polsk

Polsk skrives med det latinske alfabet. For språklyder som ikke betegnes med bokstaver i det latinske alfabet, brukes dels sammensetning av bokstaver, dels diakritiske tegn. Sammensetninger av bokstaver er cz for tsj, sz for sj, rz for zj. De diakritiske tegn er ˙ som kun bruke ved ż og betegner zj, samme lyd som betegnes ved rz. Årsaken til at rz og ż brukes for å betegne samme lyd, er språkhistorisk ved at rz betegner en opprinnelig palatalisert r’, mens ż går tilbake på en velar g gjennom den såkalte første palatalisering av velarene. ś = palatalisert [ʃ], ć = palatalisert [tʃ], ń = palatalisert n, ł = «hard» l omtrent som w i eng. we. Karakteristisk for polsk i forhold til andre slaviske språk er nasale vokaler: ą = [ɔ] og ę = [ɛ].

Polsk skiller ikke mellom lange og korte vokaler, og ordaksenten ligger vanligvis på nest siste stavelse. I grammatikken har nominalbøyningen sju kasus, tre kjønn og to tall. Verbene oppviser et utviklet aspektsystem (perfektive og imperfektive verb). Språket har opptatt atskillige latinske, franske og tyske lånord. Etter kommunismens fall har særlig engelske lånord kommet inn i språket.

De eldste sporene av polsk språk finnes i form av polske glosser og egennavn i latinske håndskrifter fra 1100-tallet. Den eldste kjente sammenhengende teksten på polsk er fra 1300-tallet. Allerede på 1500-tallet hadde polsk en betydelig litteratur.

• Polen
• Polens litteratur