Devon. Noen fossiler fra faunaen i devon (i forskjellig målestokk). 1) Korall (Calceola sandalina). 2) Armfoting (Stringocephalus burtini). 3) Cephalaspid, forreste del av kroppen. 4) Sjøskorpion (Pterygotus). 5) Panserfisk (Poraspis). 6) Kvastfinnefisk (Holoptychius). 7) Panserpadde eller stegocephal, de eldste kjente firbente landdyr. (Etter L. Størmer.)

KF-bok. begrenset

Devon, geologisk periode eller tidsintervall 416–359 mill. år tilbake. Perioden kom etter silur og ble fulgt av karbon.

Devon kan deles inn i tre epoker: tidlig (416–397 mill. år), midtre (397–385 mill. år) og sen (385–359 mill. år) devon. Bergartene som ble dannet i løpet av devonperioden, utgjør devonsystemet. Det ble først definert i Devon og Cornwall i sørvestre England av britene Sir Roderick I. Murchison og Adam Sedgwick i 1839.

Den siste delen av den kaledonske orogenese foregikk i tidlig og midtre devon, da et vestlig og et østlig kontinent kolliderte og reiste en mektig fjellkjede som det finnes rester av i Norge, Storbritannia, østlige Grønland og østkysten av Nord-Amerika. Steinsmelter krystalliserte på dypet til granitt og andre dypbergarter: Disse finner man som store plutoner i Skottland og langs østkysten av Nord-Amerika.

Devonsystemet omfatter avleiringer avsatt både i hav, i innsjøer og på land. Store deler av den nordlige halvkule var et sammenhengende kontinent med ørkenforhold («Old Red»-kontinentet), og det ble mange steder dannet sandstein med karakteristisk rød farge.

De første, primitive landplantene (psilophyton-former) begynte å bli vanlige i tidlig devon, og mer utviklede planter dukket opp mot slutten av perioden, da man fikk de første skogene. Dyrelivet var preget av koraller, brachiopoder (armfotinger), blekkspruter og sjøskorpioner. Virveldyrene utviklet seg med mange typer primitive fisker (cephalaspider, pteraspider, panserhaier, lungefisk og crossopterygier) og etter hvert også de første firbente urpadder, stegocephalene. Mot slutten av devonperioden døde en rekke av de marine dyreformene ut. Særlig hardt gikk det ut over tabulate koraller, stromatoporider og andre grupper som bygde opp kalkrev.

I Norge finnes avleiringer særlig fra devonfeltene på Vestlandet, hvor felter med flere tusen meter tykke lag av konglomerat og sandstein danner tydelige landemerker (Lifjellet, Kvamhesten, Håsteinen, Hornelen). I Trøndelag er det flere devonfelter ute ved kysten (f.eks. Edøy, Ørlandet) og et lite felt ved Røragen øst for Røros. På Svalbard er det rikelig med bergarter fra devonperioden, og på Bjørnøya inneholder devonavleiringene steinkull.

De norske devonfeltene er for det meste dannet ved avleiring av sand og rullestein på elvesletter og elvevifter under avslutningen av den kaledonske fjellkjedefoldning. I Solund utenfor Sognefjorden er det også et lite vulkansk innslag i devonavleiringene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.