Polsk er et språk som hører til de slaviske språkene i den indoeuropeiske språkfamilien. Sammen med tsjekkisk, slovakisk og sorbisk danner polsk den vestslaviske språkgruppen. Det er nærmest beslektet med tsjekkisk.

Polsk er nasjonalspråket i Polen og morsmål for rundt 98 prosent av befolkningen. Det snakkes som minoritetsspråk i tilgrensende land, i Litauen, Hviterussland, Ukraina, Tsjekkia og Tyskland. Videre tales polsk av immigranter rundt om i verden, blant annet i USA, Canada, Australia og Storbritannia. Til sammen tales polsk av anslagsvis 50 millioner mennesker.

Polsk skrives med latinske bokstaver. For språklyder som ikke direkte kommer til uttrykk i det latinske alfabet, brukes dels sammensetning av bokstaver, dels diakritiske tegn, for eksempel cz = [tʃ], sz = [ʃ], rz og ż = [ʒ], ś = palatalisert [ʃ], ć = palatalisert [tʃ], ń = palatalisert n, ł = «hard» l omtrent som w i eng. we. Karakteristisk for polsk i forhold til andre slaviske språk er nasale vokaler: ą = [ɔ] og ę = [ɛ].

Polsk skiller ikke mellom lange og korte vokaler, og ordaksenten ligger vanligvis på nest siste stavelse. I grammatikken har nominalbøyningen sju kasus, tre kjønn og to tall. Verbene oppviser et utviklet aspektsystem (perfektive og imperfektive verb). Språket har opptatt atskillige latinske, franske og tyske lånord. Etter kommunismens fall har særlig engelske lånord kommet inn i språket.

De eldste spor av polsk språk finnes i form av polske glosser og egennavn i latinske håndskrifter fra 1100-tallet. Den eldste kjente sammenhengende teksten på polsk er fra 1300-tallet. Allerede på 1500-tallet hadde polsk en betydelig litteratur.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.