abbor

Abbor er lett å kjenne på de to ryggfinnene hvor hele den fremre ryggfinnen har kraftige piggstråler. Den har vanligvis 5–6 mørke tverrbånd på kroppssiden, gulaktige brystfinner og rødlige bukfinner. Abborens grønne eller brune farge varierer ellers sterkt etter levestedet.

I overbefolkede vann blir abbor bare 13–14 centimeter lange «tusenbrødre» med vekt på rundt 25 gram. I slike tusenbrødrevann er abboren oftest eneste fiskeart. Når abboren lever sammen med andre arter, kan den raskt starte med å beite på fiskeyngel og også større fisk. Den kan da vokse svært godt, og under gunstige forhold kan den nå størrelser på 2 kilogram. I meget sjeldne tilfeller kan de bli over 50 centimeter lange og veie over 4 kilogram. Den offisielle størrelsesrekorden for abbor fanget på sportsfiskeredskap i Norge er 3,17 kilogram. For at en abbor skal bli stor, må den ha tilgang på småfisk. Abborhunnene blir vesentlig større enn hannene.

Abboren gyter tidlig om våren, like etter isgang. Gytingen skjer på grunt vann, og eggene som ligger beskyttet i en gelé-streng festes til vannplanter og kvister. På den måten unngår eggene å ligge på bunnsubstratet samtidig som eggene får god tilgang på oksygen. Store hunner kan gyter 80 000–300 000 egg. Eggene klekker etter noen få dager, avhengig av vanntemperaturen.

Abboren lever den første sommeren i de frie vannmasser, der den lever av dyreplankton. På ettersommeren trekker ungfisken inn mot strandsonen, der de spiser ulike bunnlevende dyr (hovedsakelig insektlarver). Yngre abbor danner ofte små stimer som aktivt søker etter mat, stort sett på dagtid. Større abbor kan gjerne opptre alene, eller i litt mindre grupper. Stor abbor er rovfisker, og gjerne også kannibaler. Også i tusenbrødrevann kan man fra tid til annet finne storvokst abbor; dette er individer som har blitt kannibaler og på den måten har fått bedre vekstforhold.

Abboren er meget alminnelig i ferskvann og brakkvann i Europa og Sibir. I Norge er den alminnelig på Sørlandet og Østlandet, mangler på Vestlandet, opptrer mer stedvis i Trøndelag, Nordland og Troms, men er igjen alminnelig i Finnmark. Den er vesentlig en lavlandsform.

Abboren kan finnes i svært mange typer vann og vassdrag. Den er svært robust og tåler stor variasjon i vannkvalitet. Ofte er den eneste fiskeart i små skogstjern med mye innslag av humus.

Abboren er attraktiv både som matfisk og som sportsfisk. Dette har medført at arten er satt ut i en rekke vann og vassdrag der den ikke naturlig har kunne vandre på egen hånd. Dette gjelder blant annet områder på Vestlandet.

Genetiske studier viser at abboren i Norge trolig har vandret inn fra to ulike refugier hvor de overlevde siste istid. Én gruppe finnes nå hovedsakelig vest for Oslofjorden og i Finnmark, og spredt rundt Østersjøen. Dette er trolig den abboren som vandret tidligst inn i landet, fra et refugium øst i Russland. Senere har en annen gruppe vandret inn via svenske vassdrag og er nå å finne i Øst-Norge og i hele Østersjø-området. Denne gruppen hadde trolig et refugium i Sør-Europa.

I Nord-Amerika finnes den meget nærstående arten gulabbor, Perca flavescens.

Abboren er en god matfisk. Fiske etter abbor drives med stang, ruser, teiner, line og garn og er et meget populært fiske. Med stang fiskes abbor med kastesluk (spinnere, skjesluker, wobblere) eller med agn og dupp (duppmeite). Abborfiske foregår ofte også som isfiske.

• fisk
• fiskesykdommer
• fritidsfiske

• Abbor hos Norges jeger og fiskerforbund
• Abbor hos Fishbase
• Størrelsesrekorder fra Villmarksliv
• Utbredelseskart fra Artsdatabanken
• Doktorgrad om abbor