substantiv

I motsetning til egennavn har fellesnavn bøyninger på norsk. Grunnformen heter entall og ubestemt form, og dette er formen man kan sette en artikkel foran (en, ei eller et).

I setningen «Huset er fint» vet man at huset er substantiv blant annet fordi det kan ha formen et hus.

Fellesnavnene kan bøyes på ulike måter i forskjellige språk:

• bestemthet
• tall
• kasus

På norsk bøyer man substantivene i bestemthet og tall.

I noen språk har substantiv grammatisk kjønn, også kalt genus. Ord som er tilknyttet et substantiv har da forskjellige former avhengig av kjønnet på substantivet. Dette ser vi ved artikler og adjektiver i norsk:

• hankjønn: en liten bil, den lille bilen
• hunkjønn: ei lita jente, den lille jenta
• intetkjønn: et lite hus, det lille huset

Mange norske dialekter har tre grammatiske kjønn. Enkelte dialekter, for eksempel bergensdialekten, har to kjønn.

Omtrent halvparten av verdens språk har grammatisk kjønn. Mange språk har to kjønn, men noen har flere, og det finnes språk i Afrika som har så mye som 20 grammatiske kjønn.

Engelsk har ikke grammatisk kjønn. Fransk har to grammatiske kjønn, hankjønn (un beau sourire, «et vakkert smil») og hunkjønn (une belle maison, «et vakkert hus»). Tysk har tre grammatiske kjønn, slik som norsk.

I mange språk bøyes substantiv etter kasus. Dette gjelder blant annet tysk, som har fire kasus, nemlig nominativ, akkusativ, dativ og genitiv. Entall/ubestemt form av substantivet mann bøyes for eksempel slik i de ulike kasusformene på tysk: der Mann, den Mann, dem Mann, des Mannes.

Norrønt hadde også kasusbøying, men i moderne norsk er det kun noen få dialekter som fortsatt har kasus. I Nord-Østerdal skiller man for eksempel entall/bestemt form i akkusativ (setra) og entall/bestemt form i dativ (seteren).