Fisk, kan defineres som vekselvarme virveldyr som lever i vann og puster med gjeller. Men fiskene er svært ulike i form og utseende og det er større forskjell mellom fisk som slimål og kutlinger enn det er mellom amfibier og pattedyr. Et felles trekk for fiskene er at de fleste, i tillegg til gjeller, har finner og hudskjell.

I dag finnes det nærmere 30 000 arter av fisk, men antallet er svært usikkert og det beskrives et stort antall arter hvert år. Det evolusjonære slektskapet mellom mange av artene er også uavklart, så her gjenstår mye arbeid. I norske farvann regnes det med at det finne 332 fiskearter, 47 ferskvannsarter og 285 saltvannsarter (tall fra Norsk Rødliste 2015). Det er forventet at endel nye mer varmekjære arter vil dukke opp i norske farvann ettersom sjøtemperaturen stiger som følge av klimaendringer. Vanlige norske arter i havet er torsk, sild og sei. Vanlige norske ferskvannsfisker er laks og ørret.

Fisk som gyter i ferskvann kalles ferskvannsfisk, som laks. Fisk som gyter i havet, kalles saltvannsfisk, for eksempel torsk. De fleste arter er så sterkt tilpasset saltvann eller ferskvann at de ikke har mulighet for å vandre mellom de ulike miljøene. En saltvannsfisk vil raskt dø i ferskvann, mens en ferskvannsfisk vil dø i saltvann. Det er imidlertid endel fiskearter som kan vandre mellom ferskvann og saltvann. Ferskvannsfisk som vandrer til havet på næringsvandring kalles anadrome fisk; gode eksempel er laks og havniøye. Saltvannsfisk som oppsøker ferskvann kalles katadrome fisk; ål er et godt eksempel. Endel arter er spesielt fleksible og kan leve godt i svært ulike miljø; trepigget stingsild finnes i både ferskvann, brakkvann og åpent hav.

De fleste fiskearter opptrer med to genetisk bestemte kjønn og man kan ofte se forskjell på hann og hunn, ihvertfall under gytetiden. De fleste fiskene har ytre befrukting, der hunnens egg befruktes i vannet av hannens melke (sperm, sæd). Alle bruskfiskene (haier og skater), og endel  beinfisk (som for eksempel uer og ålekvabbe) har indre befruktning der annen har parringsorganer dannet fra bukfinnene. Mange arter med indre befruktning føder levende unger etter en drektighetstid som kan bli svært lang. Andre arter gyter eggene etter kort tid, og klekkingen skjer i vannet. Hos endel arter påvirker miljøet hvilket kjønn et embryo utvikler seg til. Ander arter skifter kjønn, som for eksempel rødnebb (hunn) og blåstål (hann).

Sansene hos fisk er velutviklet med blant annet lukt, smak, hørsel, syn, og likevektssans. Mange arter kan også sanse elektromagnetiske eller elektriske felt. 

Fiskenes systematikk er komplisert, men de deles ofte i fem klasser: Strålefinnede fisker er den største gruppen og inneholder alle de "vanlige" fiskene - ofte kalt beinfisk. Kjøttfinnede fisker skiller seg fra de strålefinnede ved at de har knokler som støtte til buk- og brystfinnene. De kjøttfinnede fiskene inkluderer lungefiskene og blåfisken.  Bruskfisker har skjelett av brusk mens niøyer og slimåler skiller seg ut ved at de verken har kjever eller parete finner slik som de andre fiskene.

Fiskeri er en stor industri i Norge. I 2014 var den norske fangsten av marine fisk på 2,3 millioner tonn fisk, mest torsk og sild, til en verdi av 14 milliarder kroner (tall fra Fiskeridirektoratet og Statistisk Sentralbyrå). I tillegg kommer et meget omfattende fiskeoppdrett, der hovedmengden er laks. Det utøves kun et begrenset kommersielt fiske etter ferskvannsfisk. Sportsfiske er imidlertid meget utbredt både i ferskvann og i sjø.

De fleste fiskene er strømlinjeformet, mest typisk er dette hos hurtige svømmere som makrell og tunfisk (makrellstørje). Men det er mange avvik fra grunnformen. Fisk som lever langs bunnen, er ofte flattrykte fra ryggsiden, som ulker og skater, eller fra siden, som flyndrer. Noen er langstrakte, som lange og ål; andre er både lange og flattrykte, som sildekongen. Den store variasjonen i form er mulig fordi fisk har nesten samme tetthet som vannet, og er en tilpasning til ulike typer levevis (atferd, habitat-bruk).

Finnene er hos benfiskene hudflater utspent over finnestråler. Finnestrålene kan være kompakte (piggfinner), eller leddete og myke.  Hos bruskfiskene er finnene avstivet av en hornaktig substans og bruskbiter, og er generelt lite fleksible. Finnenes form og plassering er forskjellig og av betydning ved klassifikasjonen. Typisk er uparet ryggfinne, halefinne og gattfinne (analfinne), av og til sammenhengende som en finnebrem rundt bakkroppen. Ofte er ryggfinnen delt i to eller tre og gattfinnen i to. Hos makrellfisk er en rekke små finner innskutt mellom halefinnen og rygg- og gattfinnen. Hos laksefisk og en rekke andre benfisk finnes en fettfinne.

Halefinnens form varierer. Den kan være helt symmetrisk (difycerk) som hos lungefisk; usymmetrisk (heterocerk) med de siste virvlene bøyd opp i finnens øvre flik som hos haier, eller bøyd ned som hos enkelte urfisk (hypocerk); eller den er symmetrisk i det ytre og usymmetrisk i skjelettet (homocerk), som hos de fleste ekte benfisk. Av parete finner er det vanligvis brystfinner rett bak gjellelokket og bukfinner som kan sitte langt bak foran gattet, men som også kan sitte langt fremme, til og med foran brystfinnene. De varierer i størrelse og er særlig store hos flygefisk og skater.

Finnenes alminnelige funksjon er å tjene balanse og framdrift, men spesielt hos mange benfisk er de omformet for andre formål. Kutlingenes bukfinner danner en trakt som virker som sugeskive når de ligger på stein o.l., hos knurren er de første finnestrålene i brystfinnen frie og kraftige og tjener både som ben og følere når den beveger seg fremover bunnen. Bukfinnen kan også være omdannet til paringsorgan hos arter som har indre befrukting. Ofte er også de forreste strålene i ryggfinnen utformet for spesielle formål. Hos breiflabben er to stråler rykket helt frem på snuten, foran øynene, og den ene er forsynt med hudlapper i spissen. Man antar at den brukes som lokkemat for byttedyr. Hos én og samme art varierer antallet av stråler i de forskjellige finnene innenfor ganske snevre grenser, og tallet kan derfor brukes som systematisk kjennetegn.

Huden består av overhud og lærhud. Overhuden, som stadig slites og fornyes, er forsynt med slimceller. Mengden av slike slimceller er særlig stor hos arter som mangler er har små skjell. Slimet gjør huden glatt. Noen har også giftceller i overhuden. Hos fjesingen finnes slike rundt de forreste piggene i ryggfinnen og ved basis av den store piggen på gjellelokket. Ved trykk frigjøres giften og flyter utover mot spissen av piggene.

Som oftest er huden forsterket med skjell. Hos haier er den forsterket med placoidskjell: benplater med tenner dannet fra lærhuden og overtrukket med emalje fra overhuden. Hos de fleste utdødde og hos noen nålevende fisk finnes et tett panser av rombiske (Lepidosteus, Polypterus) eller runde (Latimeria) sterkt glinsende, tykke skjell: ganoidskjell. Hos de ekte benfiskene finnes tynne skjell i lommer i lærhuden, taklagt bakut så huden kjennes glatt forfra og bakover. Vi skiller mellom to typer: sykloidskjell, som er glatte og runde, og ctenoidskjell, som er mer uregelmessige i formen og forsynt med pigger i bakre kant. Skjellene har periodisk tilvekst i takt med fiskens lengdevekst (primært knyttet til fiskens metabolisme) og kan brukes til bestemmelse av fiskens alder og tidligere veksthistorie. Skjellets og årringenes utseende kan også røpe vandringer, tidligere gytinger o.l. (laks og sild).

I huden finnes også fargeceller med svarte, gule og røde fargestoffer, foruten sølvfarge (guaninkrystaller). Fargene veksler i intensitet ved at fargestoffet samler seg eller spres i cellene, og ved kombinasjon av forskjellige farger kan nesten alle fargetoner fremkalles. Mange fisk har stor evne til fargeskifte; flyndrene kan for eksempel etterligne bunnens farge og mønster. Skiftet skjer som følge av synsinntrykk – det opphører hvis man blender fisken. Slikt skifte av farge kan inntre i løpet av minutter. I alminnelighet kan fargene oppfattes som kamuflasjefarger; det er ofte vanskelig å skjelne fiskene ut fra deres naturlige omgivelser, tang, koraller o.l.

En annen form for fargeskifte er knyttet til kjønnsmodningen. Særlig har mange hanner en praktfull gytedrakt som utenfor gytetiden kan fremkalles ved kunstig innsprøytning av kjønnshormoner. Det finnes mange arter med flotte farger i vår fauna (fløyfisk, blåstål, uer o.a.), men de er for ingenting å regne mot mange tropiske arter, kanskje særlig korallrevfisk. Mange tropiske ferskvannsfisk har praktfulle farger og er derfor ettertraktet som akvariefisk.

Noen fiskearter har lysorganer i huden. Organene er av to slag: kjertler som skiller ut stoffer som gir lys ved oksidasjon med sjøens oksygen, og mer komplisert bygde lysorganer, hvor lyset skyldes symbiontiske bakterier i organet. Arter med lysorganer hører hjemme i midlere dyp; nedre grense for de fleste rundt 2000 meter. Organene danner bestemte mønstre, forskjellig fra art til art. Man har tenkt seg at lysmønsteret kunne spille samme rolle for fisk som lever i mørke som fargene for fisk på grunnere vann, at de kjenner hverandre igjen på mønsteret. At noen fisk med lysorganer samtidig er blinde, synes imidlertid å tale imot en slik forklaring. Alternativt kan lyset tenkes å fungere som kamuflasje, spesielt for de artene som stort sett har lysorganer på buken. For en jagende fisk som kommer opp fra dypet vil lyset viske ut fiskens siluett mot de "lyse" himmelen. Det er også mulig at lyset kan lokke til seg byttedyr. 

Ryggbenet består av en ryggstreng omgitt av timeglassformede virvler av ben eller brusk som er hule i begge ender. Virvlene er forsynt med dorsale buer, de i haleregionen også med ventrale, og buene er forsynt med lange pigger. Mellom piggenes spisser, nær overflaten, finnes noen små ben som danner basis for finnestrålene. De dorsale buene omslutter ryggmargen, de ventrale buene de store blodkarene. Antallet virvler varierer litt innenfor en art og er avhengig av miljøet, særlig temperaturen rett etter klekkingen. Lav temperatur gir høyt virveltall, høy temperatur lavt tall. Virveltallet har vært meget brukt til å skille bestander, særlig av sild.

Flår man en fisk, ser man to store sidemuskler på hver side, delt opp i korte segmenter på tvers av tynne bindevevshinner festet til ryggbenet, en hinne til hver virvel. Segmentene danner vinkler på muskelens overflate, en vinkel over og en under sidelinjen, med vinkelspissene vendt bakover. Finnene er forsynt med egne muskler som kan spile finnene ut eller folde dem sammen og dessuten bevege dem i forskjellige plan. Øyet kan beveges med fire rette og to skrå muskler. Hos noen fisk er muskeldeler omdannet til elektriske organer, se elektrisk fisk.

Tennene er utformet etter artens levevis. Haiene har store, trekantede tenner i flere rader bak hverandre. Hvis én brekkes ut, rykker en ny inn fra raden bakenfor. Enkelte dypvannsfisk som lever av rov, har store gripetenner, andre arter har tenner skikket til å knuse muslingskall og lignende, mens de fleste artene arter har forholdsvis små tenner i kjevene. Mange arter har et par tannsett i svelget, disse virker mot benplater i svelgets overkant og kan knuse og male maten som passerer. Dette vil forenkle fordøyelsen betydelig. Arter som lever av små planktonorganismer har også vanligvis små tenner. På  innerkant av gjellebuene finnes imidlertid et gitter av tynne benstråler (gjellegitterstaver) som hindrer at planktondyrene følger med vannstrømmen ut mellom gjellene. Jo tettere disse stavene står jo mindre organismer blir holdt tilbake. Arter som sild (saltvann) og lagesild (ferskvann) har spesielt mange og tettsittende gjellegitterstaver.

Tarmkanalen er oftest kort og består av magesekk og tarm med 0–200 blindsekker på overgangen. Hos fisk som lever vesentlig av plantekost, er magesekken borte, mens tarmen – hvor absorpsjonen av næringen skjer – er sterkt forlenget (eksempel her er karpefiskene). Leveren er stor hos fisk med magert kjøtt (torsk og andre), liten hos fete fisk, (sild, makrell). Hos noen fisk (haier, skater, lungefisk, stør) er den fordøyende flaten i tarmen forstørret ved at det løper en spiralfold i slimhinnen i hele tarmens lengde.

Nyrene er lange, mørke organer, som ligger rett under ryggsøylen, såkalt blodrand eller blodrygg. Nyrene er mørke i fargen på grunn av produksjonen av blodceller. Urin blir produsert i nefroner, og ledes gjennom urinledere til urinblæren. 

Milten er også et bloddannende organ. Den er vanligvis mørk fiolett og ligger midt i bukhulen. Gamle og slite blodceller brytes ned i milten.

Leveren er viktig for stoffskiftet; her skjer en rekke metabolske prosesser. Her produseres gallesalter, og her lagres fett og glykogen som energilager. Spesielt hos haier er leveren svært stor og fettrik. Gallen som produseres samles i galleblæren før den transporteres til tarmen. 

Hjernen, som er forholdsvis liten, har alle de fem avsnitt som finnes hos virveldyr, men noen avsnitt er svakt utviklet, særlig forhjernens to hemisfærer. Hjernen ligger i et hulrom beskyttet av kraniet. De ulike delen av hjernen har noe ulik størrelse, avhengig av hvilke sanseorganer som er viktigst for den enkelte arten. 

Sansene hos fisk er velutviklet. 

Luktesansen hos fisk er spesielt godt utviklet. Luktesansen er viktig for å kunne lokalisere føde på noen avstand; på nært hold brukes smakssansen. Den brukes også til å kjenne igjen artsfrender, nære slektninger, og fiender (predatorer og konkurrenter). Organene for luktesansen sitter i groper på snuten, der vannet med oppløste kjemiske stoffer (molekyler) transporteres over reseptorer som hver kjenner igjen spesielle stoffer. Noen reseptorer er så sensitive at de reagerer på enkeltmolekyler. Smaksløkene sitter spredt mange steder på kroppen: i munnhulen og på leppene, på skjeggtråden (torsk), og på enkelte lange finnestråler (knurr). Selv om lukt og smak responderer på oppløste molekyler og har liknende reseptor-typer så går signalene fra reseptorene til helt ulike deler av hjernen.

De fleste fisk har velutviklede øyne, og hjernen som behandler synsinntrykk er godt utviklet. Øyet er innstilt på nærsyn og kan tilpasses noe for langsyn.  Synsvidden i vann er sjelden over 15–20 meter, selv under meget gode lysforhold. Ofte reduseres også synsvidden mye på grunn av mengden partikler i vannet; dette kan være leire, sediment som virvles opp, og alger. Som oftest sitter øynene så langt fra hverandre på hver side av hodet at synet ikke kan bli stereoskopisk. Til gjengjeld kan synsfeltet blir stort. Øynene kan beveges uavhengig av hverandre. Enkelte dypvannsfisk har såkalte teleskopøyne, og de kan muligens se stereoskopisk. Noen fiskelarver har øynene på lange, bøyelige stilker. Enkelte dypvannsfisk er blinde. De fleste fisk har godt fargesyn, og kan ha opptil fire typer synspigmenter som er sensitive for ulike typer bølgelengder.

Fisk mangler øregang, trommehinne og knokler i mellomøret. Det indre øret består av to tynnveggede blærer, hvorav den øvre (utriculus) er forsynt med tre halvsirkelformede bueganger (hos slimål bare én, hos niøyer to). I den underste blæren (sacculus) finnes en liten utbuktning, lagena, som svarer til sneglehuset hos pattedyr. I hver av blærene og i lagena finnes en ørestein (otolitt). De vokser periodisk (raskt om sommeren og langsomt om vinteren) og kan brukes til aldersbestemmelse.  Det indre øret er sete for likevektssansen og også for hørselen, til tross for at fisk mangler sneglehus (den delen av øret som hos høyere virveldyr er det egentlige hørselsorganet). Dressurforsøk har vist at fisk ofte er meget følsomme for lyd, selv om de fleste bare oppfatter lave toner (under 1000 hertz). Fisk hører det vi kaller infralyd; noen hører helt ned til 0,1 hertz. Intense, lavfrekvente lyder synes å være svært skremmende for mange fiskearter.

Noen arter (blant annet karpefamilien), som har en kjede av knokler (Weberske knokler)  som går fra svømmeblæren til øret, gjør bruk av svømmeblærens vibrasjoner ved lydpåvirkning, og oppfatter også høyere toner (opptil 10 000 hertz). Andre arter, blant annet sild, har kanaler fra svømmeblæren til øret som virker på samme måte. Svømmeblæren som sådan virker som en «forsterker» på lyden. Fisk uten svømmeblære, eller med en åpen, svakt utviklet svømmeblære (flyndrefisk, laksefisk) hører forholdsvis dårlig.

Strømninger og turbulenser i fiskens nærområde registreres av sidelinjeorganet. Det består som regel av en kanal (sidelinjen) på hver side av kroppen med forgreninger utover hodet. Kanalen har tallrike åpninger utad med et tilsvarende antall løkformede sanseorganer inne i kanalen. I tillegg finnes et stort antall frie sanseorganer på huden, ofte på hodet, uten noen beskyttelse av et kanalsystem. Disse er spesielt følsomme for vannbevegelse nær kroppsoverflaten, og kan brukes til orientering når fiskene svømmer i stim eller i mørke. 

Som regel får fisk sitt oksygen fra vannet. Oksygen er mest løselig i vann ved lave temperaturer, og vann inneholder ved metning ca 14,2 ml oksygen per liter  ved 0 grader Celsius og ca. 8,8 ml per liter ved 20 grader. Synker oksygeninnholdet til under 1–2 ml får de fleste fisker åndenød. Gassutvekslingen mellom blodet og vannet foregår dels i huden, men særlig i gjellene, utbuktninger med tynn hud og stor blodtilførsel. Utbuktningene gir stor respiratorisk overflate, som må ventileres hvis den skal tjene sin hensikt, det vil si ha stadig tilførsel av friskt vann. Gjellene finnes mellom munnhulen og svelget som tallrike tynne gjelleblad festet til (som regel) fire gjellebuer. Fra buene går skillevegger helt til overflaten hos haier og skater, hvor man derfor ser fem atskilte gjellespalter utvendig (sjelden 6 eller 7). Hos benfisk er skilleveggen ganske kort, slik at gjellebladene fra hver bue henger fritt i en gjellehule, dekket av gjellelokket. En vannstrøm holdes i gang over gjellene ved rytmiske bevegelser av munnen og gjellelokket. Spesielt aktive fisk ventilerer gjellene ved å holde munnen åpen og gjellelokkene utspilte mens de svømmer. Mange haier og skater har et par sprøytehull bak øynene (egentlig omdannede gjellespalter), hvor de tar vannet inn til åndingen når de ligger på bunnen.

Enkelte fisk som lever i dårlig ventilert vann, kan delvis (sjeldnere helt) nyttiggjøre seg luftens oksygen, idet de har utviklet forskjellige hjelperespirasjonsorganer, som omdannede partier av tarmkanalen med mer. Hos enkelte, særlig lungefisk, men også hos noen ganoidfisk, Amia, Lepidosteus, Polypterus med flere, kan svømmeblæren fungere som «lunge». Noen av disse fiskene må til overflaten for å snappe luft selv når de lever i vann, og de kan «drukne» hvis de hindres i det.

Svømmeblæren er et statisk organ som tjener til å endre fiskens egenvekt slik at den er mer i likevekt med vannet enn den ville vært uten denne svømmeblæren. Den finnes hos de fleste benfisk (ikke hos arter som er spesielt tilpasset å utnytte bunnen slik som flyndre, eller som svømmer svært aktivt som makrell), men mangler hos bruskfisk (bruskfisk bruker den fettrike leveren til å redusere tettheten). Den dannes ved en utbuktning fra tarmens forreste del og ligger øverst i bukhulen mot ryggsøylen. Forbindelsen med tarmen beholdes hele livet hos noen arter (såkalt physostome fisk, hos andre brytes forbindelsen noen dager etter klekkingen så svømmeblæren er lukket (physocliste fisk). I blæreveggen finnes en gasskjertel, et blodrikt organ som kan forsyne blæren med oksygen (i noen tilfeller med nitrogen), og som kan opprettholde et gasstrykk mange ganger større enn gassens partialtrykk i det omgivende vannet. Når en fisk med svømmeblære svømmer oppover, avtar det hydrostatiske trykket, og gassen i blæren utvider seg, fiskens egenvekt avtar, og den vil begynne å flyte oppover, raskere og raskere, hvis den ikke kan kvitte seg med noe av gassen. Hos de physostome fiskene kan gassen slippe ut gjennom forbindelsen til tarmen. Dette er grunnen til at sjøen kan bruse av små gassblærer over en sildestim. Physocliste arter har en sikkerhetsventil i blæreveggen, et tynnvegget parti hvor gassen lett diffunderer over i blodet, men hvis en slik fisk løftes for raskt mot overflaten, unnslipper likevel ikke gassen fort nok. Blæren utvides, presser på magesekk og svelg så alt presses ut gjennom munnen. Øynene truer med å springe ut av hodet. Slik blir torsk, uer og andre arter sprengt ved trålfiske.

Fisk har et enkelt blodomløp: Gjennom et enkelt forkammer og hjertekammer strømmer blodet til gjellene og derfra gjennom aorta ut i kroppen og gjennom venesystemet tilbake til hjertet. Blodet består av et fargeløst plasma med hvite og som regel også røde blodceller. Det røde fargestoffet er identisk med høyere virveldyrs hemoglobin. Rundmunnenes fargestoff er noe forskjellig. Ålelarven, Leptocephalus,og noen antarktiske arter, blant annet isfisk, mangler røde blodceller og har derfor fargeløst blod.

I bukhulen finnes som regel et par kjønnskjertler, sjeldnere bare én. Disse kalles hos hunnen rognsekk, og hos hannen melke (krøll, isel). Benfisk er vanligvis særkjønnet, men noen få arter er hermafroditter, det vil si at de kan produsere både egg og sæd. Vanligst er da at det skjer et kjønnsskifte (sekvensiell hermafrodittisme), for eksempel slik rødnebb (hunnen) skifter kjønn og blir blåstål (hannen) når den er blitt stor (7–13 år). Hos normalt særkjønnede arter kan det forekomme som misdannelse at det er en rognsekk og en melke i samme individ (kjent fra sild, torsk og makrell).

Hanner og hunner har ofte forskjellig utseende (kjønnsdimorfi, for eksempel blåstål og rødnebb); særlig i gytetiden har mange arters hanner en praktfull paringsdrakt. Et særlig tilfelle av kjønnsdimorfi finnes hos minst fire familier av dyphavsmarulker (overfamilie Ceratioidea): hannen er liten og forkrøplet og sitter hele sitt liv fastvokst til en slags sugevorte på hunnen, hvorfra den får all sin næring.

Når eggene modnes, blir de hos de fleste arter løse i rognsekkens hulrom, hvorfra de presses ut gjennom en egen kanal når gytingen foregår. Hos rundmunner og noen arter av benfisk (laksfisk) faller eggene ut i bukhulen før de presses ut gjennom en genitalpore. Nesten alle fisk har en paringslek, og i de fleste tilfeller befruktes eggene i vannet ved at hannen gyter sin melke samtidig som hunnen gyter eggene. Under vårsildfisket «kvitner silda sjøen», det vil si at sjøen blir blakket av melke, og fiskerne vet at gytingen er over og fisket slutt på det stedet. Noen arter med paringsorganer har indre befruktning og føder da gjerne levende unger (eksempel er mange haier, uer) eller legger få, store egg omgitt av tykke skall (haier og skater). Mange arter gyter eggene fritt i sjøen, og eggene driver om med planktonet under utviklingen (torsk, makrell, brisling). Slike arter har gjerne svært mange og små egg, en stor torsk flere millioner. Andre arter graver eggene ned i bunnens grus (laks, ørret), eller eggene synker til bunns og fester seg til stein og grus (sild).

Noen arter har yngelpleie, og som regel er det hannen som påtar seg å passe eggene (rognkjeks, kutlinger, stiklingfisk). Slike arter har forholdsvis få og relativt store egg. Yngelpleien kan gå enda lenger enn til vakthold: tangnålens hann får eggene klebet til buken, og en hudfold vokser ned fra hver side og danner en rugepose. Hos tangnålens tropiske slektning sjøhesten er rugeposen endog forsynt med fine blodkar som tilfører eggene næring under utviklingen. Mest eiendommelig er kanskje yngelpleien hos de tropiske munnrugerne, hvor hannen samler eggene i munnen og bærer dem rundt inntil de er klekket. Nyklekkede unger kan søke tilflukt i farens munn når det er fare på ferde.

Tiden fra gytingen og til eggene klekkes er avhengig av temperaturen; torskeegget trenger 3–4 uker for å klekkes ved den temperatur sjøen har i Lofoten (23 dager ved 3 grader Celcius, 16 dager ved 6 grader). Den nyklekkede fiskeungen er så vidt forskjellig fra foreldrene at vi kaller den en larve. Under buken henger plommesekken som en nisteskreppe, stor nok til å berge livet de første dagene. Men alt før den er brukt opp, begynner larven å se seg om etter annen næring, og dette er en kritisk fase i de fleste arters liv. Hvis det ikke er nok og passende næring til stede, går størstedelen av yngelen til grunne. Slike forhold er med å avgjøre om årsklassene av torsk og sild blir rike eller fattige, med konsekvenser for fiskets avkastning 6–8–10 år senere. For at klekkingen skal bli vellykket, må den altså skje i takt med produksjonen av de næringsdyr som larven skal leve av, for det meste små larver av krepsdyr og lignende. Mange fiskelarver driver hjelpeløse omkring med planktonet i lengre tid, og de kan da bli ført av strømmen temmelig langt fra gyteplassene. Først når de har fått samme form som de voksne, begynner ungene å opptre mer selvstendig: Bunnfisk søker passende bunn, som flyndreungene i stranden; pelagiske fisk begynner å søke seg sammen i små stimer.

De fleste fisker foretar regelmessige vandringer, til dels over store avstander, og vi skjelner ofte mellom næringsvandringer og gytevandringer. Skreien vandrer til Lofoten for å gyte, tilbake til Finnmarkskysten og Barentshavet for å finne næring. Silda kommer til vårsildfeltet for å gyte og søker tilbake til Norskehavet for å ete. Mest forbløffende er laksens og ålens vandringer: Laksen vandrer til sjøs for å ete seg stor og kommer som regel tilbake til elven den gikk ut fra for å gyte, ålen søker ofte inn i ferskvann for å ernære seg der og vandrer siden den lange veien tilbake til Sargassohavet for å gyte.

Man kjenner i dag opp mot 30 000 nålevende arter av fisk, men antallet er fortsatt svært usikkert. En grunn til dette er at mange arter er feilbeskrevet (samme art har fått flere navn) og mange arter er ikke gitt formelle navn. Nye arter oppdages og beskrives stadig. Spesielt i tropiske strøk og i dyphavet er det mange uoppdagede arter fortsatt. I tillegg er det beskrevet mange titalls tusen fossile fiskearter. Fiskenes klassifikasjon og slektskapsforhold er fortsatt gjenstand for intens debatt. I være dager studeres slektskapet mellom arter, slekter, familier og høyere taksonomiske nivå med bruk av molekylærgenetiske metoder. Dette gir mye ny innsikt, men også mange nye spørsmål. 

Fossile og nålevende rundmunner deles i to atskilte klasser: niøyer (Cephalaspidomorphi) og slimåler (Myxini). Disse tilhører de kjeveløse virveldyr (Agnatha), mens alle andre virveldyr har kjever og tilhører kjevedyrene (Gnathostomata).

To klasser, panserhaier (Placodermi) og taggpanserhaier (Acanthodii) er bare kjent som fossiler fra henholdsvis devonperioden og periodene devon til perm.

Man antar at klassen bruskfisk (Chondrichthyes) har hatt sitt utspring fra panserhaiene. Denne klassen har to utviklingslinjer allerede fra devon: haier og skater (underklasse Elasmobranchii) og helhodede fisker (underklasse Holocephali).

Resten av fiskene klassifiseres nå som to klasser. Tidligere var alle klassifisert som benfisk: Osteichthyes.

Klassen strålefinnede fisker (Actinopterygii) er den største gruppen med to utviklingslinjer: underklassene bruskganoidene (Chondrostei) og ekte benfisk (Neopterygii). Nesten alle nålevende fisker tilhører de ekte benfiskene.

Klassen kjøttfinnede fisk (også kalt lobefinnede fisk; Sarcopterygii) består av to underklasser: kvastfinnefisk (Coelacanthimorpha) med 2 arter og lungefisk (Dipnoi) med 6 arter.

Fra norske farvann, inkludert Svalbard og kontinental-skråningen, kjennes (per 2015) 332 fiskearter. Av alle disse regnes 47 som ferskvannsfisk og 285 som saltvannsfisk.

  • Jonsson, Bror & Arne Semb-Johansson, red (1992): Norges dyr. bind 2 Saltvannsfiskene. Les i bokhylla.
  • Jonsson, Bror & Arne Semb-Johansson, red (1992): Norges dyr. bind 1 Krypdyr, amfibier og ferskvannsfisker. Les i bokhylla.
  • Kryvi, Harald & Geir K. Totland (1997): Fiskeanatomi . Les i bokhylla
  • Kryvi, Harald & Trygve Poppe (2016): Fiskeanatomi. Fagbokforlaget.
  • Pethon, Per: Aschehougs store fiskebok (1998): Norges fisker i farger, 4. utgave tilgjengelig i bokhylla.
  • Døving, Kjell & Eigil Rimers, red (1992): Fiskens fysiologi. John Grieg Forlag.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

26. november 2013 skrev Martin Solem

Hei! I artikkelen om ferskvannsfisk (http://snl.no/ferskvannsfisk) står det at det er 294 arter i Norge, 45 ferskvann og 249 saltvann. I denne artikkelen (http://snl.no/fisk), står det 296 arter, 45 fersk og 251 saltvann. I artsdatabasen (http://www.artsdatabanken.no/Article/Article/133453) står det listet 311 arter, 43 ferskvann, og 268 saltvann. Hva som er helt rett er det kanskje ingen som vet, og så lenge vi får nye arter som gjester farvanna våre i sjøen er det nær umulig å fastslå, men de to artiklene på snl.no bør i alle fall vise samme antall synes jeg.MvhMartin

26. november 2013 svarte Asbjørn Vøllestad

Du har helt rett i at disse artiklene bør ha samme antall arter. Det er endel usikkerhet i hvor mange arter som skal regnes med som norske. Dette skal bli rettet opp ganske snart.

20. september 2016 skrev Carl A. Myrland

Lenken "Vanlige norske arter i havet er ..." i ingressen lenker til ferskvannsfisk.. Kan være greit å få rettet opp i :)

31. mars skrev Ingrid Vaksvik

Hei! Såvidt jeg ser står det ikke noe om nyre, milt og galleblære her. Hadde vært interessant å lese om det også :-) Mvh Ingrid

24. april svarte Asbjørn Vøllestad

Takk for denne kommentaren. Jeg jobber med hele denne teksten for å oppdatere både dette og andre ting.

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.