Lysorganer, samlebetegnelse for ulike organer som kan sende ut lys. Slike organer har utvilsomt utviklet seg uavhengig av hverandre hos ulike dyregrupper.

Stort sett faller lysorganer innenfor en av to hovedtyper: lyskjertler; åpne kjertler med utførselsgang, som avsondrer et lysende sekret, og lukkede lysorganer; der organets celler inneholder lysende stoffer eller bestanddeler. Begge typer kan være enkelt bygd eller mer sammensatte. Både lyskjertler, som egentlig er omdannede hudkjertler, og lukkede lysorganer kan være forsynt med en kappe av pigmenterte celler eller med lysreflekterende cellelag, der cellene inneholder f.eks. guanin- eller urinsyrekrystaller. I tillegg kan organene være utstyrt med cellelag som fungerer som linse. Slike organer har en oppbygning som minner om synsorganer. Lysproduserende eller fotogene celler kan dessuten forekomme enkeltvis eller i små grupper i annet cellevev.

Man skiller mellom primære lysorganer, der lysdannelsen skyldes dyrets egne celler, og sekundære lysorganer, der lyset produseres av lysbakterier som har fast tilhold i lysorganene. Forholdet mellom bakteriene og dyret er et samliv (symbiose) som også omfatter sinnrike overføringsmekanismer for bakteriene til dyrets avkom. Slik symbiose er påvist hos noen blekkspruter, noen fisker og hos lysende salper (Pyrosoma).

Lysorganer finnes mest hos havdyr som polyppdyr, børsteormer, krepsdyr, snegler, muslinger, blekkspruter, kappedyr og fisk, men kan også forekomme hos landdyr som tusenben, insekter (mest biller, se lysbiller) og noen meitemarker. Hos insekter er lysvevet ikke kjertelvev, men utviklet fra deres «fettlegeme», og rikelig forsynt med nerver og trakéer. Også her kan linse og reflektor være dannet. Særlig vanlige er lysorganer hos pelagiske reker, blekkspruter og benfisk på 200–1000 meters dyp, derimot forekommer de sjelden hos ferskvannsdyr. Hos dyphavsdyr er lysorganene ofte ordnet i bestemte mønstre på dyrets overflate.

Lysutsendelsen kan være kontinuerlig, ofte med varierende intensitet, men kan også skje med avbrudd. Den påvirkes av mekaniske og kjemiske faktorer i omgivelsene. Lyset er ofte farget rødt, blått, grønt eller gult. Hos de dyr som er undersøkt, foregår lysdannelsen som en enzymatisk oksidasjon, og oksygen må være til stede. Bare ubetydelig varmeutvikling finner sted. Stoffet som lyser har fått betegnelsen luciferin og det tilhørende enzymet luciferase. Prosessen er reversibel, slik at luciferinet gjendannes i pausene. Ikke-identiske luciferiner er påvist hos forskjellige dyrearter. Luciferinene dannes i levende lysceller som partikler, som enten oksideres på stedet (f.eks. hos insekter og noen fisker) eller utskilles som sekret (f.eks. hos mange småkreps og børsteormer). Lysproduksjonen synes mer avhengig av luciferasen enn av luciferinet, for når luciferin oksideres på annen måte enn ved sitt enzym, inntreffer det ingen lysdannelse. Luciferiner er hittil ikke påvist hos alle selvlysende dyr.

Lysavgivelsen kan tjene som signaler mellom kjønnene. Dette mener man gjelder for sankthansormen, siden lysproduksjonen faller sammen med forplantningen. Hos dyphavsulker, som bærer et stilket lysorgan, «lykt», oppe på hodet, tjener lyset som lokkemiddel for byttedyr.

Se også bioluminescens.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.