Ål. Når ålen vandrer fra ferskvann til saltvann, skifter den farge. Den får sølvhvit buk og svart rygg, og kalles da blankål.

BON. begrenset

ål, benfiskart i ålfamilien. Den har slangeaktig kropp, noe flattrykt fra side til side i bakkroppen. Rygg-, hale- og gattfinne danner en sammenhengende finnebrem. Huden er tykk og glatt med små skjell. Hunnene kan bli opptil 1,5 m og 12,7 kg, mens hannene bare blir ca. 0,5 m.

Ålen finnes i hav og ferskvann fra Nord-Afrika og middelhavslandene i sør til Kvitsjøen i nord. Det har lenge vært kjent at små, nesten gjennomsiktige åleunger, glassål, viser seg langs kysten om våren og vandrer om sommeren som ålefaring opp i elver og bekker. Mange blir igjen i sjøen, andre trenger så langt inn i vassdragene som de kan komme for fosser og stryk. Her lever de som gulål i mange år, og hannene blir opptil 50 cm og hunnene opptil 1 m (vanligvis 60–70 cm) før de begynner å vandre ut igjen og skifte farge til blankål, med sølvhvit buk og svart rygg. Utvandringen fra ferskvann skjer vanligvis ved den første store høstflommen. Hannene er da 5 - 10 år gamle, hunnene 10 - 15 år.

Etter hvert forsvinner blankålen fra norske kystfarvann. Det var lenge ukjent hvor den vandret hen for å gyte, men ved en lang rekke ekspedisjoner i årene 1904–22 lyktes det dansken E. J. Schmidt å påvise at gytingen foregår i dypet (under 200 m) i Sargassohavet (mellom 22°–30° n.br. og 48°–65° v.l.). Den norske atlanterhavsekspedisjonen i 1910, med Michael Sars, bidrog også til sakens oppklaring. Ålelarvene som finnes i overflatelagene i Atlanterhavet, ligner små, tynne, gjennomsiktige pileblad, og de kalles leptocefaler (leptocephalus). Under driften mot Europas kyst, som tar fra 1 - 3 år, endres larvene til de kjente glassålene.

En nærstående art er amerikansk ål, Anguilla rostrata,som finnes i sjøen og i vassdrag ved østkysten av Amerika, fra Mexicogolfen til Labrador. De to artene skjelnes vesentlig ved forskjell i antall ryggvirvler. Det er også klare genetiske forskjeller mellom de to artene. På Island forekommer begge artene. Amerikansk ål gyter også i Sargassohavet, men dens larver utvikles til glassål i løpet av ett år.

Det har de siste 20 år blitt registrert en meget sterk nedgang i ålebestandene i Europa, og det estimeres at rekrutteringen er redusert med 95 % i denne perioden. Det arbeides aktivt med å finne forvaltningstiltak som kan sikre en levedyktig bestand. I Norge er ikke nedgangen like tydelig som i resten av Europa, men også her er rekrutteringen strekt redusert samtidig som tettheten både langs kysten og i vassdragene er redusert. Denne nedgangen både i Norge og i resten av Europa førte til at ålen i 2006 ble satt opp på rødlisten, klassifisert som kritisk truet (CR). Også ved revisjonen av rødlisten i 2010 ble ålen klassifisert som kritisk truet. I 2015 ble det igjen foretatt en ny sårbarhetsvurdering. Nedgangen i bestanden i Norge og i Europa generelt ble da vurdert til å ha stoppet opp, og ålen ble derfor plassert i kategorien sårbar (VU). Så selv om bestanden er på et lavt nivå, så er den mindre truet av snarlig utryddelse.

Sykdommer, se fiskesykdommer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.