Synspigmenter, lysabsorberende substanser som er utbredt i dyreriket og antas å ligge til grunn for organismens spesifikke evne til å reagere på lys. Hos dyr med øyne er de konsentrert i netthinnens fotoreseptorer. Hittil er det påvist over 100 synspigmenter, og man regner med å finne flere. I sin kjemiske struktur er de beslektet. De består av en proteindel (opsin) og en såkalt kromofor som består av retinen, som er et karotenoid, nærmere bestemt et derivat av vitamin A. Synspigmentets absorpsjonsspektrum samsvarer godt med organismens følsomhetsspektrum for lys og omtales ofte som pigmentets følsomhetsspektrum. Ulikhetene i dyreartenes følsomhetsspektra tilskrives ulikheter i synspigmentets opsindel. Den absorberte energi bevirker kjemisk forandring («bleking») og avspalting av retinendelen. Spaltningsprosessen, som er reverserbar og i hovedtrekk den samme for ulike synspigmenter, frembringer en elektrisk spenning, et såkalt aksjonspotensial, over fotoreseptorens cellevegg. Via netthinnens cellenettverk utløser det serier av aksjonspotensialer i synsnervene.

Best undersøkt er rhodopsin (synspurpur), et dyprødt synspigment fra netthinnens staver hos landvirveldyr og mennesker. Det har sin sterkeste absorpsjon omkring 498 nm. Hos noen virveldyr, f.eks. ferskvannsfisker, inneholder stavene porfyropsin, som har sterkest absorpsjon ved 522 nm og som i farge går mer mot purpur. Fisker som kan leve både i ferskvann og saltvann, har både rhodopsin og porfyropsin i netthinnens staver, men mengdeforholdet varierer med dyrets utviklingsstadium, miljø og årstid. Hos vannlevende larver av frosk og salamander inneholder stavene porfyropsin, som skiftes ut med rhodopsin ved overgangen til liv på land. Hos dyphavsfisker inneholder stavene gullgule chrysopsiner som har sterkest absorpsjon i den kortbølgede (blå) delen av spekteret. Ål i ferskvann utvikler porfyropsin, men skifter til chrysopsin når den vandrer ut i havet.

Rhodopsin, porfyropsin og chrysopsin er alle knyttet til stavene, som er virksomme ved relativt svak belysning (se syn og øyet).

Tappenes synspigmenter, de såkalte iodopsiner, er meget vanskeligere å isolere. Hos kylling har man isolert et fiolett iodopsin. Hos mennesket har man på grunnlag av indirekte metoder (refleksjons- og mikrospektrofotometri) sluttet seg til eksistensen av tre forskjellige iodopsiner, som henholdsvis har sine absorpsjonsmaksima i bølgelengdeområdene 445–450, 525–535 og 555–570 nm (henholdsvis blått, grønt og rødt). De antas å ligge til grunn for trikromatisk fargesyn. Hver av de tre hovedtypene av fargeblindhet faller sammen med fravær av et tilsvarende iodopsin i tappene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.