Systematikk i biologi, er studien av jordas biologiske mangfold og metodene som brukes for å sortere samtlige livsformer i et hierarkisk system. 

Målet med systematikk i biologien er å systematisere kunnskapen om organismene som finnes på jorda. En felles systematikk gjør det mulig å kommunisere presist om:

  • nye arter som oppdages for vitenskapen.
  • hvilke arter som er utrydningstruet.
  • hvilke arter som er funnet på et geografisk område.
  • hvilke arter som er i nær slekt med hverandre. 

Klassifikasjon og taksonomi står sentralt i arbeidet med å systematisere livet på jorda.

Systematikk i biologien går ut på å plassere arter i grupper på forskjellig nivå i et hierarkisk system.

  • Den grunnleggende systematiske enhet i biologien er arter (species).
  • Beslektede arter samles i slekter (genus).
  • Beslektede slekter samles i familier (familia).
  • Beslektede familier samles i ordener (ordo).
  • Beslektede ordener samles i klasser (classis).
  • Beslektede klasser samles i rekker (phylum).
  • Beslektede rekker samles så i riker (regnum).
  • Beslektede riker samles i domener (superregnum).

Grupper på et nivå i hierarkiet kan aldri overlappe. For eksempel kan en familie inneholde flere slekter, men en slekt kan aldri tilhøre mer enn én familie. Enhver art på jorda har derfor sin unike plass i det systematiske hierarkiet.

Mennesket har sin plass i dette hierarkiet.

Nivå Norsk navn Vitenskapelig navn
art  Moderne menneske Homo sapiens
slekt menneskeslekten Homo
familie store menneskeaper Hominidae
orden   primater Primates
klasse pattedyr Mammalia 
underrekke virveldyr Vertebrata
rekke ryggstrengdyr Chordata
rike dyreriket Animalia 

Som oversikten viser er mennesket virveldyr, pattedyr og primat. De ulike betegnelsene viser til ulike nivåer i hierarkiet.

Det er et overordnet mål at systematikken i stor grad reflekterer evolusjonshistorien. Arter som befinner seg i samme slekt er derfor nærmere beslektet med hverandre enn arter som sorteres under en annen slekt. Prinsippet om slektskap gjelder også for hvordan arter er sortert i familier, ordener, klasser, rekker og riker.

En slik systematisk gruppering av levende organismer etter graden av evolusjonært slektskap kalles ofte det naturlige system.

Det latinske navnet til en organisme består alltid av to deler som reflekterer organismens plassering i de to laveste nivåene av hierarkiet. Det første navnet til organismen kalles slektsnavnet og viser til hvilken slekt arten tilhører. Det andre navnet kalles artsepitetet og viser til hvilken art organismen tilhører.

Det latinske navnet til vår art er Homo sapiens. Dette slektsnavnet sier oss at vi tilhører arten sapiens i slekten Homo.  

Den vitenskapelige nomenklaturen med blant annet todelte artsnavn (binomial nomenklatur) ble etablert av botanikeren Carl von Linné.

Ulike deler av biologien legger forskjellig vekt på deler av det systematiske hierarkiet. I botanikk er det for eksempel vanlig å fokusere på arter og slekters plassering i familier, mens det legges mindre vekt på familienes plassering i ordener. I zoologien er derimot familienes gruppering i ulike ordener svært viktig for den overordnende systematikken.

Det er også vanlig å utvide hierarkiet med forskjellige under- og overgrupper for enkelte grupper av organismer. Orden rettvinger (Orthoptera) deler for eksempel inn to underordener: Gresshopper (Caelifera) og Vortebitere og sirisser (Ensifera).  

Det var den svenske botanikeren Carl von Linné som på midten av 1700-tallet foreslo den moderne hierarkiske inndelingen av jordas organismer. Evolusjon ved naturlig utvalg var ikke kjent på Linnés tid og arter ble derfor systematisert på bakgrunn av hvor like de var i enkelte utvalgte trekk og egenskaper.

I dag vet vi at likheten mellom grupper av arter skyldes deres felles evolusjonære historie. Den moderne systematikken baserer seg derfor i stor grad på utviklingslæren, som fremhever at alle organismer er i slekt med hverandre. 

Arter grupperes slik at de som er nærmest i slekt med hverandre evolusjonært plasseres sammen i egne slekter. Slekter grupperes i familier og familier i ordener, hele tiden med evolusjonært slektskap som kriterium. Slik tar man sikte på at systematikken i stor grad reflekterer livets evolusjon på jorda.

Sentralt i moderne systematikk står derfor arbeidet med å rekonstruere arters slektskapsforhold. Arters slektskap undersøkes i stor grad ved å studere likheter i morfologi, anatomi, fysiologi, og embryologi, men spesielt viktig er studiet av hvor like arter er genetisk.

Jo likere to arter er genetisk, jo kortere tid siden er det artene utviklet seg fra en felles stamform. Genetikk er derfor en nøkkel til å systematisere arter i moderne biologi. 

Arter er den basale enheten i den biologiske systematikken. Dessverre er det ikke alltid å lett å vite hva som bør definere en art. Innen zoologi defineres ofte arter ut ifra det biologiske artsbegrepet. Dette artsbegrepet definerer alle individer som kan få fruktbart avkom med hverandre som tilhørende én art. Mennesker kan ikke få avkom med sjimpanser og er derfor forskjellige arter ut ifra denne definisjonen. 

Men det biologiske artsbegrepet har mange begrensninger. For eksempel kan det ikke brukes på organismer som ikke formerer seg seksuelt, eller på utdødde dyr (fossiler). I slike tilfeller brukes andre artsdefinisjoner, og ofte defineres arter ut ifra hvor ulike de er andre grupper genetisk. 

Selv om arter kan defineres mer eller mindre presist ved bruk av forskjellige artsdefinisjoner, er dette vanskeligere for de høyere kategoriene i det systematiske hierarkiet. For eksempel finnes det ikke noen definisjon på hva som definerer en slekt, familie eller orden.

Arters plassering i det systematiske hierarkiet er derfor i stor grad et skjønnsspørsmål og diskuteres derfor hyppig av fagfolk.

Et annet eksempel på at systematikk er et levende felt med mye diskusjon er uenigheten om hvor mange riker vi bør sortere arter inn i. 

Lenge regjerte 5-rikemodellen med følgende riker:

I den senere tid heller mange til å dele de prokaryote (bakteriene) i to riker, Eubacteria (bakterier) og Archaebacteria (erkebakterier). De eukaryote deles videre inn i mange riker, hvor flere av dem må sees på som provisoriske. Det diskuteres dessuten om soppriket og dyreriket skal slås sammen til riket Opisthokonta, og om rødalgeriket og planteriket skal forenes til et overordnet planterike.

Moderne biologer samler dessuten rikene i tre domener: 

  • bakteriene (Bacteria)
  • erkebakteriene (Arceae)
  • eukaryote organismer, det vil si med cellekjerne (Eukarya)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.