Fargestoffer, organiske og uorganiske stoffer som reflekterer lys i den synlige del av spekteret og som brukes for å gi gjenstander og materialer farge (se farging). Fargestoffer som blir brukt som uløselige pulvere i maling, trykkfarger, plast, gummi o.l. kalles pigmenter. Fargestoffer anvendes mest til fibrer og stoffer, men også til en rekke andre formål, f.eks. til blekk, stempelfarger, trykksverte, fargepasta, kosmetika, næringsmidler m.m. Se også Nøkkelbindets tabell Tilsetningsstoffer.

Organiske fargestoffer er i regelen stoffer som virker direkte fargende, spesielt på fiberstoffer som bomull, ull, lin og silke. De er vanligvis løselige i vann eller de kan overføres til vannløselige forbindelser som så felles ut på eller forbinder seg med det materialet som skal farges. Se også kypefargestoffer og trifenylmetanfargestoffer.

Syntetiske fargestoffer har ofte vært kalt tjærefargestoffer eller anilinfargestoffer fordi de opprinnelig ble fremstilt fra steinkulltjærens bestanddeler, og i første rekke av anilin. Naturlige fargestoffer som alizaron, indigo, klorofyll og hematoksylin ble utvunnet av plantemateriale, mens andre, som antikkens purpur og karminsyre, stammer fra dyremateriale. En del av disse naturlige fargestoffer fremstilles nå syntetisk. Andre viktige syntetiske fargestoffer er f.eks. anilinsvart, anilinblått, antracenblått, biebrichskarlagen, bismarckbrunt, krysoidin, gruppene diazofargestoffer og indantrenfargestoffer, fuksin og rosanilin. Disse syntetiske fargestoffer er nyskapninger som ikke har noe naturlig sidestykke, og antallet er uhyre stort.

Kjemisk klassifiseres fargestoffene etter sin fargende (kromofore) gruppe, f.eks. 1) Nitrofargestoffer, f.eks. pikrinsyre, naftolgult. 2) Azofargestoffer, med azogruppen, -N=N-, f.eks. diamantsvart, bismarckbrunt, kongorødt, ekterødt. Azofargestoffer utgjør en meget stor gruppe. 3) Ketonfargestoffer med en eller flere ketongrupper, C=O, eller derivater av denne. Herunder kommer alizaringult og indigo. 4) Kinonfargestoffer inneholder to keton- eller substituerte ketongrupper i en ring. I denne gruppe finnes de meget viktige og bestandige antracenfargestoffer, f.eks. indantrenfargestoffer, purpurin og alizaron, trifenylmetanfargestoffer m.m.

Fargestoffer klassifiseres også etter sine egenskaper ved fargingen, eller etter hvordan de må brukes: A) Vannløselige fargestoffer, som farger fibrene direkte, herunder de basiske, sure og substantive (direkte) fargestoffer. B) Tungt vannløselige fargestoffer som først må overføres i løselig form, kypefargestoffer og svovelfargestoffer. C) Beisefargestoffer eller adjektive fargestoffer, som krever et bindemiddel eller en beis på fibrene for å feste seg, f.eks. jern- eller krombeis (se beising). D) Utviklings-fargestoffer blir utfelt eller fremkalt på fibrene i uløselig form. Ektheten eller bestandigheten av et fargestoff er meget viktig. Det skilles mellom lys-, vann-, vaske-, alkali- og syreekthet. De moderne fargestoffer har en meget stor bestandighet, i mange tilfeller er den større enn fibrenes, spesielt for indantrenfargestoffer.

Grunnlaget for fremstilling av syntetiske fargestoffer ble lagt da man på begynnelsen på 1800-tallet lærte seg å utvinne og fremstille fenol og anilin fra steinkulltjæren. W. H. Perkin fremstilte 1856 det første syntetiske fargestoff, mauvein, ved oksidasjon av anilin, og i de følgende 20 år ble andre anilinfargestoffer, azofargestoffer og kinonfargestoffer syntetisert.

Den industrielle produksjon av fargestoffer ble særlig utviklet i Tyskland, som i årene 1900–14 leverte 75 % av verdens fargestoffbehov. Under den første verdenskrig ble vestmaktene nødt til å produsere fargestoffer selv, og tyskernes monopolstilling opphørte. De viktigste tyske fargestoff-fabrikker ble slått sammen i I. G. Farbenindustrie, og Tyskland hadde 1936 en produksjon av syntetiske fargestoffer på 100 000 tonn, ca. 40 % av verdensproduksjonen. Etter den annen verdenskrig har USA, Storbritannia og Sveits dominert verdensmarkedet for fargestoffer.

Fargestoffindustrien var omkring 1900 en av de viktigste grunnpilarer for utviklingen av moderne kjemisk industri. De syntetiske fargestoffene ble skapt i laboratoriene ved systematisk forskning, og fabrikasjonen av fargestoffer ble basert på resultater som noen av datidens dyktigste organiske kjemikere hadde oppnådd. Forskning i egne forskningslaboratorier ble, ved siden av forskning ved universiteter og andre vitenskapelige institusjoner, en nødvendighet for fabrikkene, den gav grunnlaget for fremgangen både i produksjonen av fargestoffer og av en rekke andre nye kjemiske produkter. Utviklingen av fargestoffindustrien ble – også fra begynnelsen av – i høyere grad enn i de fleste andre industrier basert på beskyttelse av metoder og produkter ved patenter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.