tarmkanal

Hos virvelløse dyr kan tarmkanalen være ensbetydende med fordøyelseskanalen, eller avsnitt av denne som i funksjon tilsvarer virveldyrenes. Tarmen hos virvelløse dyr kan være gjennomgående, det vil si at den slutter med anus, eller den kan mangle analåpning (for eksempel hos flimmerormer). Det er vanligvis muskulaturen i tarmveggen som flytter tarminnholdet fremover, men hos enkelte grupper av virvelløse dyr kan tarminnholdet hjelpes frem av flimmerhår på cellelaget innerst mot tarmkanalen (tarmepitelet).

Hos virveldyr er tarmkanalen den delen av fordøyelseskanalen som begynner ved mageporten (pylorus) og slutter med åpningen som leder ut av kroppen. I de fleste tilfeller er tarmen spesialisert i ulike avsnitt med forekomst av ulike kjerteltyper, lengst utviklet hos pattedyr.

Tarmkanalen deles ofte inn i to deler:

• en fremre del, tynntarmen (hos pattedyr omfattende avsnittene duodenum, jejunum og ileum), der fordøyelsesprosessene som er påbegynt i tidligere deler av fordøyelseskanalen fortsetter og der oppsuging av næringsstoffer finner sted
• en bakre del, tykktarmen (colon og rectum), der avfallsstoffer samles, vann oppsuges og ekskrementer dannes

Overgangen mellom de to delene markeres som regel med en sirkulær innsnevrende klaff og en eller flere blindtarmer. Tarmrøret henger i et krøs, som er en fold av bukhinnen, eller det kan stykkevis være fastvokst direkte til kroppshulens vegg.

Hos de mest primitive virveldyrene, som rundmunner, er tarmen et tilnærmet rett, ensartet rør med en indre langsgående fold. Blant mer avanserte virveldyr blir tarmrøret sterkt forlenget med buktninger, og tarmens indre oppsugende flate økes med foldinger og tarmtotter, parallelt med økningen i dyrenes kroppsmasse.

Haier og primitive fisk, som stør, har etter et kort fremre duodenum-lignende avsnitt, som mottar galle fra leveren og får tilførsel fra bukspyttkjertel, en kort, vid ileum hvor den oppsugende flaten er betydelig økt med en langsgående spiralisert klaff («spiraltarm»). Den etterfølges av en kort endetarm som munner i kloakken (se kloakk). En slank fingerlignende endetarmskjertel, som blant annet utskiller organismens overskudd av salter, munner midt på endetarmen.

Hos benfisk kan tarmen være et nesten rett rør, som hos sild, eller sterkt buktet, som hos ørekyt. Benfisk kan ved pylorus ha fra en til flere hundre fingerlignende blindtarmer, og de mangler en særskilt tykktarm. Benfisk og en del primitive fisk har særskilt endetarmsåpning (anus).

Amfibier, krypdyr og fugler har alle et buktet tarmrør, som bakerst er formet som tykktarm, men hos disse er den kort og når ikke opp i den relative størrelse den har hos pattedyr.

Tarmen er kort hos kjøttetere, lang hos planteetere. Det sees tydelig hos frosk, der larven, som er planteeter, har lang, kveilet tarm, mens den voksne frosken, som er kjøtteter, har kortere tarm enn larven.

• fordøyelsessystemet