tang og tare - brunalger

Tang. Fingertare. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Tang (foto, fingertare) av /KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse

Tang. Blæretang. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Tang (foto, blæretang) av /KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse

Tang. Sagtang. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Tang (foto, sagtang) av /KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse

Tang og tare omfatter i dagligtale alle større havalger. I snevrere betydning menes med tang og tare flerårige brunalger, henholdsvis innen ordenene Fucales og Laminariales. Tang er arter som særlig er knyttet til fjæresonen, mens tare vokser dypere.

Faktaboks

Også kjent som

Fucales og Laminariales

De viktigste tangartene er spiraltang, blæretang, sagtang, sauetang, grisetang, skulpetang og knapptang. Siden slutten av 1980-tallet har en japansk art, japansk drivtang, kommet inn i norsk algeflora. Betegnelsen tang brukes også om enkelte store rødalger.

Navnet tare brukes om de store brunalgene som har en flerårig stilk (stipes) og en ettårig bladaktig del (lamina). De vanligste er stortare, fingertare og sukkertare.

Av tareartene utgjør stortare hovedmassen. Den danner der det er fjellbunn en tareskog langs det meste av kysten, fra cirka 1 m dyp og ned til 20–30 m dyp med størst mengde i 5–10 m dyp. Tarevoller som dannes på stranden etter storm, består hovedsakelig av stortare.

Bruk

I uminnelige tider har tang og tare vært brukt som fôrtilskudd til husdyr. Navn som butare, kutare, sauetang, grisetang og så videre vitner om det. Algene ble ofte kokt sammen med fisk og fiskeavfall.

Verdien av tang og tare som fôr skyldes i første rekke det store innholdet av forskjellige vitaminer, mineraler og sporstoffer som sikkert har reddet mange husdyr fra mangelsykdommer. I Norge produseres det tangmel og tangekstrakter av rundt 30 000 tonn grisetang per år. På 1700- og 1800-tallet ble store mengder tang og tare brent langs kysten, og asken ble brukt til utvinning av soda til glassfabrikasjon. Senere ble jod utvunnet av tangasken, og det var flere jodfabrikker i Norge. Enkelte år ble det eksportert opptil 6000 tonn aske, hvilket svarte til mer enn 100 000 tonn fersk tare. Tarebrenningen la en sur røyk over kystdistriktene og skapte en skarp diskusjon om dens skadelige virkninger, inntil den opphørte i 1930-årene etter at andre jodkilder var oppdaget. I det samme tidsrommet ble det etter hvert klart at de organiske innholdsstoffene i tang og tare, først og fremst alginat, kan utnyttes. År om annet høstes 160 000 tonn stortare ved taretråling i Norge (2004) som i sin helhet benyttes av alginatindustrien. Den norske alginatindustrien er blant de største i verden.

Tang og tare brukes også som mat, særlig i Øst-Asia, der dyrking foregår i stor skala. Viktigst er arter i tareslektene Laminaria og Undaria, samt rødalgeslekten Porphyra. I de senere år er slik bruk blitt vanligere også i vestlige land.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg