Lagesild
Av /Anno Norsk skogmuseum.
Lisens: CC BY ND 4.0
Lagesild

Lagesild er en fiskeart i laksefamilien. Arten er nært beslektet med sik (begge er i slekten Coregonus) og kan for mange være vanskelig å skille fra denne. Lagesilda skiller seg fra siken ved å ha et tydelig underbitt (underkjeven er lengre enn overkjeven). Lagesilda er en meget god matfisk, og er utmerket røkt. Eggene brukes til produksjon av kaviar – kalt løyrom.

Faktaboks

Uttale

lˈaːge-

Etymologi

første ledd av norrønt lǫgr 'vann'; jevnfør Lågen

Også kjent som
lagasild, lågåsild
Vitenskapelig navn
Coregonus albula
Beskrevet av
(Linnaeus, 1758)
Rødlistestatus i Norge
LC – Livskraftig
Global rødlistestatus
LC – Livskraftig

Navnet

Navnet, egentlig 'lagarsild', kommer av norrønt lǫgr (av Lågen). Lagesilda i Mjøsa (kalt lågåsild) gyter i nedre deler av Gudbrandsdalslågen. Lagesild kalles i Østfold for 'vemme', i Vinger for 'stinte'.

Levevis

Lagesilda er en utpreget stimfisk. Om vinteren holder den seg oftest i ro på dypt vann. Om sommeren beiter den aktivt på dyreplankton. Om natten finnes den da ofte nær overflaten der dyreplanktonet ofte finnes, mens den om dagen vanligvis finnes på dypere vann. Ved å holde seg i dypet om dagen, der det er mørkt, unngår lagesilda å blir spist av fiskespisende fisk. Om natten, når det er relativt mørkt i de øvre vannlagene, kan lagesilda søke etter mat. Slike vertikale vandringer på døgnbasis er vanlig hos småvokst pelagisk fisk både i ferskvann og i havet.

Formering

Vanligvis blir lagesilda kjønnsmoden etter 3–5 år, ved en størrelse på mellom 20 og 25 centimeter. Veksten varierer imidlertid atskillig fra vann til vann. Den gyter både i stillestående og rennende vann. Vanligvis skjer gytingen om høsten, men vinter- og vårgytende bestander er kjent også fra Norge. Eggene klekker på våren, og dersom gytingen skjer i elver, vil yngelen raskt drive med strømmen ut i innsjøen nedenfor.

Utbredelse

utbredelse av lagesild
Utbredelse av lagesild (Coregonus albula). Basert på data fra Den internasjonale naturvernunionen (IUCN Red List, versjon 3, 2017).
utbredelse av lagesild

Hovedutbredelsen er i Asia, Finland, Sverige, Russland og Mellom-Europa. Lagesilda tilhører den gruppen av ferskvannsfisk som Hartvig Huitfeldt-Kaas kalte Mjøsa-Storsjøfiskene. Dette er arter som har utbredelse primært i Sørøst-Norge, i hovedvassdragene langs svenskegrensen (Haldenvassdraget, Glomma).

Lagesilda ble forsøkt utsatt i en rekke større innsjøer på Østlandet og Sørlandet rundt 1860–1880. Det er uklart hvor mange steder utsettingen førte til etablering av egne bestander. I Randsfjorden og Osensjøen ble den forsøkt utsatt i denne perioden, med det var bare i Osensjøen at den etablerte seg.

Lagesilda finnes også i noen vann på Jæren og på Sørlandet. Det er mulig at arten spredte seg naturlig til disse vassdragene den gangen det gikk en kraftig og relativt fersk brakkvannsstrøm langs kysten. Dette var mulig siden fisken tåler opptil 7 promille saltholdighet. På den annen side ble det også gjort utsettingsforsøk i en rekke vassdrag i dette området; det er uklart om utsettingene var vellykkede. Det er ikke helt klart hvordan lagesilda spredte seg så langt sør og vest langs kysten, men trolig er den utsatt på Jæren, mens den spredte seg naturlig til Sørlandet.

De siste tiårene har lagesilda også spredt seg til Pasvikvassdraget fra Enare i Finland. Finske myndigheter satte ut lagesild i Enare for å etablere et innlandsfiske. Lagesilda har i Pasvikvassdraget dannet store bestander, noe som har ført til store endringer i næringstilgangen til den planktonspisende siken, og dermed nedgang i de ulike bestandene av sik i vassdraget.

I 2023 vurderte Artsdatabanken lagesilda til å kunne skape negative økologiske effekter når den kommer til nye område. I Fremmedartslisten 2023 ble den klassifisert til å ha svært høy risiko, hovedsakelig fordi den har et stor invasjonspotensial.

Lågåsilda i Mjøsa

Norges største lagesildfiske foregikk i Mjøsa. Det ble fisket om sommeren med garn, mest rundt Helgøya. På gytevandringene i begynnelsen av oktober ble det fisket med not, og i elven med håv på forskjellig vis. Det ble tatt mye lagesild i mælkrakker, kraftige tømmergårder som stod på tvers av strømmen og med rekker av teiner. Fangstinnsatsen har de senere årene blitt sterkt redusert, og selve fisket har nå mer rekreasjonsmessig og kulturell betydning.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • B. Dervo, J. Skurdal, O.T. Sandlund og J. Museth 2017. Mjøsens fisker og fiskerier gjennom 100 år. Tidsskrift for utmarksforskning 2017-2.
  • H. Huitfeldt-Kaas 1918. Ferskvandsfiskenes utbredelse og indvandring i Norge, med et tillæg om krebsen. Kristiania: Centraltrykkeriet.
  • E. Kleiven, A. Grimenes og D. Matzow 2012. Historiske opplysningar om lagesilda Coregonus albula på Sørlandet, Sør-Noreg. Fauna 65: 40-48.
  • A. Linløkken og K. Rukan 2020. Har lågåsilda i Mjøsa forsvunnet – sporløst? Vann 01-2020: 87-93.
  • O.T. Sandlund, T. Hesthagen og Å. Brabrand 2013. Fisk og forvaltningsprinsipper: spredning av sik og lagesild i Norge. Fauna 66: 22-33.
  • Forsgren E, Bærum KM, Finstad AG, Gjelland KØ, Hesthagen T, Knutsen H og Wienerroither R (2023). Fisker: Vurdering av lagesild Coregonus albula for Fastlands-Norge med havområder. Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. Se her.

Faktaboks

lagesild
Coregonus albula
Artsdatabanken-ID
42675
GBIF-ID
2351027

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg