Plateformede huddannelser som helt eller delvis dekker kroppen hos mange dyr.

Hos virvelløse dyr er skjell rene kutikulardannelser, kitinskjell, som er å betrakte som avflatede kitinhår. Særlig fremtredende er de på sommerfuglenes vinger, men kan finnes hos mange andre insekter og også hos marine ormer. Virveldyrenes skjell er hornskjell fra overhuden (epidermale skjell) eller benskjell fra lærhuden (dermale skjell). Begge typer kan opptre sammen og supplere hverandre. Fiskenes skjell, sammen med bindevevspreformerte beleggben, som deltar i dannelsen av virveldyrenes skalle, antas å være rester av det benpanser som i tidligere jordperioder kledde fisker (ostracodermer m.fl.) utvendig. Ganoidskjell hos nålevende primitive fisker, f.eks. pansergjedder, har basalt et kompakt benlag og utenpå dette et hardt, gjennomsiktig skinnende lag av ganoin. De er brosteinslagt. Plakoidskjell hos bruskfisker har en basal benplate i lærhuden med en pigg, utvendig kledd med hardt emaljelignende vitrodentin, stikkende ut gjennom overhuden. Benfiskenes skjell er bendannelser som sitter i lommer i lærhuden med bakkanten stikkende ut av overhuden, taklagt. Er bakkanten forsynt med små pigger (f.eks. hos uer), kalles de ctenoidskjell, er den glatt avrundet (som hos sild), kalles de cycloidskjell. Krypdyrenes skjell er oftest epidermale, forhornede plater av overhud. Rett under disse finnes det hos skilpadder også tilsvarende benplater i lærhuden. Det er benskjell som er forbenet sammen med det indre skjelett. Utvendig på fuglenes ben finnes hornskjell. Fjærene har trolig felles opprinnelse med krypdyrenes hornskjell. Hos mange pattedyr er små hornskjell vanlige, særlig på poter og hale (eks. rotte). Beltedyr og skjelldyr er nesten fullstendig kledd av skjell, ytterst hornskjell, som understøttes av benplater i lærhuden.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.