ål

Ål. Når ålen vandrer fra ferskvann til saltvann, skifter den farge. Den får sølvhvit buk og svart rygg, og kalles da blankål.

Ål
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Artikkelstart

Ål er en fiskeart i ålfamilien. Den har slangeaktig kropp, og er noe flattrykt fra side til side i bakkroppen. Rygg-, hale- og gattfinne danner en sammenhengende finnebrem. Huden er tykk og glatt med små skjell. Hunnene kan bli opptil 1,5 meter og 12,7 kilo, mens hannene bare blir cirka 0,5 meter. I norsk rødliste over truede arter er ålen kategorisert som sårbar.

Faktaboks

Også kjent som

glassål (yngel), ålefaring (ung vandrende ål), gulål (voksen), blankål (vandrende voksent stadium), European Eel (engelsk), Anguilla anguilla (latinsk navn)

Utbredelse og levevis

Ålen som vanligvis påtreffes langs kysten og i ferskvann kalles gulål. Foto fra: Aqua, Silkeborg, Danmark

De små ålene som akkurat har kommet inn til kysten kalles enten glassål (før de har fått pigmenter) eller ålefaring (når de har blitt pigmentert og er på vandring opp elver og bekker). Foto fra: Meilgård Skov

Ålen finnes i hav og ferskvann fra Nord-Afrika og middelhavslandene i sør til Kvitsjøen i nord.

Ål er registrert i mer nærmere 1800 norske innsjøer. At ål i størst grad er registrert i innsjøer, skyldes at fiskearters forekomst hovedsakelig er kartlagt for innsjøer. Det er registrert ål i ca. 200 kommuner, og i alle norske fylker. I Norge har ålen en utbredelse i ferskvann som avtar med avstand fra kysten, med høyde over havet og antall menneskeskapte barrierer. Ålen er også vanlig i sjøen langs hele norskekysten, men det foreligger ingen oversikt over bestandstørrelsen verken langs kysten eller i ferskvann. Lavereliggende større innsjøer nært kysten, i tillegg til den lange kysten, er trolig de viktigste oppvekstområdene i Norge. Ål er vanlig selv i små nedbørfelt og i små innsjøer.

Det har lenge vært kjent at de små, nesten gjennomsiktige åleungene, som kalles glassål, viser seg langs kysten om våren. Om sommeren får disse små ålene pigment og mange vandrer da som ålefaring opp i elver og bekker. Mange blir imidlertid igjen i sjøen, mens andre trenger så langt inn i vassdragene som de kan komme for fosser og stryk eller menneskeskapte barrierer. Derfor regnes ål blant våre katadrome fiskearter. Mindre fosser som er et absolutt hinder for laks og sjøørret vil ikke nødvendigvis være et hinder for ål, da den har evnen til å passere vertikale stengsler, eller eventuelt ta omveien via land.

I vassdragene lever de som gulål i mange år, og hannene blir opptil 50 centimeter og hunnene opptil 1 meter – men vanligvis 60–70 centimeter – før de begynner å vandre ut igjen og skifte farge til blankål, med sølvhvit buk og svart rygg.

Utvandringen fra ferskvann skjer vanligvis ved den første store høstflommen. Om høsten, mens den fremdeles er seksuelt umoden, starter ålen gytevandringen. Den svømmer da rundt 6000 km for å nå tilbake til Sargassohavet, hvor den gyter.

Det er lite kunnskap om hvor fort ålen vokser, men nyere studier indikerer at veksten er langsom og at hannene blir klare til utvandring når de er fra da 10-15 år gamle, mens hunnene er over 20 år gamle. I varmere land er veksten mye raskere.

Etter hvert forsvinner blankålen fra norske kystfarvann. Det var lenge ukjent hvor den vandret for å gyte, men ved en lang rekke ekspedisjoner i årene 1904–1922 lyktes det dansken Ernst Johannes Schmidt å påvise at gytingen foregår på stort dyp i Sargassohavet, mellom 22–30 grader nordlig bredde og 48–65 grader vestlig lengde. Den norske atlanterhavsekspedisjonen i 1910 med Michael Sars bidro også til sakens oppklaring.

Ålelarvene som finnes i overflatelagene i Atlanterhavet ligner små, tynne, gjennomsiktige pileblader, og de kalles leptocefaler etter det latinske slektsnavnet Leptocephalus. Under driften mot Europas kyst, som tar fra ett til tre år, endres larvene til de kjente glassålene.

Truet art

Det har de siste 30 år blitt registrert en meget sterk nedgang i ålebestandene i Europa, og det estimeres at rekrutteringen er redusert med 95 prosent i denne perioden. Ål er påvirket av mange ulike faktorer. Dagens tilstand skyldes summen av påvirkninger som både varierer lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Forhold som endringer i marint klima og strømmer, økt dødelighet av ålens svømmeblæremark, miljøgifter og fysiske inngrep i vassdragene våre regnes som sentrale årsaker til nedgangen i bestanden.

Det arbeides aktivt med å finne forvaltningstiltak som kan sikre en levedyktig bestand. I Norge er ikke nedgangen like tydelig som i resten av Europa, men også her er rekrutteringen strekt redusert, samtidig som tettheten både langs kysten og i vassdragene er redusert. Denne nedgangen både i Norge og i resten av Europa førte til at ålen i 2006 ble satt opp på rødlisten, klassifisert som kritisk truet, på engelsk Critically Endangered, forkortet CR. Også ved revisjonen av rødlisten i 2010 ble ålen klassifisert som kritisk truet. I 2015 ble det igjen foretatt en ny sårbarhetsvurdering. Nedgangen i bestanden i Norge og i Europa generelt ble da vurdert til å ha stoppet opp, og ålen ble derfor plassert i kategorien sårbar (norsk rødliste), på engelsk Vulnerable, forkortet VU. I 2021 ble igjen ålens status vurdert, og nå ble den klassifisert som sterkt truet (EN). Hovedgrunnen til at ålen ble klassifisert til å være mer truet er ny informasjon som indikerer at generasjonstiden til ålen er lengre enn tidligere antatt.

Ål har i lengre tid vært regnes som kritisk truet (CR) med nedadgående bestandsutvikling på den internasjonale rødlista av IUCN, altså blant de mest utrydningstruede artene i verden.

Tiltak

En av årsakene til at bestandene av katadrome arter som ål har avtatt sterkt siden 1980 i Europa, er fysiske inngrep som danner barrierer (som dammer og kulverter) og som således begrenser katadrom strekning i vassdragene våre. Relativt enkle tiltak som «klatretau» kan gjøre ålen i stand til å forsere uheldig anlagte veikulverter. I enkelte regulerte vassdrag er det kjent av ål klarer å forsere kraftverksdammer under oppvandring, eventuelt at dette kan avbøtes med tilpassede åleledere. Samtidig er det avgjørende med rett utformede gitter foran kraftverksinntak eller andre avbøtende tiltak, for å unngå at utvandrende ål kuttes i biter av kraftverksturbiner. Det er et økende fokus i Europa for å restaurere sikker opp- og nedvanding av ål og andre relevante langvandrende arter (særlig anadrome og katadrome fiskearter). Tettheten og omfanget av menneskeskapte barrierer fra dammer (vannkraft) og kulverter i vassdrag har vist seg å være stort. I Norge har vi også langt flere laksetrapper enn andre fiskepassasjer som er mer egnet for mindre strømsterke fisker enn våre laksefisker.

Åleforordningen i EU

EU vedtok en egen åleforordning i 2007 (COUNCIL REGULATION (EC) No 1100/200718-Establishing measures for the recovery of the stock of European eel). Denne rettsakten forpliktet alle EU-landene til å utarbeide målrettede handlingsplaner for å beskytte og gjennomføre miljøforbedrende tiltak for ål i sine farvann. Alle landene der ål har sin naturlige utbredelse ble pålagt å utarbeide nasjonale forvaltningsplaner for ål, og samarbeide om grensekryssende ålevassdrag innen utgangen av 2008. Bedre overvåking av ål, innskrenking av fangst samt kartlegging av ålevassdrag og økologiske påvirkninger som bør avbøtes (etablere sikre ålepassasjer) var blant de tiltak som landene måtte rapportere om og følge opp.

Åleforordningen inneholder 13 detaljerte artikler (rettsakter), ble oversatt til alle EU-språk, men er ikke tatt inn i EØS-avtalen. EU-kommisjonen evaluerte i 2020 at ålforordningen var vellykket. De fremhevet allikevel at økt innsats måtte settes inn på andre tiltak enn å begrense ålefangst, eksempelvis å restaurere ålevassdrag.

Fangst og handel

Omsatt fangst av europeisk ål i Norge 1908 – 2018 (i tonn). Ålen ble fredet i 2010.
Av /Fiskeridirektoratete.

I Norge har det vært tillatt med kun et begrenset ålefiske (forskningsfangst) i de senere år, etter at all vanlig fangst og fritidsfiske ble forbudt (1. juli 2009). Internasjonal handel av Europeisk ål har vært begrenset av CITES siden 2007. Dette gjorde at det ble ulovlig å importere ål inn til EU, som en konsekvens av at fangst er en av truslene og medvirkende årsak til bestandsnedgangen internasjonalt.

I Norge er det fiskerimyndighetene som har forvaltningsansvar for ål i de områdene som omfattes av havressursloven, mens det er miljømyndighetene som har forvaltningsansvaret for ål i ferskvann.

Amerikansk ål

En nærstående art er amerikansk ål, Anguilla rostrata, som finnes i sjøen og i vassdrag ved østkysten av Amerika, fra Mexicogolfen til Labrador. De to artene skjelnes visuelt vesentlig ved forskjell i antall ryggvirvler. Det er også klare genetiske forskjeller mellom de to artene. På Island forekommer begge artene, samt også en del hybrider mellom den europeiske og den amerikanske ålen. Amerikansk ål gyter også i områdene rundt Sargassohavet, men dens larver utvikles til glassål i løpet av ett år.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg