Elektrisk fisk, samlebetegnelse på skater og benfisk som kan gi fra seg kraftige elektriske støt i forsvar eller angrep; man kjenner til mer enn 50 slike arter. Skatene tilhører bl.a. slektene Raja, Torpedo, Narcinem.fl., hvorav de mest kjente artene hører til slekten Torpedo,som kan avgi støt på opptil 220 volt. Benfisk med elektriske organer finnes både i ferskvann og i havet. Den mest kjente er elektrisk ål, Electrophorus electricus(imidlertid ingen ålefisk), som lever i Amazonas og Orinoco. Den blir opptil 2,3 m lang og kan gi støt på 300–500 volt. Elektrisk malle, Malapterurus electricus,finnes i elver i Afrika, den skal kunne gi støt på 350 volt. De fleste andre artene, deriblant storskaten, Raja batis,har mindre elektriske organer og gir svakere støt, fra 4–5 volt og oppover, kloskaten, Raja clavata,1–2 volt.

Som regel finnes det ett eller flere par elektriske organer som ligger symmetrisk i forhold til fiskens lengdeakse. Disse er omdannede muskler. Hos elektriske skater av slektene Torpedoog Narcineer det muskler i gjelleregionen som er omdannet til elektriske organer, hos stjernekikkeren, Astroscopus,en ulkelignende fisk fra Mexicogolfen, ligger organene rett bak øynene og er dannet fra øyets muskulatur. Hos andre er det kropps- eller halemuskulaturen som er omdannet. Organene hos elektrisk ål utgjør omtrent to tredjeparter av kroppsvekten og rekker fra nakken til halen i nesten hele dyrets lengde.

Hos slettskaten finner vi bare to små organer langt bak i halen. Hos elektrisk malle, er organene annerledes bygd; de ligger i underhuden som et nettverk rundt hele kroppen og skriver seg fra kjertler. Hos Torpedo,hvor organene ligger som store flate kaker på hver side, fra gjellene og utover, er ryggen positiv og buken negativ. Det vil si at organene har sine største dimensjoner på tvers av aksen for elektrisk polaritet, og dette er tilfellet hos de viktigste marine artene. Hos ferskvannsartene er organene langstrakte, med størst lengde parallelt med aksen for elektrisk polaritet.

Organene hos elektrisk skate ser ut som en bikake med et stort antall små sekskantete rør eller prismer som rekker fra rygg til buk. Prismene er skilt fra hverandre ved tynne bindevevsvegger, og i hvert prisme ligger en stabel tynne skiver (opptil 500) av en gelélignende substans, skilt fra naboskivene ved bindevev. Til hver skive fører en gren av en motorisk nerve, og nervens endeplate danner en negativ pol. Stabelen av skiver kan oppfattes som et seriekoblet batteri. Den elektromotoriske kraften av én enkelt skive er beregnet til 20–100 millivolt.

Organene er under kontroll av et sentrum i den forlengede marg. De utlades når fisken stimuleres eller irriteres på forskjellig vis. Begge organer utlades da samtidig, og utladningen følges av svake eller sterkere muskelkontraksjoner. Hos Torpedokan man se hvordan kontraksjonen løper nedover ryggen med en krampelignende trekning idet utladningen skjer. Det følger gjerne en rekke enkeltutladninger av kort varighet (2 millisekunder) i rask rekkefølge.

I tillegg til de arter som bruker sine elektriske organer i offensivt øyemed kjenner vi mange benfisk som produserer svake elektriske impulser av under én volts styrke. De tilhører ordnene mormyrider (utbredt i Afrika) og elektroåler (i Sør- og Mellom-Amerika) og bruker organene som en slags radar ved kontinuerlig å produsere elektriske utladninger. Hos mormyridene varierer utladningsfrekvensen fra under 1 til 20–30 per sekund (s–1), avhengig av om fisken er i ro eller svømmer. Elektroålene produserer utladninger av konstante frekvenser som er fra 50 s–1 hos noen og over 1000 s–1 hos andre arter (hos én enkelt art hele 1800 s–1). Det elektriske feltet som produseres er meget svakt, men registreres av elektriske fisker ved hjelp av spesielle sanseorganer (elektroreseptorer). Endringer i feltet, for eksempel forårsaket av at andre dyr kommer innen «rekkevidde», registreres straks av dette sanseorganet, som altså representerer mottagerdelen av radaren. Senderdelen utgjøres av det elektriske organet. Ved hjelp av sin radar kan elektriske fisk lett unngå alle hindringer under svømming, og det er typisk at elektroålene svømmer like fort og like lett baklengs som forlengs.

En orden av utdødde urfisk fra paleozoicum er Cephalaspidiformes, som finnes i utmerket oppbevarte fossiler fra Svalbard. Disse hadde noen eiendommelige organer på siden og midt på hodet, som E. Stensiö mener var elektriske organer, fordi bygning og innervasjon minner om elektriske organer hos nålevende fisk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.