ål

Ål. Når ålen vandrer fra ferskvann til saltvann, skifter den farge. Den får sølvhvit buk og svart rygg, og kalles da blankål.

Ål
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Ål er en benfiskart i ålfamilien. Den har slangeaktig kropp, og er noe flattrykt fra side til side i bakkroppen. Rygg-, hale- og gattfinne danner en sammenhengende finnebrem. Huden er tykk og glatt med små skjell. Hunnene kan bli opptil 1,5 meter og 12,7 kilo, mens hannene bare blir cirka 0,5 meter.

Faktaboks

Også kjent som
Anguilla anguilla

Utbredelse og levevis

Ålen som vanligvis påtreffes langs kysten og i ferskvann kalles gulål. Foto fra: Aqua, Silkeborg, Danmark

De små ålene som akkurat har kommet inn til kysten kalles enten glassål (før de har fått pigmenter) eller ålefaring (når de har blitt pigmentert og er på vandring opp elver og bekker). Foto fra: Meilgård Skov

Ålen finnes i hav og ferskvann fra Nord-Afrika og middelhavslandene i sør til Kvitsjøen i nord. Det har lenge vært kjent at små, nesten gjennomsiktige åleunger, glassål, viser seg langs kysten om våren og om sommeren vandrer som ålefaring opp i elver og bekker. Mange blir igjen i sjøen, mens andre trenger så langt inn i vassdragene som de kan komme for fosser og stryk. Her lever de som gulål i mange år, og hannene blir opptil 50 centimeter og hunnene opptil 1 meter – men vanligvis 60–70 centimeter – før de begynner å vandre ut igjen og skifte farge til blankål, med sølvhvit buk og svart rygg. Utvandringen fra ferskvann skjer vanligvis ved den første store høstflommen. Hannene er da 5–10 år gamle, hunnene 10–15 år.

Etter hvert forsvinner blankålen fra norske kystfarvann. Det var lenge ukjent hvor den vandret for å gyte, men ved en lang rekke ekspedisjoner i årene 1904–1922 lyktes det dansken Ernst Johannes Schmidt å påvise at gytingen foregår på under 200 meters dyp i Sargassohavet, mellom 22°–30° nordlig bredde og 48°–65° vestlig lengde. Den norske atlanterhavsekspedisjonen i 1910 med Michael Sars bidro også til sakens oppklaring. Ålelarvene som finnes i overflatelagene i Atlanterhavet ligner små, tynne, gjennomsiktige pileblad, og de kalles leptocefaler etter det latinske slektsnavnet Leptocephalus. Under driften mot Europas kyst, som tar fra 1–3 år, endres larvene til de kjente glassålene.

Ålen er rødlistet

Det har de siste 20 år blitt registrert en meget sterk nedgang i ålebestandene i Europa, og det estimeres at rekrutteringen er redusert med 95 prosent i denne perioden. Det arbeides aktivt med å finne forvaltningstiltak som kan sikre en levedyktig bestand. I Norge er ikke nedgangen like tydelig som i resten av Europa, men også her er rekrutteringen strekt redusert samtidig som tettheten både langs kysten og i vassdragene er redusert. Denne nedgangen både i Norge og i resten av Europa førte til at ålen i 2006 ble satt opp på rødlisten, klassifisert som kritisk truet, på engelsk Critically Endangered, forkortet CR. Også ved revisjonen av rødlisten i 2010 ble ålen klassifisert som kritisk truet. I 2015 ble det igjen foretatt en ny sårbarhetsvurdering. Nedgangen i bestanden i Norge og i Europa generelt ble da vurdert til å ha stoppet opp, og ålen ble derfor plassert i kategorien sårbar, på engelsk Vulnerable, forkortet VU. Så selv om bestanden er på et lavt nivå, er den mindre truet av snarlig utryddelse.

Amerikansk ål

En nærstående art er amerikansk ål, Anguilla rostrata, som finnes i sjøen og i vassdrag ved østkysten av Amerika, fra Mexicogolfen til Labrador. De to artene skjelnes visuelt vesentlig ved forskjell i antall ryggvirvler. Det er også klare genetiske forskjeller mellom de to artene. På Island forekommer begge artene, samt også endel hybrider mellom den europeiske og den amerikanske ålen. Amerikansk ål gyter også i Sargassohavet, men dens larver utvikles til glassål i løpet av ett år.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg