(av fon- og -logi), lydlære, læren om språklydenes funksjoner, om hvordan de fonetiske fenomenene som menneskene kan frembringe gjennom taleorganene, utnyttes i det enkelte språk. Noen språkforskere inkluderer også fonetikk, læren om språklydenes fysiske og fysiologiske egenskaper, i definisjonen av fonologi.

I fonologien studerer man de lydlige mønstrene som finnes i forskjellige språk. Blant annet forsøker man å finne hvilke lydlige segmenter (fonem) og fenomener som har betydningsskillende funksjon innen det enkelte språk. Videre studerer man hvilke kombinasjoner av lyder som forekommer i forskjellige språk: i norsk forekommer f.eks. konsonantgrupper som kt eller rv aldri først i ord, men bare inni ord (ekte, arve) eller i slutten av ord (makt, slurv). Man studerer også hvordan stavelser er oppbygd: i språk som norsk og engelsk kan stavelser inneholde konsonantgrupper, mens andre språk som f.eks. swahili ikke tillater det. Når swahili låner ord fra engelsk, vil dermed konsonantgrupper bli delt opp, slik at f.eks. club blir kilabu. Man ser også på hvilke funksjoner ulike trykk- og tonemønstre har i ulike språk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.