Antarktis. Parti fra Paradise Bay (Antarctic Peninsula).

Corel. begrenset

Antarktis er fellesbetegnelsen på land- og havområdene omkring jordens sørpol. Dette består av et stort sentralkontinent, Det antarktiske kontinent, omgitt av Sørishavet.

Selve kontinentet har et areal på ca. 14 millioner km2, som utvider seg til det dobbelte om vinteren når havisen strekker seg innpå 1000 km ut fra kysten. Det er vanskelig å finne en veldefinert og naturlig grense for Antarktis mot nord. Ofte defineres Antarktis som området sør for 60° sørlig bredde, slik Antarktistraktaten definerer og avgrenser området.

Antarktis er det kaldeste, mest forblåste og tørreste kontinentet på jorda, og inneholder 90 prosent av all is på jordkloden. Sørishavet er biologisk rikt, mens bare et fåtall planter og dyr finnes i land- og ferskvannsmiljøet på kontinentet.

Flere land har gjort krav på eiendomsrett til landområder i Antarktis. I dag er imidlertid Antarktis sør for 60° S forvaltet gjennom Antarktistraktaten, en internasjonal avtale som kan tiltres av alle land som er medlemmer av FN. Ifølge avtalen skal Antarktis bare benyttes til fredelige formål. Det skal være full frihet for alle til å drive vitenskapelig forskning, og det oppmuntres til internasjonalt samarbeid på dette felt.

Med unntak av en periode med høy sel- og hvalfangstaktivitet har det vært lite aktivitet i Antarktis, og i det store og det hele er kontinentet og havområdene relativt uberørt. Siste halvdel av forrige århundre var preget av fastsettelse av en rekke avtaler for forvaltning av området og dets miljø og ressurser.

Antarktis er spesielt velegnet for studier på globale miljøendringer, som for eksempel klima, ozonreduksjon og miljøgifter. Kontinentet fungerer som et referanseområde og kan bidra til å gi svar på mange spørsmål knyttet til de store og overordnede globale endringene som berører menneskeheten i dag.

Navnet Antarktis er av anti-, 'mot' og Arktis.

Selve det antarktiske kontinent dekker ca. 14 millioner km2, hvorav de flytende isbremmene utgjør anslagsvis 1,5 millioner km2. Kontinentet er atskillig større enn Europa, men mindre enn Sør-Amerika. Hovedmassen av kontinentet ligger sør for 70° sørlig bredde, mens den antarktiske halvøy strekker seg nord til omtrent 60° S.

Kontinentet består av to distinkte områder; Øst- og Vest-Antarktis. Øst-Antarktis er i all hovedsak et sammenhengende kontinent som stort sett ligger på havnivå, men hvor det også finnes opp til 3000 meter høye fjelltopper. Praktisk talt hele Øst-Antarktis er dekket av en tykk innlandsis. Også Vest-Antarktis fremstår som én, sammenhengende landmasse på grunn av en overliggende innlandsis, men store deler av Vest-Antarktis ville i realiteten ligge under havnivå hvis ismassene ble fjernet. Vest-Antarktis består av de tre hovedområdene Den antarktiske halvøy, Ellsworth Land og Marie Byrd Land.

Antarktis var en del av superkontinentet Gondwanaland, som for 200 millioner år siden besto av Australia, New Zealand og mesteparten av Afrika, India og Sør-Amerika i tillegg til det som vi i dag kjenner som Øst­-Antarktis. Antarktis fikk dagens form og lokalitet for ca. 30 millioner år siden. Den eldste berggrunnen i Øst-Antarktis er minst 3 milliarder år, en av de eldste berggrunner i verden. Berggrunnen i Vest-Antarktis er ca. 700 millioner år.

Det antarktiske kontinentet er omgitt av Sørishavet, som skiller Antarktis fra de øvrige verdenskontinentene. Sørishavet har ikke en klar avgrensning mot land i nord, men smelter inn i Atlanterhavet, Stillehavet og Det indiske hav. I vintersesongen fryser havet omkring kontinentet og danner et isdekke som ved maksimum utbredelse i september er like stort som, eller til og med større, enn innlandsisen. I Sørishavet, mellom 45° og 60° S, finner vi også de spredte subantarktiske øyene.

Les mer om Antarktis' geografi.

Antarktis er et kaldt kontinent, noe som blant annet skyldes kontinentets geografiske beliggenhet og dets høyde over havet. På kontinentet varierer den årlige gjennomsnittstemperaturen fra ca. -60 °C i de høyestliggende områdene til ca. -10 °C i kystområdet. I 1983 ble den laveste temperatur som noen gang er målt i verden, -89,6 °C, registrert på den russiske forskningsstasjonen Vostok i Antarktis.

Nedbøren i Antarktis kommer praktisk talt bare i form av snø, og faller for det meste i kystområdene hvor det kan komme 600-1800 mm snø pr. år. På platået vil det sjelden komme mer enn 250 mm snø pr. år.

Antarktis er et vindfullt kontinent. I den sørlige polarfrontsonen dannes det stadig nye lavtrykk som kontinuerlig fører med seg stormer og vind i kystområdene. Samtidig strømmer den kalde tunge luften som ligger over polplatået ned mot kysten. Når disse fallvindene blir sterke nok, kan de forårsake store snøstormer med vindhastighet som er målt opp til 90 m/s i enkelte områder på kysten.

Siden Antarktis dekker et stort og relativt utilgjengelig område finnes det ikke så mye data om klimautviklingen, og det er vanskelig å si noe generelt om endringer over tid. På Antarktishalvøya har lufttemperaturene økt med 2,5 °C over de siste 50 årene, omtrent 5 ganger raskere enn den globale gjennomsnittsverdien.

Det forventes oppvarming over hele Antarktis, selv om manglende data gjør det vanskelig å modellere utviklingen med tilstrekkelig sikkerhet. Endringer som dette vil påvirke både det fysiske og biologiske miljøet i Antarktis, og på sikt endre kontinentets karakter betydelig.

Les mer om Klima i Antarktis.

Vegetasjonen på det antarktiske kontinentet består stort sett av alger, lav og mose. Det er registrert mer enn 300 algearter hvorav et par titalls lever på og i is og snø, mens de øvrige vokser best i områder der det er rikt med næringsstoffer fra pingvin- og sjøfuglkolonier.

I tillegg til algene, er det registrert kanskje så mange som 350 arter med lav (avhengig av klassifiseringsmetode), rundt 100 mosearter og 25 levermosearter. To blomstrende planter (Deschampsia antarctica og Colobanthus quitensis) er registrert i de nordlige delene av Antarktishalvøya.

Mikrofaunaen består i hovedsak av protozoer, rundormer, hjuldyr og bjørnedyr. Blant leddyrene finnes midd, spretthaler og lopper.

I havet utgjør alger (inkludert isalger) hovedvekten av planteplanktonforekomstene. Algene, sammen med en rekke flagellater, utgjør en viktig del av næringsgrunnlaget for de høyere ledd i næringskjeden. Dyreplanktonforekomstene domineres av krepsdyrgruppene hoppekreps, amfipoder og krill. Forøvrig finnes pilormer, maneter, ribbemaneter, kolonimaneter, snegler og salper.

Bunnfaunaen består i vesentlig grad av svamper og mosdyr. I næringssammenheng er krill spesielt viktige, og da særlig arten Euphausia superba som er en av de viktigste næringskildene for høyere predatorer. Sørishavet er rikt på blekksprut. Det har blitt registrert omlag 200 fiskearter sør for konvergensen.

Antarktispelssel, krabbeetersel, weddellsel, leopardsel, sørlig elefantsel og ross-sel forekommer alle i Antarktis. I sommersesongen er både tannhvaler og bardehvaler representert i det antarktiske marine miljøet. Det er videre registrert ca. 45 hekkende sjøfuglarter sør for konvergensen, inkludert pingvinartene keiserpingvin, adeliepingvin, bøylepingvin og ringpingvin.

Både forsknings- og turistvirksomheten i Antarktis berører i stor grad de mest produktive og sårbare områdene i Antarktis. Manglende kunnskap gjør det vanskelig å fastslå i hvilken grad økningen i ferdselen i disse områdene skader vegetasjon, jordsmonn og dyreliv. Introduksjon og spredning av fremmede arter er ansett som en potensiell trussel i forbindelse med den økte aktiviteten, og kan gjøre betydelig skade og forårsake viktige endringer i økosystemet. Også klimaendring kan få konsekvenser for det biologiske miljøet i Antarktis.

Les mer om Dyreliv i Antarktis og Planteliv i Antarktis.

I løpet av den første halvdelen av dette århundret fremmet syv land territorialkrav i Antarktis: Argentina, Australia, Chile, Frankrike, New Zealand, Norge og Storbritannia. Argentinas, Chiles og Storbritannias kravområder er til dels overlappende, mens det ikke foreligger krav i en sektor i Vest-Antarktis. Ingen av kravshaverlandene har fått allmenn internasjonal anerkjennelse for sine krav. Kravshaverlandene har gjennom Antarktistraktaten gått med på å la kravene bero så lenge traktaten er i kraft. 

Etter andre verdenskrig ble det gjort flere forsøk på å finne løsninger på suverenitetsproblemene i Antarktis. Forskningsinteressene ble utgangspunktet for løsningen. Under det internasjonale geofysiske året (IGY) i 1957-58 var tolv nasjoner med på et svært vellykket forskningssamarbeid i Antarktis. Dette samarbeidet la grunnlaget for at Den vitenskapelige komite for Antarktisforskning (SCAR) ble opprettet i 1958, og for at Antarktistraktaten ble inngått i 1959.

Antarktistraktaten trådte i kraft 23. juni 1961. Traktaten fastsetter det juridiske rammeverket for området sør for 60° S. Hovedlinjen i traktaten er at Antarktis kun skal benyttes til fredelige formål, det skal være frihet for vitenskapelig forskning, internasjonalt vitenskapelig samarbeid skal fremmes og territoriale krav skal legges til side så lenge traktaten er i kraft.

Flere andre avtaler har blitt forhandlet frem under Antarktistraktaten hvorav Convention for the Conservation of Antarctic Seals (CCAS), Convention for the Conservation of Antarctic Marine Living Resources (CCAMLR) og Protocol on Environmental Protection to the Antarctic Treaty (Miljøprotokollen) er de fremste.

Les mer om politiske forhold i Antarktis.

Robert F. Scotts ekspedisjonsskip Terra Nova ved iskanten ved Victoria Land 1911.

KF-arkiv. fri

Den menneskelige historien i Antarktis er kort. Grovt sett kan den deles opp i fire tidsepoker: oppdagelsesepoken, den heroiske epoken, den mekaniske epoken og den vitenskapelige epoken.

James Cooks kryssing av den sydlige polarsirkel i 1773 innledet en periode med forholdsvis stor fangstvirksomhet i Sørishavet. Kombinert med oppdagelsesvirksomhet ga dette grobunn for oppdagelsesepoken. Fangstvirksomheten ble ledet an av amerikanske og britiske selfangere. Disse oppdaget på sine ferder flere av de subantarktiske øyene.

I januar 1820 fikk den russiske admiralen, Fabian Gottlieb von Bellingshausen, som den første, øye på det antarktiske kontinentet, nærmere bestemt halvøya. Etter dette skjedde oppdagelsene slag i slag og gled over i perioden som omtales som den heroiske epoken, da for eksempel de tidligste overvintringene på kontinentet ble gjennomført og det ble gjort framstøt og erobring av Sørpolen.

I den mekaniske epoke begynte man å eksperimentere med bruk av fly og snøtraktorer. Fly ble introdusert i Antarktis i 1928 av Hubert Wilkins. Den vitenskapelige epoken startet med den norsk­britisk-svenske Maudheimekspedisjonen i 1949-­52. Den tok for alvor av under det internasjonale geofysiske år (IGY) i 1957-58, hvor 12 land var involvert i vitenskapelig arbeid i Antarktis. I denne perioden ble det bygd en rekke nye forskningsstasjoner på kontinentet. Gjennom denne innsatsen oppdaget man fordelene ved å ha et godt organisert internasjonalt forskningssamarbeid i Antarktis, som førte til etableringen av vitenskapskomiteen SCAR (Scientific Committee on Antarctic Research) i 1958.

Den vitenskapelige virksomheten er selve bærebjelken i Antarktistraktatsystemet, og siden de første store forskningsekspedisjonene fant sted for bare 50-60 år siden har både det faglige og geografiske virkeområdet utviklet seg kraftig. I dag er det rundt 65 sommer- og helårsstasjoner i drift på kontinentet. Også Norge har en forskningsstasjon i Antarktis. Troll ble opprinnelig oppført i 1989/90 som en sommerstasjon, men fra 2005 benyttes den som en helårlig og permanent forskningsstasjon.

Les mer om Ekspedisjoner i Antarktis og Forskning i Antarktis.

Beck, P.: The international politics of Antarctica, 1986, isbn 0-7099-3239-1, Finn boken

Bush, W. M.: Antarctica and international law: a collection of inter-state and national documents, 1982-, 3 b. (Index, 1988), Finn boken

Elzinga, A., red.: Changing trends in Antarctic research, 1993, isbn 0-7923-2267-3, Finn boken

Fifield, R.: International research in the Antarctic, 1987, isbn 0-19-854216-x, Finn boken

Fogg, G.E.: A history of Antarctic science, 1992, isbn 0-521-36113-3, Finn boken

Fure, O.B.: Norsk utenrikspolitikks historie, b. 3, 1996, isbn 82-00-22531-3, Finn boken

Njåstad, B.: Antarktis: norsk natur- og kulturminneforvaltning, 1999 (del 4: «Internasjonal status»), isbn 82-7666-164-5, Finn boken

Strategi for norsk forskning i Antarktis, utg. av Norges forskningsråd, 1997, isbn 82-12-00879-7, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.