Tenner, huddannelser av harde vev med forskjelligartet funksjon, opprinnelig utviklet fra hudskjelettet: De er karakteristisk for virveldyr med unntak av de kjeveløse.

Man antar at tenner utviklingshistorisk er avledet fra hudbenplater som dekket kroppen i form av et mer eller mindre sammenhengende panser hos de eldste kjente virveldyr (urfisk, «panserfisk»). På hver enkelt hudbenplate tenker man seg at det er oppstått en eller flere opphøyde pigger som med spissen har trengt ut gjennom overhuden. Med utviklingen av kjever har disse piggene omkring munnåpningen etter hvert blitt til tenner som gjorde kjevene til nyttige biteredskaper. Hos nålevende haier og skater (Elasmobranchii) er hele kroppsoverflaten forsynt med små hudtenner, hver av dem forsterket med en basal hudbenplate nedentil i underhuden (se figur). Det er de såkalte plakoidskjell med skarpe bakoverrettede spisser stikkende ut gjennom overhuden (se hudtenner). På haienes kjeverand er plakoidskjellene modifisert til saglignende tenner som ligger i mange rekker. Hos alle andre virveldyr finnes egentlige tenner bare i munnhulen, hovedsakelig på kjevebenene.

Tennenes antall og form varierer sterkt hos de ulike virveldyrgrupper. Hos benfisker er tenner som regel spisse og fastvokste til kjevebenet. Hos nålevende padder er tennene små, hos utdødde panserpadder var de derimot ofte store og innviklet bygd. Tenner hos krypdyr finnes mest bare på kjevebenene, der de kan være fastvokst til selve kjevekanten (akrodont), til dennes innside (pleurodont) eller de sitter festet i fordypninger, alveoler, i kjevebenets kant (thecodont). Som regel er tenner hos krypdyr ensartet i form, ofte koniske, og skiftes hele livet igjennom. Hos alle nålevende fugler er tennene redusert og erstattet med et hornnebb, men hos de eldste, utdødde fuglene var tenner vel utviklet («tannfugler»).

Pattedyrene har thecodonte tenner. De består av krone og rot, overgangen mellom de to kalles tannhalsen. Roten står i en benhule, alveol, i kjevebenet og holdes fast av rothinnen, som har tettliggende bunter av kollagenfibrer. Tannkjøttet (gingiva) dekker tannfremspringet og omslutter tannhalsen, i yngre alder også litt av kronen. Tennenes viktigste bestanddel er tannben, dentin, som dannes i øverste del av lærhuden umiddelbart under overhuden. Tannbenet består av ca. 72 % mineraler, 20 % organiske stoffer og 8 % vann. Det omgir en sentral hule, pulpahulen. Den er fylt med bindevev, nervetråder og blodårer, som sammen utgjør tannpulpa. Mot rotspissen innsnevres pulpahulen til en trang hårfin rotkanal som danner forbindelsen mellom pulpa og det bløte vevet utenfor tannen. Pulpahulens grenseflate mot dentinet er dekket av dentin-dannende celler, odontoblaster. Deres utløpere går ut i tettliggende trange kanaler, som gjennomsetter hele dentinet. Hos pattedyr er tannkronen, den del av hver tann som rager fritt inn i munnhulen, overtrukket med en kappe av emalje, det hardeste av de animalske kroppsvevene, bestående av ca. 96 % mineraler, 1 % organisk substans og 3 % vann. Emaljen er bygd opp av tallrike parallellpakkede prismer hvis akser danner rett vinkel med tannoverflaten, de er utskilt fra epidermis av emalje-dannende celler, ameloblaster, som går tapt ved tennenes frembrudd. Hos lavere virveldyr finnes ikke et ekte emaljeovertrekk, der er det ytterste laget av dentinet særlig herdet og danner en emaljelignende substans, som vitrodentin på plakoidskjellets spiss. Tenner med vitrodentin-lignende overtrekk regnes som den eldste og opprinneligste tanntypen. Hos pattedyr finner man i tillegg til dentin og emalje dessuten sement, et slags celleløst benvev som kler tannrøttene og kan inngå i kronedannelsen hos en del former.

Bortsett fra tannhvalene overstiger antall tenner hos pattedyr aldri 64 (som er funnet hos utdødde primitive former). Hos de nålevende varierer antallet fra 56 (hos pungdyret numbat) til null (hos bardehvaler). Tannhvalene kan sekundært ha et stort antall ensartede tenner. Det skjelnes mellom fire tanntyper: fortenner (incisiver); spisse hjørnetenner (caninus, aldri mer enn én i hver kjevehalvdel); store taggete eller flate for-kinntenner (premolarer) og kinntenner (molarer, jeksler) med to eller tre røtter (se også tannformel).

Hos pattedyr skiftes tennene én gang. Melketannsettet består av fortenner, hjørnetann og melkejeksler (melke-kinntenner). Blivende tenner består av fortenner, hjørnetann, forkinntenner og kinntenner. Hos pungdyr er tannskiftet ofte ufullstendig. Tennene er meget varierende utviklet hos ulike pattedyr. Planteetere har som regel meget komplisert bygde kinntenner med flate kroner med et innviklet mønster av emaljefolder omgitt av tannben og hos noen av sement (f.eks. hester, elefanter). Slike tenner er godt egnet til å male planteføde. Rovdyr har skarpe, skjærende tenner (se rovtann), hos gnagere vokser fortennene hele livet igjennom og må stadig slites (rotåpne tenner), tilsvarende gjelder for elefantenes støttenner. Tenner utgjør et karakteristisk bygningstrekk for de forskjellige pattedyrordener og har stor systematisk betydning. Hos primater er antall tenner aldri over 36 og de er som regel forholdsvis enkelt bygd.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.