Panjabi, punjabi, indoarisk språk som tales av i alt ca. 110 mill. mennesker, særlig i Punjab (Panjab), dvs. delstaten Punjab i det nordvestlige India, hvor det er offisielt språk, og i provinsen Punjab i den tilstøtende delen av Pakistan, og dessuten spredt over hele det indiske subkontinent. Panjabiene er det mest mobile av Sør-Asias folk, og brorparten av innvandrere til Vesten fra Sør-Asia er panjabier.

Panjabi er splittet i en rekke innbyrdes svært forskjellige dialekter. Standardpanjabi er basert på majhi-dialekten og hjemmehørende i og omkring byene Amritsar og Lahore. De fleste panjabier i Norge stammer fra Kharian i Gujrat-distrikt og taler en nord-panjabi-dialekt som er nokså forskjellig fra standardpanjabi. Meget sterkt avvikende fra standardpanjabi er både hindko-dialekten lengst mot vest og siraiki-dialekten runt Multan og Bahawalpur i Sør-Punjab. Både hindko og siraiki. klassifiseres ofte som selvstendige språk. Bokstavene bh, gh, jh, dh i skriftlig Panjabi blir i talespråket erstattet med p, k, c, t etterfulgt av en særlig tone, slik at moderne panjabi har to språktoner akkurat som norsk. For øvrig er det et arkaisk språk med mange gamle trekk.

Panjabiene fordeler seg på tre religionssamfunn som skriver språket med hver sin skrift, slik at de ikke kan lese hverandres litteratur. Sikhene bruker gurumukhi-skriften, hinduene devanagari og muslimene arabisk skrift. Fordi hindu- og muslim-panjabier foretrekker å bruke hindi og urdu som skriftspråk, er det imidlertid bare sikhene som anvender panjabi som skriftspråk i større omfang. Det finnes likevel en betydelig muslimsk panjabi middelalder-litteratur i arabisk skrift.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.