Synspigmenter er lysabsorberende substanser som er utbredt i dyreriket og antas å ligge til grunn for organismens spesifikke evne til å reagere på lys. Hos dyr med øyne er de konsentrert i netthinnens fotoreseptorer. Hittil er det påvist over 100 synspigmenter, og man regner med å finne flere.
synspigmenter
Oppbygning og virkningmekanisme
Synspigmentene likner hverandre kjemisk: De består av en proteindel (opsin) og en såkalt kromofor som består av retinen, som er et derivat av vitamin A.
Synspigmentets absorpsjonsspektrum samsvarer godt med organismens følsomhetsspektrum for lys og omtales ofte som pigmentets følsomhetsspektrum. Ulikhetene i dyreartenes følsomhetsspektra tilskrives ulikheter i synspigmentets opsindel. Den absorberte energien endrer synspigmentet («bleking») og avspalting av retinendelen. Spaltningsprosessen er reverserbar og i hovedtrekk den samme for ulike synspigmenter. Spaltingen frembringer en elektrisk spenning, et aksjonspotensial, over fotoreseptorens cellevegg. Via netthinnens cellenettverk utløser det serier av aksjonspotensialer i synsnervene.
Stavpigmenter
Synspigmentene rhodopsin, porfyropsin og chrysopsin er alle knyttet til stavene, som er virksomme ved relativt svak belysning.
Rhodopsin
Porfyropsin
Hos noen virveldyr, for eksempel ferskvannsfisker, inneholder stavene porfyropsin, som har sterkest absorpsjon ved 522 nm og som i farge går mer mot purpur. Fisker som kan leve både i ferskvann og saltvann, har både rhodopsin og porfyropsin i netthinnens staver, men mengdeforholdet varierer med dyrets utviklingsstadium, miljø og årstid. Hos vannlevende larver av frosk og salamander inneholder stavene porfyropsin, som skiftes ut med rhodopsin ved overgangen til liv på land.
Chrysopsin
Hos dyphavsfisker inneholder stavene gullgule chrysopsiner som har sterkest absorpsjon i den kortbølgede (blå) delen av spekteret. Ål i ferskvann utvikler porfyropsin, men skifter til chrysopsin når den vandrer ut i havet.
Tapp-pigmenter
Tappenes synspigmenter, de såkalte iodopsiner, er mye vanskeligere å isolere. Hos kylling har man isolert et fiolett iodopsin. Hos mennesket har man på grunnlag av indirekte metoder (refleksjons- og mikrospektrofotometri) sluttet seg til eksistensen av tre forskjellige iodopsiner, som henholdsvis har sine absorpsjonsmaksima i bølgelengdeområdene
- 445–450 nm (blått),
- 525–535 nm (grønt) og
- 555–570 nm (rødt).
De antas å ligge til grunn for trikromatisk fargesyn. Hver av de tre hovedtypene av fargeblindhet faller sammen med fravær av et tilsvarende iodopsin i tappene.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.