lagesild

Av .
Lisens: Public domain

Lagesild er en fiskeart i laksefamilien. Arten er nært beslektet med sik (begge er i slekten Coregonus) og kan for mange være vanskelig å skille fra denne. Lagesilda skiller seg fra siken ved å ha et tydelig underbitt (underkjeven er lenger enn overkjeven).

Faktaboks

også kjent som:
lågåsild
Coregonus albula

Navnet, egentlig 'lagarsild', kommer av norrønt lǫgr (av Lågen). Lagesilda i Mjøsa (kalt lågåsild) gyter i nedre deler av Gudbrandsdalslågen. Lagesild kalles i Østfold for 'vemme', i Vinger for 'stinte'.

Generell biologi

Lagesilda er en utpreget stimfisk. Om vinteren holder den seg oftest i ro på dypt vann. Om sommeren beiter den aktivt på dyreplankton. Om natten finnes den da ofte nær overflaten der dyreplanktonet ofte finnes, mens den om dagen vanligvis finnes på dypere vann. Ved å holde seg i dypet om dagen, der det er mørkt, unngår lagesilda å blir spist av fiskespisende fisk. Om natten, når det er relativt mørkt i de øvre vannlagene, kan lagesilda søke etter mat. Slike vertikale vandringer på døgnbasis er vanlig hos småvokst pelagisk fisk både i ferskvann og i havet.

Vanligvis blir lagesilda kjønnsmoden etter 3–5 år, ved en størrelsen på mellom 20–25 cm. Veksten varierer imidlertid atskillig fra vann til vann. Den gyter både i stillestående og rennende vann. Vanligvis skjer gytingen om høsten, men vinter- og vårgytende bestander er kjent også fra Norge. Eggene klekker på våren, og dersom gytingen skjer i elver, vil yngelen raskt drive med strømmen ut i innsjøen nedenfor.

Utbredelse

Hovedutbredelsen er i Asia, Finland, Sverige, Russland og Mellom-Europa. Lagesilda tilhører den gruppen av ferskvannsfisk som Hartvig Huitfeldt-Kaas kalte Mjøsa-Storsjøfiskene. Dette er arter som har utbredelse primært i Sørøst-Norge, i hovedvassdragene langs svenskegrensen (Haldenvassdraget, Glomma).

Lagesilda ble forsøkt utsatt i en rekke større innsjøer på Østlandet og Sørlandet rundt 1860–1880. Det er uklart hvor mange steder utsettingen førte til etablering av egne bestander. I Randsfjorden og Osensjøen ble den forsøkt utsatt i denne perioden, med det var bare i Osensjøen at den etablerte seg.

Lagesilda finnes også i noen vann på Jæren og på Sørlandet. Det er mulig at arten spredte seg naturlig til disse vassdragene den gangen det gikk en kraftig og relativt fersk brakkvannsstrøm langs kysten. Dette var mulig siden fisken tåler opptil 7 promille saltholdighet. På den annen side ble det også gjort utsettingsforsøk i en rekke vassdrag i dette området; det er uklart om utsettingene var suksessfulle. Det er ikke helt klart hvordan lagesilda spredte seg så langt sør og vest langs kysten, men trolig er den utsatt på Jæren mens den spredte seg naturlig til Sørlandet.

De siste tiårene har lagesilda også spredt seg til Pasvikvassdraget fra Inari (Enare) i Finland. Finske myndigheter satte ut lagesild i Inari for å etablere et innlandsfiske. Lagesilda har i Pasvikvassdraget dannet store bestander, noe som har ført til store endringer i de ulike bestandene av sik i vassdraget.

Lågåsilda i Mjøsa

Norges største lagesildfiske foregikk i Mjøsa. Det ble fisket om sommeren med garn, mest rundt Helgøya. På gytevandringene i begynnelsen av oktober ble det fisket med not, og i elven med håv på forskjellig vis. Det ble tatt mye lagesild i mælkrakker, kraftige tømmergårder som stod på tvers av strømmen og med rekker av teiner. Fangstinnsatsen har de senere årene blitt sterkt redusert og selve fisket har nå mer rekreasjonsmessig og kulturell betydning.

Lagesilda er en meget god matfisk, og er utmerket røkt. Eggene brukes til produksjon av kaviar – i Sverige kalt löyrom.

Les mer i Store Norske Leksikon

Litteratur

  • B. Dervo, J. Skurdal, O.T. Sandlund og J. Museth 2017. Mjøsens fisker og fiskerier gjennom 100 år. Tidsskrift for utmarksforskning 2017-2.
  • H. Huitfeldt-Kaas 1918. Ferskvandsfiskenes utbredelse og indvandring i Norge, med et tillæg om krebsen. Kristiania: Centraltrykkeriet.
  • E. Kleiven, A. Grimenes og D. Matzow 2012. Historiske opplysningar om lagesilda Coregonus albula på Sørlandet, Sør-Noreg. Fauna 65: 40-48.
  • A Linløkken og K. Rukan 2020. Har lågåsilda i Mjøsa forsvunnet – sporløst? Vann 01-2020: 87-93.
  • O.T. Sandlund, T. Hesthagen og Å. Brabrand 2013. Fisk og forvaltningsprinsipper: spredning av sik og lagesild i Norge. Fauna 66: 22-33.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg