polsk

Polsk skrives med latinske bokstaver. For språklyder som ikke direkte kommer til uttrykk i det latinske alfabet, brukes dels sammensetning av bokstaver, dels diakritiske tegn, for eksempel cz = [tʃ], sz = [ʃ], rz og ż = [ʒ], ś = palatalisert [ʃ], ć = palatalisert [tʃ], ń = palatalisert n, ł = «hard» l omtrent som w i eng. we. Karakteristisk for polsk i forhold til andre slaviske språk er nasale vokaler: ą = [ɔ] og ę = [ɛ].

Polsk skiller ikke mellom lange og korte vokaler, og ordaksenten ligger vanligvis på nest siste stavelse. I grammatikken har nominalbøyningen sju kasus, tre kjønn og to tall. Verbene oppviser et utviklet aspektsystem (perfektive og imperfektive verb). Språket har opptatt atskillige latinske, franske og tyske lånord. Etter kommunismens fall har særlig engelske lånord kommet inn i språket.

De eldste spor av polsk språk finnes i form av polske glosser og egennavn i latinske håndskrifter fra 1100-tallet. Den eldste kjente sammenhengende teksten på polsk er fra 1300-tallet. Allerede på 1500-tallet hadde polsk en betydelig litteratur.