fotball

En vanlig seniorkamp varer i 2 × 45 minutters effektiv spilletid, vanligvis med 15 minutters effektiv pause. Det blir lagt til tilleggstid for brudd i spillet eller uthaling av tid. For yngre årsklasser og i breddefotball er det kortere spilletid enn for voksne spillere.

I en fotballkamp er det viktigste for lagene å score flere mål enn motstanderen i løpet av en kamp. Det er mål når et lag klarer å få ballen over motstanderens mållinje med egen eller motstanderens hjelp. Hvis motstanderen setter ballen i eget mål, kalles det selvmål. Mållinjen, også kalt målstreken, markeres med en hvit krittstrek fra den ene målstolpen til den andre. For at det skal være mål, må hele ballen være over streken.

Mål som scores av en spiller i offside, skal annulleres. Det er heller ikke lov å kaste ballen direkte i mål fra innkast.

Grunnet kontroverser om ballen har vært innenfor målstreken, er det innført måldommere i store internasjonale turneringer for lag, for eksempel Mesterligaen, og internasjonale turneringer, for eksempel VM. Måldommerens eneste oppgave er å avgjøre om baller er i mål eller ikke.

Fotballkamper styres av noen grunnleggende regler. Blant de viktigste er hjørnespark (corner), frispark, straffespark, innkast, hands og offside.

Spillet oppfordrer til mye fysisk kontakt mellom spillerne, men det er strenge regler for hvordan taklinger, altså det å ta ballen fra motstanderen, kan utføres. Hvis en spiller felles eller ulovlig hindres av en motstander, tildeles laget frispark eller straffespark.

Frisparket skal tas fra der forseelsen har skjedd. Straffespark kan bare tildeles innen motstanderens målfelt og skal alltid tas fra et oppmerket punkt 11 meter fra mål.

Er forseelsen spesielt alvorlig, kan den syndige spilleren utelukkes fra resten av kampen (utvisning/rødt kort), eller tildeles advarsel (gult kort). To gule kort i en og samme kamp gir rødt kort og utvisning. Rødt og gult kort ble første gang foreslått rett etter VM i England i 1966 etter forslag fra dommeransvarlig Ken Aston, og først tatt i bruk under VM i 1970 i Mexico.

Et lag vinner hvis det scorer flere mål enn motstanderen. Hvis det ikke scores mål (0–0), eller begge lag scorer like mange mål, ender kampen uavgjort. For å score er det lov å bruke alle kroppsdeler unntatt armene eller hendene.

I cupkamper og utslagsturneringer skal det kåres en vinner. Hvis det står uavgjort etter to omganger, går som regel kampen til ekstraomganger. Hvis kampen fortsatt ikke er avgjort, avgjøres resultatet vanligvis av straffesparkkonkurranse eller omkamp, der det laget som scorer flest mål, vinner kampen. I utslagsturneringer for yngre årsklasser kan uavgjorte kamper også avgjøres ved myntkast eller antall hjørnespark.

Det er også forsøkt andre varianter på å avgjøre kamper enn straffsparkkonkurranse og omkamp. I EM-sluttspillet i 1996 ble det i ekstraomgangene innført et prinsipp om at første mål vinner, kalt sudden death eller golden goal. I blant annet EM 2004 ble golden goal erstattet av såkalt silver goal, det vil si at kampen ble avbrutt etter én ekstraomgang dersom et av lagene ledet og at kampen ble spilt ferdig dersom et av lagene tok ledelsen i annen ekstraomgang.

I internasjonale turneringer de siste årene har en gått tilbake til den opprinnelige formen med 2 x 15 minutter ekstraomganger og straffesparkkonkurranse hvis det fortsatt står uavgjort.

En fotballkamp ledes av én til flere nøytrale dommere, der hoveddommeren er ansvarlig for alle avgjørelser som blir tatt. Hoveddommeren er den eneste som har lov til å oppholde seg ute på banen. Han får hjelp av to assistentdommere, tidligere kalt linjedommere, som går langs hver sin sidelinje og følger spillet på én banehalvdel hver. Assistentdommernes viktigste oppgaver er å varsle dommeren om offside, innkast og hjørnespark, men i tråd med at de er oppjustert til assistentdommere, har de mulighet for å dømme enkeltsituasjoner, gjerne hvis de har bedre oversikt enn kampens hoveddommer og står nærmere situasjonen.

I større kamper er det også en fjerdedommer, som blant annet har myndighet over laglederbenkene, ordner med innbytter og viser tilleggstid i hver omgang.

I breddefotball er det vanlig med bare én dommer som tar alle avgjørelser.

I 2016 ble videodømming gjennom VAR-systemet (Video Assistant Referee) innført som en prøveordning i enkelte kamper og ligaer. Assistentdommere følger da kampen på videoskjermer fra en rekke kameravinkler og har blant annet mulighet til å se situasjoner i reprise og sakte film. Disse gir hoveddommeren råd og tilbakemeldinger via radiokommunikasjon i kritiske situasjoner, slik at dommeren kan fatte rett beslutning. VAR-systemet ble lagt inn i kampreglene til Det internasjonale fotballforbundet (FIFA) i 2018 og ble for første gang brukt i et fotball-VM under mesterskapet i Russland samme år.

Fotball spilles av to lag, hvert med 11 spillere. Spillerne har forskjellige posisjoner på banen. Bakerst står målvakten, også kalt målmann og keeper, som er den eneste som kan bruke hendene, men bare innenfor sitt eget målfelt. Målfeltet går 11 meter ut til hver side fra stolpene, til sammen 11 meter + 11 meter + 7,32 meter = 29,32 meter og 16,5 meter ut fra egen mållinje. Målvakten kan heller ikke bruke hendene dersom ballen sparkes til ham fra en medspiller eller kastes til ham som innkast, etter en regelendring fra 1992. Det er imidlertid lov å heade eller bryste ballen tilbake til keeper.

Foran ham står backrekka, som består av sidebacker og midtstoppere, minimum tre spillere, vanligvis fire. Midtbanen består normalt av fire eller fem spillere, avhengig av formasjon, men består maksimalt av fem spillere med forskjellige roller, sentrale midtbanespillere, én offensiv og én defensiv, indreløpere og kantspillere/vinger. Forrest på banen har laget vanligvis en eller to spisser.

I tillegg til de 11 spillerne kan hvert lag ha reservespillere på sidelinjen. På nasjonalt og internasjonalt toppnivå varierer antall spillere på reservebenken fra seks til tolv, hvorav tre kan byttes inn i løpet av kampen. I 2018 tillater den norske eliteserien at lagene har seks spillere på benken, Premier League tillater sju, mens det er lov å ha 12 spillere på benken under VM i Russland 2018.

Fotball spilles på en rektangulær bane, der de internasjonale målene er 100–110 meter × 64–75 meter. Midt på hver kortside står målene. De består av to vertikale stolper med en horisontal tverrligger, 2,44 meter (8 fot) over bakken. Stolper og tverrligger var tidligere vanligvis laget av tre, nå er det vanligst med metall, gjerne aluminium. Målet er 7,32 meter (24 fot) bredt. Et nett er festet til bakoverliggende tynne metallstenger på baksiden av stolpene og tverrliggeren for å fange opp ballen når den går i mål.

Alle internasjonale, offisielle fotballkamper skal spilles på gress eller kunstgress. Kunstgresset må være godkjent av det internasjonale fotballforbundet, FIFA. I nasjonale kamper kan kunstgress og gress brukes som underlag i de øverste divisjonene. I lavere divisjoner og barnefotball benyttes også grusbaner.

En fotball består vanligvis av et ytre lag av lær eller plast og en indre, myk og oppblåsbar gummiball. Den skal veie mellom 410 og 450 gram og ha en omkrets på 68–70 cm. I yngre årsklasser spilles det med en ball som har litt mindre omkrets, 62–66 cm, og vekt på 330 til 380 gram.

Det første spillesystemet ble kalt 2–3–5, med to forsvarere, tre midtbanespillere og fem angripere. Taktikken ble lagt om etter endringen av offside-regelen i 1925, da færre spillere kunne være mellom angriperen og målet uten at han var offside (fra tre til to).

Herbert Chapman, legendarisk manager for Huddersfield og Arsenal, var den som utviklet 2–3–5-systemet videre, og trakk senterhalfen ned fra midtbanen, og indreløperne ned fra angrepet («W-formasjon»). Chapman ledet begge klubbene til tre ligamesterskap i 1920- og 1930-årene, og hans system ble toneangivende i 30 år.

I 1958 vant imidlertid Brasil VM med en ny taktikk: med fire forsvarspillere, to sentrale spillere på midtbanen og fire angripere styrket brasilianerne forsvaret, samtidig som formasjonen oppfordret til teknisk og hurtig spill i angrep, gjerne langs kantene. Real Madrid spilte på samme måte, og vant Serievinnercupen fem år på rad fra 1956–60.

Utover i 1960-årene ble den ene angriperen flyttet ned til midtbanen, og få år senere ble 4–4–2 den mest populære formasjonen – en formasjon mange lag fortsatt bruker den dag i dag. I en del land er det også populært å spille med bare tre stoppere bakerst og heller plasserer fem spillere på midtbanen samt to i angrep.

Ajax Amsterdam har sin egen, spesielle variant, som først ble utviklet rundt lagets storhetstid i 1970-årene – såkalt totalfotball. Systemet krever stor bevegelse og skifte av posisjoner og har aldri vunnet stor utbredelse, nettopp fordi det trenger lang innarbeidelse og høy presisjon.

På 2000-tallet har 4–5–1 blitt den mest vanlige formasjonen. Denne har flere varianter, hvor den offensivt kan brukes som en 4–3–3-formasjon, mens ytreløperne trekkes ned på midtbanen når laget forsvarer seg og skaper en 4–5–1-formasjon. 4–3–3-formasjonen var Rosenborgs suksessformel under lagets storhetstid på slutten av 1990- og begynnelsen av 2000-årene.

Real Madrid har også hatt suksess med en egen variant, en 4–2–3–1-formasjon, med to defensive og tre offensive midtbanespillere.

De siste årene har tika-taka-stilen (spansk tiqui-taca), utviklet av FC Barcelona, gitt størst suksess. Dette er en ballbesittende spillestil med kjappe pasninger, der en holder ballen i laget, gjerne i midtbaneleddet, mens en prøver å finne åpninger i motstanderens forsvarsformasjon. Hvis laget mister ballen, er det om å gjøre å vinne ballen tilbake i løpet av kortest mulig tid ved å legge et sterkt press på motstanderen.

Med denne spillestilen vant Barcelona Mesterligaen i 2006, 2009 og 2011 og det spanske landslaget EM i 2008, VM i 2010 og EM i 2012.

Våren 2013 kom imidlertid den spanske fotballen på defensiven etter at Barcelona tapte 0–4 borte og 0–3 hjemme for Bayern München, og Real Madrid ble slått ut av Borussia Dortmund i semifinalen i Mesterligaen. Finalen ble et rent tysk oppgjør som Bayern München vant 2–1.

I motsetning til den spanske fotballen, som preges av ballbesittelse, er den nye tyske fotballens filosofi raske overganger i lengderetning med backer på løp for snarest mulig å nå fram til motstanderens straffefelt, ikke helt ulikt Drillos tankegang for det norske landslaget, men med en langt bedre kvalitet på spillerne.

Fotballspillet har røtter langt tilbake i historien. En variant er nevnt allerede i 2000 år gammel kinesisk litteratur. I England måtte kong Edvard 2 forby spillet i 1314, fordi kampene ofte ble blodige og forvoldte til dels stor skade på bygninger og deltakere. På den tiden ble fotballen spilt i trange gater og med færre regler enn i dag. Spillet fikk ingen offentlig anerkjennelse – sportslige aktiviteter skulle helst utøves gjennom individuelle idretter.

I 1477 bestemte kong Edvard 4 at alle menn skulle øves opp i bueskyting, mens fotball ble strengt forbudt. De som trosset forbudet, risikerte både bøter og fengselsstraff.

I begynnelsen av den industrielle revolusjon i England mot slutten av 1700-tallet, startet det som skulle bli den moderne fotballen. Midt på 1800-tallet fikk spillet å strengere regler, og skillet mellom fotball og rugby ble klarere. I begynnelsen ble fotball kalt «the dribbling game», i motsetning til rugby, som fikk navnet «the running game».

I 1863 ble det engelske fotballforbundet, The Football Association, stiftet. Samtidig ble reglene – omtrent de samme som i dag – nedtegnet og vedtatt for all fotball i England. Det ble slutt på å bruke hendene for å drive ballen fremover. De som opponerte mot denne endringen, brøt ut og dannet The Rugby Union i 1871.

Denne fotballformen har senere blitt overført til USA, hvor man i 1876 begynte med amerikansk fotball, en variant av rugby. I USA kalles amerikansk fotball football, mens vår form for fotball kalles soccer.

Moderne fotball har røtter i arbeiderklassen. Gjennom sosiale reformer og kortere arbeidstid fikk arbeiderne anledning til å delta i spillet etter endt arbeidsdag. Og da de også fikk fri halve lørdagen, økte publikumsinteressen for spillet voldsomt.

Internasjonalt ble spillet eksportert fra England til kontinentet (Danmark, Nederland) og det britiske imperiet på slutten av 1800-tallet. Rundt forrige århundreskifte kom fotballen også til Sør-Amerika.

Den første landskampen ble spilt mellom England og Skottland i 1872. I 1904 ble det internasjonale fotballforbundet (Fédération Internationale de Football Association, FIFA) stiftet i Paris. Hovedkvarteret ligger nå i Zürich.

Etter hvert som populariteten økte, krevde også spillerne sin del av inntektene, og profesjonell fotball ble godkjent i Storbritannia i 1885. Lønningene var lave, og i England var det ikke tillatt å tjene mer enn en fastsatt maksimallønn, som ikke var spesielt høyere enn den en vanlig arbeider mottok. Denne ordningen ble først opphevet i 1960-årene.

Det gikk imidlertid lang tid før FIFA aksepterte proffspill. Først i 1920-årene fulgte andre land etter: Tsjekkoslovakia i 1925, Ungarn og Østerrike i 1926, Spania i 1929 og Argentina i 1930. FIFA forkastet sine amatørregler i 1932. I dag er det flest penger å tjene i europeisk fotball, i England, Italia og Spania.

Norge er et av landene i Europa som holdt lengst fast på amatørfotballen. På forbundstinget i 1984 ble det åpnet for at klubbene kunne betale sine egne spillere. I dag er de fleste toppserieklubber tilnærmet profesjonelle, men norske fotballspillere tjener lite sammenlignet med spillere på kontinentet. Spesielt fra 1950-årene har de beste norske spillerne reist utenlands, de siste årene hovedsakelig til England.

Mens den moderne fotballen var ung, var det britene som dominerte, de vant OL både i 1908 og 1912. Men for øvrig viste engelskmennene liten interesse for internasjonale turneringer og holdt seg borte fra VM helt til 1950. I 1966 vant England VM på hjemmebane. Den nasjonale ligaen og cupen i England har imidlertid alltid hatt en sterk posisjon. Fra 1969 har det vært vist engelske seriekamper på norsk fjernsyn, og interessen for engelsk fotball har vært stor også her i landet.

Da Europa ble sterkt svekket under og etter første verdenskrig, overtok søramerikanske land hegemoniet. Uruguay vant OL i 1924 og det første VM i 1930 (på hjemmebane), og gjentok bedriften i 1950. Italia vant både i 1934 og 1938.

Etter andre verdenskrig har det imidlertid vært Brasil som har dominert, med VM-seirer i 1954, 1958, 1970, 1994 og 2002. Landet har også brakt frem mange av verdens aller beste spillere, som Pelé, Garrincha, Zico, Socrates og Romario. Argentina vant VM 1978 og 1986, og huskes best for stjernespilleren Maradona.

I Europa har (Vest-)Tyskland, Italia og Frankrike vært de dominerende lagene. Tyskerne har spilt hele åtte VM-finaler etter 1950, med fire VM-titler som resultat. Italia har spilt fire VM-finaler etter 1950, med to tap og to seirer. De tapte for Brasil i 1970 og 1994 og vant mot Vest-Tyskland 1982 og Frankrike i 2006. Frankrike vant VM på hjemmebane i 1998 samt EM i 1984 og 2000.

De første verdensmesterskapene møtte begrenset interesse. Etter hvert økte interessen voldsomt, og fotball-VM er siden 1960-årene trolig den enkeltbegivenheten som får størst oppmerksomhet verden over. Sluttspillet arrangeres hvert fjerde år; siden 1998 deltar 32 land.

Også de store, internasjonale klubbturneringene i Europa ble møtt med skepsis fra starten. Europacupen for serievinnere ble innstiftet i 1955 etter initiativ fra den franske avisen L'Equipe. Det første året ble de engelske ligamestrene, Chelsea, nektet å delta av sitt eget forbund. Først i 1968 klarte et engelsk lag (Manchester United) å vinne den gjeveste turneringen. Real Madrid dominerte Europacupen de første årene, senere overtok lag som Ajax, Bayern München og Liverpool.

Fra slutten av 1980-årene var de italienske klubbene Milan og Juventus de førende, men rundt årtusenskiftet og senere har spesielt de spanske klubbene Real Madrid og FC Barcelona dominert.

Kriteriene for å delta i turneringen endret seg i slutten av 1990-årene, og Mesterligaen er i dag i praksis en europeisk fotballiga der de største nasjonene kan ha inntil fire deltakende lag samtidig. I 1958 ble det innstiftet en ny turnering, Messebycupen, fra 1971 kalt UEFA-cupen og fra 2009 kalt Europaligaen (UEFA Europa League). Europacupen for cupvinnere ble innstiftet 1961, men ble slått sammen med UEFA-cupen i 1999. Alle disse turneringene har vært avholdt årlig.

I 1958 vedtok UEFA å arrangere europamesterskap for landslag. Det ble gjennomført for første gang i 1960. I likhet med VM arrangeres sluttspillet hvert fjerde år. I Sør-Amerika har det vært mesterskap for landslag siden 1916.