Statisk sans, evne til å oppfatte kroppens (eller hodets) stilling i forhold til tyngdekraftens retning. Skilles fra dynamisk sans, som er evnen til å fornemme kroppens eller hodets bevegelser.

Hos virvelløse dyr kjennes bare ren statisk sans. De statiske organene (som kalles høreblærer, statocyster eller otocyster) er overveiende refleksorganer. Deres betydning består i å orientere dyret i forhold til tyngdekraften, men de antas også å kunne fungere som primitive høreapparater. De anlegges i form av små, kuleformede hudinnbuktninger som kommer til å inneslutte ett eller flere tyngdelegemer (statolitter, otolitter). Den åpne formen er beholdt hos polyppdyrene. Klokkeranden hos meduser er forsynt med små vannfylte, blæreformede groper, hvis innvendige epitel har sanseceller med sansehår (cilier) samt en klokkekolv-formet celledannelse som omslutter en «hørestein» (statolitt, tidl. otolitt), holdt på plass av stive hårlignende celleutløpere. Når medusen svømmer omkring, vil trolig kolven virke som balanseorgan og lede svømmebevegelsene.

En annen form for høreblærer er avsnørt fra dyrets overflate; de er væskefylte med «hørestein» hvilende mot stive sansehår. På ett eller flere steder i blæreveggens innside finnes særlige ansamlinger av sanseceller. Denne typen er vanlig hos bløtdyr. «Høresteiner» er vanligvis utskilt av celler i blæreveggen og kan bestå av kalsiumkarbonat, kalsiumfluorid o.l., ofte bundet til organiske stoffer. Kolvens og høresteinens bevegelser virker på sansehårene og inntrykket overføres til nervesystemet.

Hos tifotkreps er det ved basis av hver av de fremste antennene en liten vannfylt kitinsekk som åpner seg utad gjennom en liten pore. I sekken er det en ansamling med sansehår som hvert er innervert (mottar impulser) av en enkelt nervefiber. Mellom sansehårene finnes tallrike fremmedlegemer, f.eks. sandkorn, som er plassert der av dyret selv. Kjertler under sansehårene utskiller et sekret som hefter kornene til hårene. Krepsdyrets bevegelser får sandkornene til å bevege seg mellom sansehårene og setter dyret i stand til å orientere seg.

I praksis kan det hos virveldyrene være vanskelig å skille den statiske sansen fra den dynamiske sansen, men et slikt skille opprettholdes fordi de to sansene regnes å være knyttet til atskilte sanseapparater, som begge befinner seg i det indre øres tynnveggede, væskefylte labyrint, henholdsvis øresekken og buegangene. Buegangene ligger vinkelrett på hverandre i tre plan. Man har tenkt seg at øresekken og buegangene representerer en videre utvikling fra statocysten hos virvelløse dyr.

Det statiske sanseapparatet er lokalisert til blærene (utriculus, sacculus og lagena) i øresekken, der en gelatinøs masse med innleirede kalkkorn hviler mot et sanseepitel (macula statica). Hos benfisk er denne massen helt forkalket til «ørestein» eller otolitter. Tyngdelegemene trykker på forskjellige sanseceller, alt etter kroppens (hodets) stilling i forhold til tyngdekraften; beskjed om dette sendes til hjernen.

Det dynamiske sanseapparatet er lokalisert til sanseepitel (crista dynamica) i den ene enden av hver av buegangene. Ved kroppens (hodets) bevegelser påvirkes sanseepitelet i buegangen av en væskestrømning i motsatt retning av bevegelsesretningen, pga. sentrifugalkraft og væskens treghet. Dette vil skje sterkest i den buegangen som ligger i eller nærmest bevegelsesretningens plan. Denne irritasjonen melder fra til hjernen om bevegelsens retning og forandringer i denne.

De to sanseapparatene har felles nerve, likevektsnerven (nervus staticus), som er en gren av hørselsnerven (nervus acusticus). Sammen utgjør de hørelikevektsnerven (nervus stato-acusticus).

Se også statolitter og øret.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.