Ål, benfiskart i ålfamilien. Den har slangeaktig kropp, noe flattrykt fra side til side i bakkroppen. Rygg-, hale- og gattfinne danner en sammenhengende finnebrem. Huden er tykk og glatt med små skjell. Hunnene kan bli opptil 1,5 m og 12,7 kg, mens hannene bare blir ca. 0,5 m.

Ålen finnes i hav og ferskvann fra Nord-Afrika og middelhavslandene i sør til Kvitsjøen i nord. Det har lenge vært kjent at små, nesten gjennomsiktige åleunger, glassål, viser seg langs kysten om våren og vandrer om sommeren som ålefaring opp i elver og bekker. Mange blir igjen i sjøen, andre trenger så langt inn i vassdragene som de kan komme for fosser og stryk. Her lever de som gulål i mange år, og hannene blir opptil 50 cm og hunnene opptil 1 m (vanligvis 60–70 cm) før de begynner å vandre ut igjen og skifte farge til blankål, med sølvhvit buk og svart rygg. Utvandringen fra ferskvann skjer vanligvis ved den første store høstflommen. Hannene er da 5 - 10 år gamle, hunnene 10 - 15 år.

Etter hvert forsvinner blankålen fra norske kystfarvann. Det var lenge ukjent hvor den vandret hen for å gyte, men ved en lang rekke ekspedisjoner i årene 1904–22 lyktes det dansken E. J. Schmidt å påvise at gytingen foregår i dypet (under 200 m) i Sargassohavet (mellom 22°–30° n.br. og 48°–65° v.l.). Den norske atlanterhavsekspedisjonen i 1910, med Michael Sars, bidrog også til sakens oppklaring. Ålelarvene som finnes i overflatelagene i Atlanterhavet, ligner små, tynne, gjennomsiktige pileblad, og de kalles leptocefaler (leptocephalus). Under driften mot Europas kyst, som tar fra 1 - 3 år, endres larvene til de kjente glassålene.

En nærstående art er amerikansk ål, Anguilla rostrata,som finnes i sjøen og i vassdrag ved østkysten av Amerika, fra Mexicogolfen til Labrador. De to artene skjelnes vesentlig ved forskjell i antall ryggvirvler. Det er også klare genetiske forskjeller mellom de to artene. På Island forekommer begge artene. Amerikansk ål gyter også i Sargassohavet, men dens larver utvikles til glassål i løpet av ett år.

Det har de siste 20 år blitt registrert en meget sterk nedgang i ålebestandene i Europa, og det estimeres at rekrutteringen er redusert med 95 % i denne perioden. Det arbeides aktivt med å finne forvaltningstiltak som kan sikre en levedyktig bestand. I Norge er ikke nedgangen like tydelig som i resten av Europa, men også her er rekrutteringen strekt redusert samtidig som tettheten både langs kysten og i vassdragene er redusert. Denne nedgangen både i Norge og i resten av Europa førte til at ålen i 2006 ble satt opp på rødlisten, klassifisert som kritisk truet (CR). Også ved revisjonen av rødlisten i 2010 ble ålen klassifisert som kritisk truet. I 2015 ble det igjen foretatt en ny sårbarhetsvurdering. Nedgangen i bestanden i Norge og i Europa generelt ble da vurdert til å ha stoppet opp, og ålen ble derfor plassert i kategorien sårbar (VU). Så selv om bestanden er på et lavt nivå, så er den mindre truet av snarlig utryddelse.

Sykdommer, se fiskesykdommer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.