Krepsdyr eller kreps (Crustacea) er en underrekke innen leddyr (Arthropoda).

Krepsdyrene er en dominerende dyregruppe i havet og i ferskvann. Noen få arter lever også på land. Det er beskrevet mer enn 67 000 arter av krepsdyr, men forskerne tror at det finnes mange flere som ikke er oppdaget. Fra Norge, inkludert Svalbard, var det innen 2010 kjent 1969 arter av krepsdyr.

Krepsdyrene utmerker seg med et usedvanlig mangfold i størrelse, form og bygning. Deres suksess kan skyldes at kroppens grunnplan har en form som har gitt mulighet til utvikling i mange retninger. De minste kjente krepsdyr er bare 0,1 mm lange, mens de største, en japansk kongekrabbe, måler 4 m mellom spissen av føttene.

I havet lever krepsdyr fra strandsonen og ned til store dyp. Mange små arter, som krill og raudåte, lever planktonisk og opptrer i enorme mengder. De er sentrale i havets næringskjeder. Mange arter har stor kommersiell betydning, f.eks. hummer, reker og krabber.

Kroppen er sammensatt av et varierende antall ledd som, bortsett fra det siste, alle kan bære et par lemmer. Leddene samler seg i tre hovedavsnitt: hode (cephalon), brystparti (thorax) og hale eller bakkropp (abdomen). Den karakteristiske grunnformen for lemmene er spaltefoten, med todelt basis som bærer en yttergrein (svømmefotgrein; den tilbakedannes hos krypende arter) og en innergrein (gangfotgrein); på basisleddet sitter ofte også et par bigreiner på mangfoldige måter. Hodet bærer fem lemmepar: forrest to par «følehorn» (antennulae og antennae), så et par overkjever, mandibler, og to par underkjever, maxiller.

Ofte smelter flere (opptil fem) av kroppsleddene sammen med hodet, så det oppstår et hodebryststykke (cephalothorax), og de tilhørende kroppslemmer går da over i ernæringens tjeneste og omdannes til kjeveføtter. Hudoverflaten er kledd med en kutikula (hinne av polysakkaridet kitin) som oftest både er fast og tykk; kalsiumkarbonat o.a. kalksalter er i vekslende mengde innleiret i kitinet. Fra bakkanten av hodet går det hos mange krepsdyr ut en hudfold bakover, skjoldet (carapax), som omslutter en større eller mindre del av dyret, og som ofte vokser sammen med kroppen langs rygglinjen. Den ytre kutikulaen i skjoldet er gjerne svært tykk og fast; hos noen er det et bøyeligere parti langs rygglinjen, eller det kan endog her opptre et slags båndhengsel, så skjoldet blir delt i to halvparter som omslutter dyret liksom et par muslingskall.

Tarmkanalen er oftest et omtrent rett rør, vanligvis utstyrt med en fordøyelseskjertel (hepatopancreas, «lever»). Hos mange små og tynnhudede krepsdyr går gassutvekslingen gjennom hele kroppsoverflaten, og de mangler da åndedrettsorganer; oftere er spalteføttene eller deres bigrener omdannet til gjeller, og hos noen få land- og vannboende arter har den tynnhudete innsiden av skjoldet overtatt åndingen; landboerne har da gjerne et ånderør som minner om trakeene hos insektene.

Blodkarsystemet er forskjellig utviklet. Hos små og gjelleløse krepsdyr er det mest primitivt, idet blodet løper i hulrom i kroppens vev; til og med hjertet kan mangle. De høyerestående tifotkrepsene har velutviklet blodkarsystem, men selv ikke her er det helt lukket.

Ekskresjonen er i hovedsak knyttet til to par lange, rørformede kjertler som sannsynligvis svarer til noen av leddormenes segmentalorganer; det forreste paret er antennekjertelen eller den grønne kjertel, som munner ut ved basis av antennene (2. «følehorn»-par). Det bakre paret, skallkjertelen, munner i eller ved grunnleddet til det bakre kjeveparet. Unntaksvis kan begge par opptre samtidig, men vanligst er bare antennekjertelen i funksjon hos voksne storkreps, skallkjertelen hos voksne småkreps og storkrepslarvene.

Krepsdyr har to øyetyper: et uparet panneøye, satt sammen av tre eller to små enkeltøyne i en gruppe; og sideøynene, typiske fasettøyne som gjerne sitter ytterst på bevegelige stilker. Individet har vanligvis bare en av øyetypene; i mange tilfeller har larven panneøye, den voksne sideøyne.

Antennulae bærer lukteorganer og har hos tifotkrepsene også et statisk organ (høreblære, høregrop) i basisleddet.

Krepsdyrene er oftest særkjønnet – om vi ser bort fra noen ganske få tifotkreps, som er tokjønnede - er arter med fastsittende eller snyltende levevis ofte hernafroditter. Enkelte arter, som rekene, skifter kjønn i løpet av levetiden. Sædcellene er som regel ubevegelige og har ofte et sterkt avvikende utseende. Særlig hos mange små arter i ferskvann utvikler eggene seg ofte i mange generasjoner partenogenetisk. Individutviklingen er nesten alltid forbundet med en utpreget omvandling, da larven (ungen) har mange færre ledd enn det voksne individet. Svært mange kommer ut av egget som en karakteristisk naupliuslarve med panneøye og tre par lemmer (antennulae, antennae og mandibler), som først etter noen hudskifter går over i sin endelige utforming og funksjon. De fleste storkrepser har et tilsvarende stadium i utviklingen inne i egget, og i de fleste tilfeller stanser utviklingen en stund på dette stadiet. Larven er frittlevende hos nesten alle krepsdyr.

Krepsdyrenes systematiske inndeling er meget omdiskutert. I eldre litteratur ble krepsdyrene delt inn i ti eller elleve klasser. Etter en omfattende revisjon av kanadierne Martin og Davis i 2001, deles de nå inn i fem eller seks klasser. I dette leksikon benyttes inndelingen i følgende klasser:

  • Klasse Remipedia, remipedier. En gruppe av krepsdyr med få arter, som for det meste lever planktonisk i Atlanterhavet.
  • Klasse Cephalocarida, cephalocarider.Omfatter små arter, 2 - 4 mm, med primitive bygningstrekk. Lever bl.a. langs kystene av Nord-Amerika.
  • Klasse Branchiopda, bladføttinger. En meget stor klasse av krepsdyr, som bl.a. omfatter tusenbeinkreps, skjoldkreps, muslingbladfotinger og vannlopper.
  • Klasse Malacostraca, storkreps. Den største blant klassene av krepsdyr. Hit hører bl.a. hummer, krabber og reker, foruten mange små arter blant krill, tanglopper og tanglus.
  • Klasse Ostracoda, muslingkreps. Omfatter små arter av krepsdyr, som er meget vanlige i havet og i ferskvann
  • Klasse Maxillopoda. En meget stor klasse, som bl.a. omfatter rankefotinger, fiskelus, tungeormer, mystacarider og hoppekreps.
  Ifølge Artsdatabanken finnes det representanter for de fire siste  klassene her i Norge.

J. W. Martin & G. E. Davis. An updated classification of the recent Crustacea. Nat. Hist. Mus. Los Angeles, Sci. Ser. No. 39. (2001)

Brusca, R.C. & Brusca, G.J. Invertebrates. 2nd edition. Sinauer, Massachusetts. (2003).

Hågvar, E. B. Det zoologiske mangfoldet. 3. utgave. 384 sider. Universitetsforlaget, Oslo. (2010)

Kristiansen, Aa. og Køie, M. Havets dyr og planter. 351 sider. Cappelen Damm Faktum, Oslo. (2012).

Lokki, J. (red.) Dyr i verdens natur. Virvelløse dyr (til norsk ved Lauritz Sømme). 309 sider. Bertmark Norge (2003).

Moen, F.E. og Svensen, E. Dyreliv i havet. Nordeuropeisk marin fauna. 5. utg. 768 sider. Kom forlag. (2008).

Kålås, J.A. (red.). Norsk rødliste for arter 2010. Artsdatabanken, Norge. (2010).

www.imr.no/temasider/skalldyr

Fossile krepsdyr er tallrikt representert i fossilfunn helt fra kambrium. Et stort antall muslingkreps er kjent fra paleozoikum, storkreps opptrer først for alvor i mesozoikum.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.