italiske språk

Lapis Niger-steinen fra Roma, med den kanskje eldste latinske inskripsjonen, tidfestet til ca 600 før vår tidsregning.
Lapis Niger
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Italiske språk er en fellesbetegnelse for to grupper av indoeuropeiske språk som begge opprinnelig ble brakt til Italia gjennom separate innvandringer antakelig nordfra over Alpene i tidsrommet rundt 1200–800 før vår tidsregning. Der utviklet de seg side om side og i delvis kontakt med hverandre:

Faktaboks

uttale:
itˈaliske språk
  1. latin med latinske dialekter samt faliskisk, muligens også det svært fragmentarisk belagte siculisk på Sicilia (latino-faliskisk)
  2. oskiske, umbriske og sabelliske dialekter (oskisk-umbrisk). Nå omtales hele denne gruppen vanligvis som sabellisk.

I nyere forskning regnes dessuten ofte venetisk med hjemland i nordøst (av Venezia) som en tredje gruppe av italiske språk. For sabellisk (oskisk-umbrisk) alene ble tidligere brukt nokså misvisende betegnelsen italiske dialekter.

Overlevering

Med unntak av latin er alle disse språkene bare kjent gjennom en ikke særlig rikholdig overlevering ved innskrifter, samt enkelte opplysninger fra grammatikere og lignende. Dette skyldes at latinen allerede omkring 100 etter vår tidsregning hadde fortrengt dem alle som skrift- og talemål. De fleste innskriftene (ca. 200, de fleste temmelig korte, fra tidsrommet rundt 400 fvt.–80 evt.) er fra oskisk, det vil si samnittisk område (oskerne var egentlig en tidligere stamme som samnittene undertvang i Sør-og Mellom-Italia). En god del av innskriftene er i form av såkalte graffiti, det vil si inskripsjoner risset på veggene i Pompeii i den siste perioden av byens historie. Den lengste innskriften, de såkalte iguvinske tavler (tabulae Iguvinae, fra tidsrommet ca. 300–80 fvt.), er umbrisk og ble funnet 1444 i Gubbio (tidligere Iguvium) i Umbria.

Av de sabelliske dialektene som hørte hjemme i fjelldistriktene øst for Roma, og som man vet lite om, hadde sabinsk en viss innflytelse på latin i eldre tid. De italiske språkene har visse påfallende likheter og felles innovasjoner (for eksempel i verbalsystemet), men det er også betydelige forskjeller mellom de to (tre) hovedgruppene. De kan ikke ha vært innbyrdes forståelige. Det er således lite sannsynlig at de, som vanligvis hevdet i tidligere forskning, kan føres tilbake til et felles uritalisk grunnspråk på linje med for eksempel urgermansk. Denne hypotesen er nå oppgitt av nesten alle. De italiske språkene viser flest overensstemmelser med keltisk og germansk.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg