Muslinger. Illustrasjon: Haeckel. Fra Kunstformen der Natur, plate 55. Bildet har falt i det fri.  

. fri

. fri

Muslinger, ofte bare kalt skjell, er en klasse av bløtdyr (Mollusca), som blant annet omfatter mange matnyttige arter som østers, blåskjell og kamskjell

Det finnes omkring 7650 arter muslinger. Av disse er det kjent 208 marine arter og 23 ferskvannsarter i Norge.

Muslinger lever av å filtrere plankton og dødt organisk materiale fra vannet. Vanligvis kan muslinger krype langsomt bortover bunnen eller hoppe litt fortere ved hjelp av foten, noen kan svømme rykkvis ved å klappe skallene sammen. De fleste muslinger er særkjønnede, men noen arter er hermafroditter. Sanseorganene er lite utviklet.

Fremmedlegemer som kommer inn mellom kappen og skallet innkapsles av perlemor og gir ekte perler, men det er få arter av muslinger som produserer perler av virkelig verdi. De tropiske havperlemuslingene fiskes eller dyrkes for perlenes skyld. 

Muslinger. Tegningen til venstre viser innsiden av venstre skall av kuskjell, hvor begge de omtrent like muskelinntrykkene langs underkanten er forbundet med en jevn kapperand. Tegningen til høyre viser innsiden av en musling av slekten Venus, hvor kapperanden viser en dyp sinus på høyre side.

KF-bok. Begrenset gjenbruk

Muslinger. Sandmusling. Den sammenvokste kapperanden fremme har en åpning som foten stikkes ut av, og er bakover trukket ut til to lange sifoner.

KF-bok. Begrenset gjenbruk

Kroppen er sammentrykt fra sidene, uten hode, med en tobladet, skallbærende kappe som vokser ut fra rygglinjen og omslutter kroppen. Skallene er hengslet sammen langs rygglinjen og kan lukkes ved én eller to kraftige, tverrgående lukkemuskler. Innvollssekken er relativt liten og ender nederst i en fot (mangler f.eks. hos østers) som er rund, tungeformet, kjølet eller har krypesåle; her finnes ofte en kjertel som utskiller de hornaktige byssustrådene som de fester seg til underlaget med.

Langs rygglinjen er skallene hengslet sammen med et elastisk, hornaktig bånd ellerligament, og ved en lås (tann- og listeformede fremspring som griper inn mellom hverandre). Ligamentet er innstilt slik at skallene gaper når det er i likevekt; de lukkes ved sammentrekning av lukkemusklene, som derved bøyer eller presser ligamentet sammen.

Skallene er som oftest speilbildelike, hos noen er imidlertid det ene mer buet enn det andre (kamskjell), og av og til er det ene fastvokst til underlaget (østers). Skallets eldste del, skallnavlen (umbo), ligger oppe ved låsen og er vekstsenteret som vekststripene ordner seg mer eller mindre konsentrisk rundt. Skallet avsondres fra kappen og består av tre lag. Ytterst periostracum, et tynt hornaktig lag av et organisk stoff, som kalles conchin eller conchiolin. Conchin ligner kitin og beskytter de innenforliggende kalklag mot å løses i sjøvannet; innenfor det et tykkere lag dannet av kalkprismer som står loddrett på overflaten og er sammenkittet med conchin, og innerst et perlemorlag av tynne kalkblad parallelt med overflaten og bundet sammen med conchin. Jo tynnere kalkbladene er, desto sterkere perlemorsglans.  

Fremmedlegemer som kommer inn mellom kappen og skallet innkapsles av perlemor og gir ekte perler, men det er få arter av muslinger som produserer perler av virkelig verdi.

Skallene hos muslinger passer oftest tett sammen når de er lukket, unntatt hos arter med velutviklede sifoner, hvor det alltid vil være en åpning bakerst. Kappekanten er festet til innsiden av skallet med en rekke muskeltråder, hvis feste markerer seg som en tydelig linje i skallet, kapperanden; i nærheten av sifonene (hos arter som har slike), som kan trekkes inn mellom skallene, danner kapperanden en innbuktning, en sinus.

På hver side av kappehulen (mellom kroppen og kappen) henger det ned to bladlignende gjeller bygd opp av et nettverk av fine tråder. Gjellene og kappens innside er kledd med flimmerhår som ved sine bevegelser ustanselig driver en vannstrøm gjennom kappehulen. Næringsemner, mest planktonorganismer, siles fra i gjellegitteret og føres av flimmerhårene til de fire store leppeflikene som omgir munnåpningen. Kappebladene er ofte vokst sammen i kanten, men har da en eller to åpninger for respektivt inn- og utstrømning av vann i den bakre delen, og lenger nede en åpning for foten. Urin og ekskrementer tømmes ut i kappehulen og føres ut med det brukte åndedrettsvannet. Kappen rundt inn- og utstrømningsåpningene er ofte trukket ut til lange rør eller sifoner, som hos arter som lever nedgravd i bunnen (som sandmuslinger), kan være meget lange og gjerne sammenvokst i hele sin lengde.

Ettersom muslinger lever av planktonorganismer og dødt organisk materiale (detritus), har de ikke raspetunge, som de øvrige bløtdyrene. Magesekken har vanligvis en eiendommelig blindsekk med en krystallstav som rager inn i magesekken og oppløses etter hvert. Man mener at den både danner et fordøyelsesenzym og et slimaktig sekret som legger seg rundt ekskrementene. Tarmen går gjennom hjertet.

Nervesystemets tre hovedgangliepar ligger langt fra hverandre, de små hjernegangliene på hver sin side av munnen, fotgangliene langt fremme i foten, og innvollsgangliene helt bak ved endetarmsåpningen.

Sanseorganene er gjennomgående lite utviklet. Et par likevektsorganer (statocyster) er knyttet til fotgangliene, et kjemisk organ til gjellenervene, og primitive lysoppfattende organer sitter oftest på kappekanten eller ytterst på sifonene. Kamskjellene har for øvrig en mengde ganske høyt organiserte øyne som sitter som skinnende små smaragder langs kappekanten. Følesansen er også knyttet til kappekanten, som ofte har spesielle tentakler.

Vanligvis kan muslinger krype langsomt bortover bunnen eller hoppe litt fortere ved hjelp av foten, noen kan som kamskjellene svømme rykkvis ved å klappe skallene sammen, og selv blåskjellet, som fester seg til underlaget ved byssustråder, kan løse seg fra disse og bevege seg noe.

For hjerte og nyreorganer, se bløtdyr.

De fleste muslinger er særkjønnet, men enkelte, som østersen, er hermafroditter. Ovariene og testiklene er parete, grenete organer som brer seg mellom de øvrige indre organer, strekker seg ned i foten, eller som hos blåskjellet, ut i kappen. De åpner seg på sidene av kroppen, nær ekskresjonsåpningene. Befruktningen skjer enten ute i vannet eller i kappehulen. Hos noen foregår også embryonalutviklingen mellom gjellebladene. De muslinger som lever i havet har en frittsvømmende larveform av samme type som leddormenes trochophora. Denne går så over til en veligerlarve med et bredt svømmeseil, og denne fester seg til slutt på bunnen. Hos en del arktiske muslinger og ferskvannsmuslinger mangler det frittsvømmende stadiet.

Muslingenes systematikk har vært gjenstand for mange revisjoner. En nyere systematisk inndeling fra 2010 er basert på DNA-analyser, samt på skjellenes bygning og mikrostruktur. Her blir muslingene delt i fem underklasser, som ikke har norske navn, men det finnes representanter for dem i norske farvann eller ferskvann. De fire siste underklassene ble tidligere sammenfattet som Lamellibranchia.

Alle arter er marine, de fleste lever i sedimenter på havbunnen, ofte på store dyp. Det finnes ca. 500 arter på verdensbasis. Disse betraktes som mer primitive muslinger, hvor gjellene ikke fungerer som filter for mikroorganismer.  I Nordsjøen lever nøtteskjell Nucula) og nebbskjell (Nuculana).

Omfatter også marine arter, hvorav mange opptrer som epifauna ved at de fester seg til underlaget med byssustråder. Det finnes i alt ca. 1500 arter på verdensbasis. Hit hører mange av våre vanligste arter, f. eks. østers (fam. Ostreidae), blåskjell (Mytilus), kamskjell (fam Pectenidae), haneskjell (Chlamys), harpeskjell (Aequipecten) og de tropiske havperlemuslinger (fam Pteridae).

Omfatter en familie av muslinger, hvor alle arter lever i ferskvann. Det finnes ca. 1000 arter på verdensbasis. Vanlige representanter i Norge er dammuslinger (Anodonta) og elvemuslinger (Margaritifera).

Navnet henspiller på at tennene i skallet er ulike. Dette er en meget stor gruppe med mer enn 4000 arter på verdensbasis. De fleste lever i havet, men mange i ferskvann og brakkvann. Hit hører bl.a. kuskjell (Arctica), mange arter av hjerteskjell (familien Cardiidae), pelemark (Teredo), sandskjell (Mya) i sjøen, og kulemusling (Sphaerium) og ertemuslinger (Pisidium) i ferskvann.

Omfatter flere familier med eiendommelige og spesialiserte muslinger. De fleste er marine og relativt små arter.

Mange av muslingene er høyt skattede matemner. De er rike på proteiner, vitaminer og mineraler, og produksjonen av matmuslinger er av betydelig økonomisk interesse i en rekke land. Således var f.eks. produksjonen av blåskjell og bløtdyr ifølge FAOs tall for 2003 295 000 tonn i Spania, 266 000 tonn i Frankrike, 70 000 tonn i Nederland og 94 000 tonn i Danmark. I Norge ligger produksjonen av blåskjell på mellom 2000 og 3000 tonn i året, men har også vært oppe i 5000 tonn. Potensialet er ikke helt utnyttet. Dessuten fanges en del andre muslinger som kamskjell og haneskjell.

Det har vært en betydelig interesse for norsk oppdrett av skjell, spesielt blåskjell, men etableringen av en tilfredsstillende kvalitetskontroll har hemmet utviklingen. Muslinger er periodevis befengt med giftige planktonalger (se blåskjellforgiftning), og det har vært vanskelig å få utbygd tilstrekkelig kapasitet for kontroll av kvaliteten.

Hågvar, E. B. 2010. Det zoologiske mangfoldet. 3. utgave. 384 sider. Universitetsforlaget, Oslo.

Køie, M. og Kristiansen, Aa. 2000. Havets planter og dyr. 351 sider. NKS-Forlaget, Oslo.

Moen, F.E. og Svensen, E. 2008. Dyreliv i havet. Nordeuropeisk marin fauna. 5. utg. 768 sider. Kom forlag.

Pechenik, J. A. 2010. Biology of the Invertebrates. 606 sider. McGraw-Hill, International Edition.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.