Lagesild, benfiskart i laksefamilien. Arten er nært beslektet med sik (begge er i slekten Coregonus), men skiller seg fra siken ved å ha et tydelig underbitt (underkjeven er lenger enn overkjeven). Lagesilda er også vanligvis småvokst og når sjelden lengder over 25 cm.

Lagesilda er en utpreget stimfisk.  Om vinteren holder den seg oftest i ro på dypt vann. Om sommeren beiter den aktivt på dyreplankton. Om natten finnes den da ofte nær overflaten der dyreplanktonet ofte finnes, mens den om dagen vanligvis finnes på dypere vann. Ved å holde seg i dypet om dagen der det er mørkt unngår lagesilda å blir spist av fiskespisende fisk. Om natten, når det er relativt mørkt i de øvre vannlagene, kan lagesilda søke etter mat. Slike vertikale vandringer på døgnbasis er vanlig hos småvokst pelagisk fisk både i ferskvann og i havet.

Vanligvis blir lagesilda kjønnsmoden etter 3–5 år, ved en størrelsen på mellom 20–25 cm. Veksten varierer imidlertid atskillig fra vann til vann. Den gyter både i stillestående og rennende vann. Vanligvis skjer gytingen om høsten, men vinter- og vårgytende bestander er kjent også fra Norge. Eggene klekker på våren - forsommeren.

Hovedutbredelsen er i Asia, Finland, Sverige, Russland og Mellom-Europa. Lagesilda tilhører den gruppen av ferskvannsfisk som Hartvig Huitfeldt-Kaas kalte Mjøsa-Storsjøfiskene. Dette er arter som har utbredelse primært i sørøst Norge, i hovedvassdragene langs svenskegrensen (Haldensvassdraget, Glomma). Lagesilda ble forsøkt utsatt i en rekke større innsjøer på Østlandet og Sørlandet rundt 1860-1880. Det er uklart hvor mange steder utsettingen førte til etablering av egne bestander. I Randsfjorden og Osensjøen ble den utsatt og etablerte seg i denne perioden. Lagesilda er også kommet til noen vann på Jæren og et par på Sørlandet. Det er mulig at arten spredte seg naturlig til disse vassdragene den gangen det gikk en kraftig og relativt fersk brakkvannsstrøm langs kysten. Dette var mulig siden fisken tåler opptil 7 ‰ saltholdighet. På den annen side ble det også gjort utsettingsforsøk i en rekke vassdrag i dette området; det er uklart om utsettingene var suksessfulle. Det er derfor ikke klargjort endelig hvordan lagesilda spredte seg så langt sør og vest langs kysten.

De siste tiårene har lagesilda også spredt seg til Pasvikvassdraget, fra Inari (Enare) i Finland. Finske myndigheter satte ut lagesild i Inari for å etablere et innlandsfiske. Lagesilda har i Pasvikvassdraget dannet store bestander, noe som har ført til store endringer i de ulike bestandene av sik i vassdraget.

Navnet, egentlig 'lagarsild', av norrønt lǫgr, Lågen; lagesilda i Mjøsa (kalt lågåsild) gyter i nedre deler av Gudbrandsdalslågen. Lagesilda kalles i Østfold for 'vemme', i Vinger for 'stinte'.

Vårt største lagesildfiske foregikk i Mjøsa. Det ble fisket om sommeren med garn, mest rundt Helgøya. På gytevandringene i begynnelsen av oktober ble det fisket med not, og i elven med håv på forskjellig vis. Det ble tatt mye lagesild i mælkrakker, kraftige tømmergarder som stod på tvers av strømmen og med rekker av teiner. Fangstinnsatsen har de senere år blitt sterkt redusert. Lagesilda er en meget god matfisk, og er utmerket røkt. Eggene brukes til produksjon av kaviar – i Sverige kalt löyrom.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.