Italiske språk, fellesbetegnelse for to grupper av indoeuropeiske språk som begge opprinnelig ble brakt til Italia gjennom separate innvandringer antakelig nordfra over Alpene i tidsrommet ca. 1200–800 f.Kr. Der utviklet de seg side om side og i delvis kontakt med hverandre: 1) latin med latinske dialekter samt faliskisk, muligens også det svært fragmentarisk belagte siculisk på Sicilia (latino-faliskisk, se for øvrig latin), og 2) oskiske, umbriske og sabelliske dialekter (oskisk-umbrisk). Nå omtales hele denne gruppen vanligvis som sabellisk. I nyere forskning regnes dessuten ofte venetisk med hjemland i nordøst (sml. Venezia) som en 3. gruppe av italiske språk. For sabellisk (oskisk-umbrisk) alene ble tidligere brukt nokså misvisende betegnelsen italiske dialekter.

Med unntak av latin er alle disse språkene bare kjent gjennom en ikke særlig rikholdig overlevering ved innskrifter, samt enkelte opplysninger fra grammatikere o.l. Dette skyldes at latinen allerede omkring 100 e.Kr. hadde fortrengt dem alle som skrift- og talemål. De fleste innskriftene (ca. 200, de fleste temmelig korte, fra tidsrommet ca. 400 f.Kr.–80 e.Kr.) er fra oskisk, dvs. samnittisk område (oskerne var egentlig en tidligere stamme som samnittene undertvang i Sør-og Mellom-Italia). En god del av innskriftene er i form av såkalte graffiti, dvs. inskripsjoner risset på veggene i Pompeii i den siste perioden av byens historie. Den lengste innskriften, de såkalte iguvinske tavler (tabulae Iguvinae, fra tidsrommet ca. 300–80 f.Kr.), er umbrisk og ble funnet 1444 i Gubbio (tidl. Iguvium) i Umbria.

Av de sabelliske dialektene som hørte hjemme i fjelldistriktene øst for Roma, og som man vet lite om, hadde sabinsk en viss innflytelse på latin i eldre tid. De italiske språkene har visse påfallende likheter og felles innovasjoner (f.eks. i verbalsystemet), men det er også betydelige forskjeller mellom de to (tre) hovedgruppene. De kan ikke ha vært innbyrdes forståelige. Det er således lite sannsynlig at de, som vanligvis hevdet i tidligere forskning, kan føres tilbake til et felles uritalisk grunnspråk på linje med f.eks. urgermansk. Denne hypotesen er nå oppgitt av nesten alle. De italiske språkene viser flest overensstemmelser med keltisk og germansk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.