Koralldyr, en klasse av nesledyr (Cnidaria). Med noen få unntak er koralldyrene fastsittende. De fleste danner ved knoppskyting kolonier som til dels kan bli meget store; slike kolonier kan dekke store områder av havbunnen, især i nærheten av kystene (se korallrev).

Enkeltindividet er en polypp som i prinsippet minner om småmanetene, men er atskillig høyere organisert. Midtlaget mellom ekto- og entodermlagene er ved innvandring av celler utviklet til en type mesoderm (mesenkymatisk) som gir kroppen en fastere konsistens. Munnskiven i polyppens øvre (frie) ende er omgitt av en krans fangarmer (tentakler). Midt i munnskiven er en oftest spalteformet munn, og fra den fører et ektodermalt svelgrør inn i det indre hulrommet (coelenteron). Fra den ytre polyppveggen bukter det seg inn radialt stilte vegger (septer) mot polyppens midtakse. På denne måten blir magehulen delt opp i en krans med radialkamre, som gjerne fortsetter ut i de hule tentaklene. Den indre, frie kanten på septet, mesenterialfilamentet, er fortykket og sterkt foldet. Filamentet er rikelig utrustet med kjertelceller og har også nesleceller, da næringsdyrene ofte kan være levende når de kommer inn i magehulen og må bli lammet eller drept før de kan bli fordøyd.

Mange arter har også nederst på filamentet grupper av lange, tynne entodermale tråder (acontier). De er rikelig utrustet med nesleceller og ligger vanligvis sammenrullet inne i dyret; men når polyppen blir irritert, kan den slynge ut acontiene gjennom munnåpningen eller gjennom spesielle huller (cinclider) i kroppsveggen og bruke dem som virksomme forsvarsvåpen. I den ene eller begge «munnvikene» og ned gjennom svelgrøret har de en flimmerkledd renne, som holdes åpen når dyret ellers trekker seg sammen. Bevegelsen av flimmerhårene sørger for at det stadig tilføres friskt vann til det indre hulrommet. Polyppen har et godt utviklet, nettformig nervesystem, men det er ikke funnet noen tydelige sanseorganer.

I det øvre partiet av kroppsveggen, tett under tentakelkransen, er det en kraftig ringmuskel, så dyret kan snøre seg helt sammen over munnpartiet og tentaklene når disse er vrengt inn. Septene er rikelig utstyrt med muskulatur; på den ene siden av veggen er det et mer jevnt lag av tverrgående muskelfibrer; på den andre siden er lengdemuskulaturen vanligvis samlet til fortykkede, langsgående bånd, muskelfanene. Deres stilling på septene gir tverrsnittet av polyppene en tosidig symmetri.

Også gonadene har sin plass i septet i partiet mellom lengdemuskelbunten og filamentet; koralldyr er vanligvis særkjønnet. De befruktede eggene utvikler seg til små flimmerlarver som setter seg fast og utvikler seg videre til polypper; altså ikke noen generasjonsveksling. Men formeringen kan også foregå ved deling eller knoppskyting. Individene blir da som oftest hengende sammen, og det dannes kolonier.

De fleste har et godt utviklet skjelett, som vesentlig er bygd opp av kalsiumkarbonat, men hos noen helt eller delvis av et hornlignende stoff. Når polyppene dør, blir kalkskjelettene bevart. De kan være tre- eller buskformet, massivt soppformet, puteformet osv.

Symbiontiske alger (zooxantheller) forekommer i nesten alle arter av tropiske, revbyggende koraller. Symbiontenes fotosyntese forbedrer forholdene for kalkutskillelse og tilfører fotosynteseprodukter (bl.a. glyserol) til korallen, som på sin side leverer nitrogenforbindelser til algen. Veksten hos koraller med symbiontiske alger er flere ganger hurtigere i sollys enn i mørke.

Det finnes ca. 6000 arter av koralldyr på verdensbasis. Fra Norge er det kjent ialt 115 arter. Koralldyr er utelukkende marine, og de lever i alle hav, men hovedmassen finnes i tropene, hvor de kan danne veldig store rev. Langs våre kyster er dødninghånd, sjøanemoner og noen sjøfjær de vanligste på noe grunnere vann, på dypere vann finnes sjøtrær og steinkoraller. Steinkoraller i våre farvann danner ikke egentlige rev, men enkelte steder store «korallbakker». Store bakker er nylig oppdaget på midtnorsk kontinentalsokkel, som man antar er omkring 7000 år gamle.

Koralldyrenes systematikk har vært gjenstand for mange revisjoner, men nålevende koralldyr blir vanligvis delt i to underklasser basert på antall septa (skillevegger) og tentakler.  åttetallskoraller (underklasse Octocorallia), bl.a. edelkorall og dødninghånd, har skillevegger delelig med åtte.  Sekstallskoraller (underklasse Hexacorallia eller Zoantharia) har vanligvis skillevegger og tentakler i et antall delelig med seks. Til den siste underklassen hører både de fleste og de største koralldyrene; de store, enkeltlevende og skjelettløse sjøanemoner (orden Actiniaria) og steinkoraller (orden Scleractinia); de siste bygger opp korallrev med de store og motstandsdyktige kalkskjeletter. I nyere systematikk deles åttetallskorallene i syv ordener, hvorav seks er representert i norske farvann, og sekstallskorallene i fire ordener, hvorav tre hos oss. 

havforskningsinstituttet: www.imr.no/temasider/havbunn/koraller

www.artsdatabanken.no

Hågvar, E. B. 2010. Det zoologiske mangfoldet. 3. utgave. 384 sider. Universitetsforlaget, Oslo.

Pechenik, J. A. 2010. Biology of the invertebrates. 6th Edition. 606 sider. McGraw-Hill, International Edition.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.