fotball

Det første spillesystemet ble kalt 2–3–5, med to forsvarere, tre midtbanespillere og fem angripere. Taktikken ble lagt om etter endringen av offside-regelen i 1925, da færre spillere kunne være mellom angriperen og målet uten at han var offside (fra tre til to).

Herbert Chapman, legendarisk manager for Huddersfield og Arsenal, var den som utviklet 2–3–5-systemet videre, og trakk senterhalfen ned fra midtbanen, og indreløperne ned fra angrepet («W-formasjon»). Chapman ledet begge klubbene til tre ligamesterskap i 1920- og 1930-årene, og hans system ble toneangivende i 30 år.

I 1958 vant imidlertid Brasil VM med en ny taktikk: med fire forsvarspillere, to sentrale spillere på midtbanen og fire angripere styrket brasilianerne forsvaret, samtidig som formasjonen oppfordret til teknisk og hurtig spill i angrep, gjerne langs kantene. Real Madrid spilte på samme måte, og vant Serievinnercupen fem år på rad fra 1956–60.

Utover i 1960-årene ble den ene angriperen flyttet ned til midtbanen, og få år senere ble 4–4–2 den mest populære formasjonen – en formasjon mange lag fortsatt bruker den dag i dag. I en del land er det også populært å spille med bare tre stoppere bakerst, og heller plasserer fem spillere på midtbanen samt to i angrep.

Ajax Amsterdam har sin egen, spesielle variant, som først ble utviklet rundt lagets storhetstid i 1970-årene – såkalt totalfotball. Systemet krever stor bevegelse og skifte av posisjoner og har aldri vunnet stor utbredelse, nettopp fordi det trenger lang innarbeidelse og høy presisjon.

På 2000-tallet har 4–5–1 blitt den mest vanlige formasjonen. Denne har flere varianter, hvor den offensivt kan brukes som en 4–3–3-formasjon, mens ytreløperne trekkes ned på midtbanen når laget forsvarer seg og skaper en 4–5–1-formasjon. 4–3–3-formasjonen var Rosenborgs suksessformel under lagets storhetstid på slutten av 1990- og begynnelsen av 2000-årene. 

Real Madrid har også hatt suksess med en egen variant, en 4–2–3–1-formasjon, med to defensive og tre offensive midtbanespillere.

De siste årene har tika-taka-stilen (spansk tiqui-taca), utviklet av FC Barcelona, gitt størst suksess. Dette er en ballbesittende spillestil med kjappe pasninger, der en holder ballen i laget, gjerne i midtbaneleddet, mens en prøver å finne åpninger i motstanderens forsvarsformasjon. Hvis laget mister ballen, er det om å gjøre å vinne ballen tilbake i løpet av kortest mulig tid ved å legge et sterkt press på motstanderen.

Med denne spillestilen vant Barcelona Mesterligaen i 2006, 2009 og 2011 og det spanske landslaget EM i 2008, VM i 2010 og EM i 2012.

Våren 2013 kom imidlertid den spanske fotballen på defensiven etter at Barcelona tapte 0–4 borte og 0–3 hjemme for Bayern München, og Real Madrid ble slått ut av Borussia Dortmund i semifinalen i Mesterligaen. Finalen ble et rent tysk oppgjør som Bayern München vant 2–1.

I motsetning til den spanske fotballen, som preges av ballbesittelse, er den nye tyske fotballens filosofi raske overganger i lengderetning med backer på løp for snarest mulig å nå fram til motstanderens straffefelt, ikke helt ulikt Drillos tankegang for det norske landslaget, men med en langt bedre kvalitet på spillerne.

Fotballspillet har røtter langt tilbake i historien. En variant er nevnt allerede i 2000 år gammel kinesisk litteratur. I England måtte kong Edvard 2 forby spillet i 1314, fordi kampene ofte ble blodige og forvoldte til dels stor skade på bygninger og deltakere. På den tiden ble fotballen spilt i trange gater og med færre regler enn i dag. Spillet fikk ingen offentlig anerkjennelse – sportslige aktiviteter skulle helst utøves gjennom individuelle idretter.

I 1477 bestemte kong Edvard 4 at alle menn skulle øves opp i bueskyting, mens fotball ble strengt forbudt. De som trosset forbudet, risikerte både bøter og fengselsstraff.

I begynnelsen av den industrielle revolusjon i England mot slutten av 1700-tallet, startet det som skulle bli den moderne fotballen. Midt på 1800-tallet fikk spillet å strengere regler, og skillet mellom fotball og rugby ble klarere. I begynnelsen ble fotball kalt «the dribbling game», i motsetning til rugby, som fikk navnet «the running game».

I 1863 ble det engelske fotballforbundet, The Football Association, stiftet. Samtidig ble reglene – omtrent de samme som i dag – nedtegnet og vedtatt for all fotball i England. Det ble slutt på å bruke hendene for å drive ballen fremover. De som opponerte mot denne endringen, brøt ut og dannet The Rugby Union i 1871.

Denne fotballformen har senere blitt overført til USA, hvor man i 1876 begynte med amerikansk fotball, en variant av rugby. I USA kalles amerikansk fotball football, mens vår form for fotball kalles soccer.

Moderne fotball har røtter i arbeiderklassen. Gjennom sosiale reformer og kortere arbeidstid fikk arbeiderne anledning til å delta i spillet etter endt arbeidsdag. Og da de også fikk fri halve lørdagen, økte publikumsinteressen for spillet voldsomt.

Internasjonalt ble spillet eksportert fra England til kontinentet (Danmark, Nederland) og det britiske imperiet på slutten av 1800-tallet. Rundt forrige århundreskifte kom fotballen også til Sør-Amerika.

Den første landskampen ble spilt mellom England og Skottland i 1872. I 1904 ble det internasjonale fotballforbundet (Fédération Internationale de Football Association, FIFA) stiftet i Paris. Hovedkvarteret ligger nå i Zürich.

Etter hvert som populariteten økte, krevde også spillerne sin del av inntektene, og profesjonell fotball ble godkjent i Storbritannia i 1885. Lønningene var lave, og i England var det ikke tillatt å tjene mer enn en fastsatt maksimallønn, som ikke var spesielt høyere enn den en vanlig arbeider mottok. Denne ordningen ble først opphevet i 1960-årene.

Det gikk imidlertid lang tid før FIFA aksepterte proffspill. Først i 1920-årene fulgte andre land etter: Tsjekkoslovakia i 1925, Ungarn og Østerrike i 1926, Spania i 1929 og Argentina i 1930. FIFA forkastet sine amatørregler i 1932. I dag er det flest penger å tjene i europeisk fotball, i England, Italia og Spania.

Norge er et av landene i Europa som holdt lengst fast på amatørfotballen. På forbundstinget i 1984 ble det åpnet for at klubbene kunne betale sine egne spillere. I dag er de fleste toppserieklubber tilnærmet profesjonelle, men norske fotballspillere tjener lite sammenlignet med spillere på kontinentet. Spesielt fra 1950-årene har norske spillere reist utenlands, de siste årene hovedsakelig til England.

Mens den moderne fotballen var ung, var det britene som dominerte, de vant OL både i 1908 og 1912. Men for øvrig viste engelskmennene liten interesse for internasjonale turneringer og holdt seg borte fra VM helt til 1950. I 1966 vant England VM på hjemmebane. Den nasjonale ligaen og cupen i England har imidlertid alltid hatt en sterk posisjon. Fra 1969 har det vært vist engelske seriekamper på norsk fjernsyn, og interessen for engelsk fotball har vært stor også her i landet.

Da Europa ble sterkt svekket under og etter den første verdenskrig, overtok søramerikanske land hegemoniet. Uruguay vant OL i 1924 og det første VM i 1930 (på hjemmebane), og gjentok bedriften i 1950. Italia vant både i 1934 og 1938.

Etter den annen verdenskrig har det imidlertid vært Brasil som har dominert, med VM-seirer i 1954, 1958, 1970, 1994 og 2002. Landet har også brakt frem mange av verdens aller beste spillere, som Pelé, Garrincha, Zico, Socrates og Romario. Argentina vant VM 1978 og 1986, og huskes best for stjernespilleren Maradona.

I Europa har (Vest-)Tyskland, Italia og Frankrike vært de dominerende lagene. Tyskerne har spilt hele sju VM-finaler etter 1950, med tre VM-titler som resultat. Italia har spilt fire VM-finaler etter 1950, med to tap og to seire. De tapte for Brasil i 1970 og 1994 og vant mot mot Vest-Tyskland 1982 og Frankrike i 2006. Frankrike vant VM på hjemmebane 1998, samt EM i 1984 og 2000.

De første verdensmesterskapene møtte begrenset interesse. Etter hvert økte interessen voldsomt, og fotball-VM er siden 1960-årene trolig den enkeltbegivenheten som får størst oppmerksomhet verden over. Sluttspillet arrangeres hvert fjerde år; siden 1998 deltar 32 land.

Også de store, internasjonale klubbturneringene i Europa ble møtt med skepsis fra starten. Europacupen for serievinnere ble innstiftet i 1955 etter initiativ fra den franske avisen L'Equipe. Det første året ble de engelske ligamestrene, Chelsea, nektet å delta av sitt eget forbund. Først i 1968 klarte et engelsk lag (Manchester United) å vinne den gjeveste turneringen. Real Madrid dominerte Europacupen de første årene, senere overtok lag som Ajax, Bayern München og Liverpool.

Fra slutten av 1980-årene var de italienske klubbene Milan og Juventus de førende, men rundt årtusenskiftet og senere har spesielt de spanske klubbene Real Madrid og FC Barcelona dominert.

Kriteriene for å delta i turneringen endret seg i slutten av 1990-årene, og Mesterligaen er i dag i praksis en europeisk fotballiga der de største nasjonene kan ha inntil fire deltakende lag samtidig. I 1958 ble det innstiftet en ny turnering, Messebycupen, fra 1971 kalt UEFA-cupen og pr. 2013 kalt Europaligaen (Europa League). Europacupen for cupvinnere ble innstiftet 1961, men ble slått sammen med UEFA-cupen i 1999. Alle disse turneringene har vært avholdt årlig.

I 1958 vedtok UEFA å arrangere europamesterskap for landslag. Det ble gjennomført for første gang i 1960. I likhet med VM arrangeres sluttspillet hvert fjerde år. I Sør-Amerika har det vært mesterskap for landslag siden 1916.

Fotballspillet kom til Norge fra Storbritannia. Christiania Footballclub ble stiftet i 1885, og var den første fotballklubben i landet. Den første kampen ble spilt i Oslo i 1886.

Norges Fotballforbund (NFF) ble dannet i 1902, og samme år introduserte forbundet Norgesmesterskapet i fotball – en utslagsturnering (cupmesterskap) hvor vinneren tildeles Kongepokalen. Finalen for herrer spilles på Ullevaal stadion i Oslo, overføres direkte i fjernsyn og er en stor folkefest særlig for de deltagende lags tilhengere.

NFF ble medlem av FIFA 1908 og spilte samme år sin første landskamp: i Göteborg ble det 3–11-tap for Sverige. De første årene med internasjonal fotball brakte lite heder til våre kanter. Først i 1913 unngikk Norge sitt første tap, da laget spilte uavgjort 1–1 mot Russland i Moskva, men det skulle gå hele fem år til før den første seieren. I 1918 løsnet det imidlertid, og Norge vant to seire på rad ved å slå erkerivalene Danmark 3–1 og Sverige 2–1 på hjemmearenaen Gamle Frogner stadion.

Men det var først i årene mellom 1929 og 1938 at Norge virkelig hevdet seg internasjonalt. I 1930 ble det seier i det nordiske mesterskapet, og i 1936 vant Norge bronse i OL i Berlin. På vei til bronsefinalen slo laget ut vertene Tyskland 2–0, og i bronsefinalen ble Polen slått 3–2. I 1938 deltok Norge i VM for første gang, men tapte 1–2 for Italia etter ekstraomganger, etter at Norge i ordinær tid ble fradømt et mål, som dommeren urettmessig blåste av som offside.

I 1937 ble endelig et nasjonalt seriesystem innført – Norgesserien. Fredrikstad vant serien de to første sesongene. På grunn av andre verdenskrig ble all offisiell fotball i Norge avlyst, grunnet idrettsboikotten mot de tyske okkupantene, men Norgesserien ble gjenopptatt i 1947. Året etter ble serien erstattet med Hovedserien, som var delt i to avdelinger med åtte lag i hver. Dette systemet varte til 1963.

Etter 1963 er seriene blitt avviklet i kalenderåret, mot tidligere høst og vår. Samtidig ble de to avdelingene slått sammen til én i den nye 1. divisjon (ti lag). I 1972 ble de ti til tolv, og i 1995 ble toppserien – som nå kalles eliteserien – utvidet til 14 lag. Fra 1997 er det også bare én avdeling i 1. divisjon (tidligere 2. divisjon). Fra og med 2009-sesongen er eliteserien utvidet til 16 lag.

Internasjonalt har norske klubblag hatt beskjeden suksess. Lyn nådde kvartfinalen i Europacupen for cupvinnere i 1968–69, mens Rosenborg etablerte seg som et godt europeisk lag i 1990-årene. Laget nådde kvartfinalen i Mesterligaen (Europacupen for serievinnere) i 1997, etter blant annet å ha slått storlaget Milan på deres hjemmebane.

Det norske herrelandslagets største prestasjon etter 1945 var å kvalifisere seg til VM i USA i 1994 og VM i Frankrike fire år etter. Norge ble utslått i gruppespillet i 1994 og i mellomrunden av Italia (0–1) i 1998. I 2000 kvalifiserte laget seg for første gang til EM, der det ble slått ut i gruppespillet.