ferskvannsfisker i Norge

Ferskvannsfiskenes innvandring til og utbredelse i Norge ble beskrevet inngående av Valentin Vilhelm Hartvig Huitfeldt-Kaas i 1918. Han brukte informasjon om landskapets utvikling etter den siste istiden sammen med informasjon om artenes forekomst på den tiden til å tolke hvordan de ulike artene hadde vandret inn til landet. Nyere kunnskap, for eksempel framskaffet gjennom bruk av moderne genetiske metoder, har stort sett bekreftet mye av det Huitfeldt-Kaas kom fram til.

Huitfeldt-Kaas delte ferskvannsfiskene inn i innvandringsgrupper ut fra hvordan de vandret inn til landet, og når de vandret inn. Det som presenteres her er en forenklet framstilling, med fokus på de artene som vandret inn fra vest (gjennom havet) og de som kom fra øst (gjennom ferskvann).

Endel arter finnes utbredt primært langs kysten, og har i liten grad spredd seg inn i landet. Dette er arter som kan vandre i saltvann eller brakkvann og derfor kunne spre seg langs kysten etter hvert som isen smeltet og landet steg. I denne gruppen finner vi blant annet arter som laks, trepigget stingsild og havniøye. Typisk er de mest kuldetolerante artene å finne lengst mot nord. Røya er den eneste arten som har etablert faste bestander i ferskvann på Svalbard og Bjørnøya.

De fleste ferskvannsfisker har begrenset mulighet for å overleve i salt- eller brakkvann og har derfor måttet spre seg gjennom ferskvann. Spredningen har skjedd via det som nå er Østersjøen og videre gjennom de ulike svenske vassdragene. Hovedinnvandringsveien har trolig vært gjennom de store svenske innsjøene, spesielt Vänern-systemet.

Under istiden overlevde ferskvannsfiskene i refugier i sør eller sørøst, og så har de spredd seg nordover gjennom de ulike vannveiene som ble etablert i forbindelse med nedsmeltingen av isen. De kuldetolerante artene kom først, og har kunnet vandre lengst inn i landet. Etter hvert steg landet mer og mer ettersom den tunge isen smeltet bort. Samtidig økte temperaturen. Forholdene ble da levelige for flere arter. Men de mer varmekjære artene møtte brattere elver og bekker, og kom derfor ikke særlig langt inn i landet. De sist ankomne artene, trolig gjørs og sørv, klarte ikke å komme lenger enn til Østfold og de store vassdragene der.

Alle naturlig innvandrende ferskvannsfisker, både de som kom tidlig og de som kom seint, har hatt mulighet til å nå de lavereliggende områdene av Østlandet. De fleste av disse artene finnes i de nedre delene av Glomma med tilhørende innsjøer. De mer varmekjære artene, som karpefiskene, er generelt begrenset til de store østlandske sjøene og de sørøstlige vassdragene.

Artene som kom østfra ble stoppet av de store fjellkjedene (vannskillet). På Vestlandet finner vi derfor nesten bare arter som har spredd seg gjennom saltvann (innvandret fra vest). Dette gjelder flere laksefisker, hovedsakelig laks, ørret og røye. De andre artene som kan finnes spredt langs kysten er trolig transportert dit av mennesker.

Antall arter av ferskvannsfisk er høyere i Nord-Norge enn på Vestlandet og i Midt-Norge. Dette skyldes at endel kuldetolerante arter som abbor, gjedde, sik og lake kunne spre seg vestover over det flate landskapet fra østlige russiske israndsjøer etter som isen trakk seg tilbake. Alle disse artene er relativt vanlige på Finnmarksvidda. Disse artene har også klart å spre seg til områdene i de sør-østlige deler av Norge.

Utbredelsen av ferskvannsfisker påvirkes av menneskenes mange aktiviteter. Fiskeutsettinger har foregått i nær 1000 år, og har ført til at arter som ørret og røye er utbredt i hele landet, også høyt til fjells.

Endringer i vannløp, bygging av overføringstunneler for vann til kraftproduksjon og dambygging har også ført til spreding av ulike arter til nye vassdrag.

En rekke arter er innført til landet for å bli satt ut i vassdrag for å øke fiskeproduksjonen (regnbueørret, kanadarøye, bekkerøye) eller for å skape mer spesielle sportsfiskemuligheter (karpe, suter, sørv). Flere av disse artene ble innført for svært lenge siden.

Utsetting i vassdrag i Russland har også ført til at nye arter som pukkellaks har etablert seg i norske vassdrag. Den er svartelistet og regnes som en høyrisikoart på grunn av et stort invasjonspotensiale, som har medført omfattende tiltak for å begrense at de gyter i norske vassdrag. Utsetting og flytting av fremmede arter mellom vassdrag er i dag ikke tillatt, men slik aktivitet skjer fortsatt i det skjulte.

Noen arter spres også gjennom for eksempel ulovlig bruk av småfisk som levende agn. En art som ørekyt har trolig fått sitt utbredelsesområde drastisk utvidet på denne måten, mens nye arter som sandkryper og regnlaue trolig er innført fra Europa.

Det er registret fire arter niøyer i Norge. Dessverre er kunnskapen om utbredelsen og biologien til disse artene svært dårlig. Arktisk niøye er registrert i Pasvik og finnes trolig i andre vassdrag i området, men det er ikke tilgjengelig informasjon om utbredelsen. For de andre niøyeartene finnes det endel informasjon om utbredelse, men kunnskapen er mangelfull.

Den overordnete systematikken til de strålefinnede fiskene er fortsatt svært omdiskutert og under stadig endring. Det betyr at tilhørighet til ulike familier og ordener varierer avhengig av hvilket oppslagsverk eller hvilken bok man baserer seg på. Her baserer vi oss på Eschmeyer’s catalog of fishes som ansees som det mest oppdaterte oppslagsverket når det gjelder fiskenes systematikk. Det betyr at systematikken som brukes her avviker noe fra den som for tiden brukes av Artsdatabanken.

• fisk
• fiskekultivering
• ferskvannsfisk
• ferskvannsfiske
• invaderende og svartelista arter
• Artsdatabanken

• Kvalitetssikrede kart for historisk utbredelsen av en rekke ferskvannsfisker i Norge – https://natron.vm.ntnu.no/Huitfeldt-Kaas/

• Hartvig Huitfeldt-Kaas. Ferskvandsfiskenes utbredelse og indvandring i Norge, med et tillæg om krebsen, 1918. Centraltrykkeriet, Kristiania. Les boken i fulltekst i bokhylla
• Eschmeyer’s catalog of fishes
• Vøllestad, A (2023). A paradoxical bias in knowledge about Norwegian freshwater fishes: research efforts during 1980-2020. Fauna norvegica Vol. 42: 6–30. doi.org/10.5324/fn.v42i0.4965