åndedrettsorganer hos vanndyr. Dannet av ektodermen. Består av tynnveggede hudpartier, rikelig forsynt med blodårer til opptak av oksygenet i vann og til utskillelse av karbondioksid fra blodet.

Hos enkelte ormer, insekter og fisk fungerer slimhuden i endetarmen som gjelle idet tarmen fylles med friskt vann som regelmessig skiftes. Paddenes fuktige ytterhud kan også fungere som gjelle.

Gjellenes form og plassering varierer. Oftest er gjellene busk- eller fjærformet forgrenet eller består av mange parallelle blad. Plasseringen er slik at god kontakt sikres med forbistrømmende vann.

Virvelløse dyr har vanligvis ytre gjeller. Mange ormer og snegler har gjeller på ryggen, noen havsnegler over hele ryggen eller nær endeåpningen, rørormer på den frie forkroppen. Hos de fleste bløtdyr sitter gjellene i kappehulen langs begge kroppssider (muslinger, skallus) eller på buksiden (blekksprut). Krepsdyr har vanligvis gjeller på lemmenes grunnledd. En del insektlarver som lever i vann har indre gjeller i endetarmen.

Froske- og paddelarver (rumpetroll), samt larver av lungefisk og kvastfinnefisk, har ytre gjellebusker. Fiskelarver og rumpetroll med ytre gjellebusker får disse tilbakedannet samtidig som gjellene overvokses av en hudfold. Dermed dannes et gjellekammer hvor det vokser frem nye indre gjelleblad på de tre par gjellebuer, en dobbel rekke på hver. Hos enkelte padder som lever hele sitt liv i vann, beholdes larvestadiets ytre buskgjeller (hulepadde, ålepadde).

De øvrige kordadyr har indre gjeller i veggen på fremre del av tarmen (gjelletarmen), hvorfra sidestilte utposninger (gjellespalter) åpner seg utad. Skilleveggene mellom utposningene utgjør gjellene i videste forstand, og på disse sitter de egentlige gjellene (gjellebladene) godt beskyttet, men rikelig omspylt av vann. Friskt vann strømmer fra munnhulen og gjelletarmen gjennom passasjene mellom gjellene og ut til omgivelsene gjennom ytre gjellespalte(r).

Etter gjelleapparatets utforming skilles det mellom tre typer gjeller: sekkgjeller, dekkgjeller og kamgjeller.

Hos rundmunner fører korte kanaler fra gjelletarmens sider ut til en rad sekkgjeller med innvendige gjelleblad. Fra sekkgjellene går utførselskanaler som kan munne hver for seg på dyrets sider (niøyer) eller som slutter seg sammen på hver side med en felles ytre åpning (slimål).

Dekkgjeller (faste gjeller) finnes hos haier og skater. En rekke tverrstilte, indre gjellespalter i gjelletarmens sider fører hver ut til sitt vertikalstilte gjellekammer, som i sin tur åpner utad med en ytre gjellespalte. Skillet mellom de indre gjellespaltene er støttet av en gjellebue (som tilhører skjelettet i svelgveggen), og fra denne går gjellestråler ut til avstivning av skilleveggen. Gjellebladene er hudfolder som sitter på begge sider av skilleveggen, som med sin bakre, frie del danner lokk over gjellespalten bakenfor. Langs gjellebuen går blodårer som fører blod til og fra blodkapillærene i de enkelte gjelleblad. Kapillærnettet ligger tett oppunder gjellebladenes tynne overhud, så gassutvekslingen mellom vann og blod lett kan skje.

Benfiskenes kamgjeller (frie gjeller), tospaltede gjelleblad langs hele buens bakside, er bygd prinsipielt som gjellene hos haifiskene, men skilleveggene er sterkt redusert, så bare buene står igjen med sin dobbelrad med gjelleblad i et felles gjellekammer, som er dekket av et gjellelokk med felles ytre gjellespalte under lokkets bakre kant.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.