stingsild

Stingsild, benfiskfamilie i ordenen stiklingfisker. Huden er uten skjell, men kroppen er ofte delvis dekket av benplater. Våre stingsild har 3–17 frie piggstråler foran ryggfinnen. En pigg på hver side langt fremme på fiskens bukside har et grunnledd som låser piggen fast i oppreist stilling, men som den kan låse opp når den vil. Hos stingsild bygger hannfisken reir av deler av vannplanter med åpning til begge sider. Flere hunnfisker legger rogn der, som hannfisken befrukter. Deretter sørger hannen for vannsirkulasjon og holder vakt over yngelen til noen dager etter klekkingen.

Det er kjent fem slekter av stingsild i ferskvann, brakkvann og saltvann på den nordlige halvkule, tre av dem (med én art hver) lever i Skandinavia:

Gasterosteus aculeatus, har tre (sjelden fire el. fem) frie ryggpigger. Den lever både i saltvann og ferskvann, blir inntil 11 cm lang i sjøen, men er mindre i ferskvann. Lever i store mengder i Østersjøen og fanges noen steder der for oljeutvinning.

Pungitius pungitius, har 7–12, oftest 9–10 frie ryggpigger og når i brakkvann sjelden opp i 7–8 cm, i ferskvann er den noe mindre. Begge disse arter er sammenklemt fra sidene og ligner hverandre nokså sterkt.

Begge ovennevnte arter er utbredt i omtrent hele Europa, den første langs hele Norges kyst og i ferskvann opp til den øverste marine grense, den siste i den sørlige del av Norge og i Finnmark i fersk- og brakkvann. Begge artene kalles i Norge bl.a. også stikkesild, tindmort, tindaure.

Spinachia spinachia, har 14–16 frie ryggpigger og vesentlig lengre halestilk enn de to ovennevnte arter. Lever i sjøen, og når sjelden opp i 20 cm. Utbredt i kystfarvann fra Biscaya i sør til Nord-Norge i nord, og fra Irland og Færøyene i vest til Østersjøen i øst. I Norge alminnelig langs sør- og vestkysten, sjelden videre nordover til Alta. Langs skagerrakkysten kalles den ofte tangsnelle.