritum (leste), presens perfektum (har lest), preteritum perfektum (hadde lest), presens futurum (skal lese), preteritum futurum (skulle lese), presens futurum perfektum (skal ha lest), preteritum futurum perfektum (skulle ha lest), imperativ (les!)
  • infinitte former: infinitiv (å lese), presens partisipp (lesende) og perfektum partisipp (lest).

Det er bare de finitte formene som kan stå alene i en setning. I setninger som Kari leser avisen og Per leste boken er ‘leser’ og ‘leste’ de eneste verbene.

De infinitte formene må stå sammen med en finitt verbform for at setningen skal bli riktig. Et eksempel er setningen Per har lest avisen, hvor ‘har’ er et finitt verb (hjelpeverb) og ‘lest’ er et infinitt verb. Et annet eksempel er Å lese er viktig, hvor ‘å lese’ er infinitt, og ‘er’ er finitt.

Norsk skiller også mellom aktiv og passiv: Per leser avisen (aktiv) versus Avisen leses eller Avisen blir lest (passiv).

I mange språk, blant annet europeiske språk som engelsk, fransk og tysk, bøyes verbene i person og tall. På tysk sier man for eksempel

  • ich bin (jeg er)
  • du bist (du er)
  • er ist (han er)
  • wir sind (vi er)

I norrønt fantes det også person- og tallbøyninger, men de er falt bort i moderne norsk.

I mange språk deles verbene i ulike kategorier ut fra måten de bøyes på, noe som kalles konjugasjoner. Engelsk skiller for eksempel mellom sterke verb (think, thought, thought) og svake verb (play, played, played).

På norsk har vi flere ulike konjugasjoner, men de to mest vanlige gruppene får endingene '-te/-t' i preteritum og perfektum partisipp (å tenke, -tenkte, -tenkt), eller ending med '-et' i disse tidene (å hente - hentet - hentet).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.