fotball

Fotball. Øverst: Bane. – I midten: Ball. – Nederst: Mål. – Alle tegningene er målsatt med internasjonale mål. Det røde laget er stilt opp i 4–5–1-formasjon. Det gule i 4–4–2-formasjon.

Fotball av KF/Jan Holm/Store norske leksikon ※. Gjengitt med tillatelse

Fotball er et ballspill og en lagidrett, verdens mest populære sport. Hvert lag består av 11 spillere, en målvakt (keeper) og ti utespillere. Formålet med spillet er å score mål, det vil si å få ballen over motstanderens mållinje. Spillet består av to faser: Angrep, hvor ens eget lag forsøker å score mål, og forsvar, hvor man forsøker å hindre motstanderen i å score mål.

En viktig årsak til spillets popularitet er dets enkelhet – alle kan delta. Utstyret er billig og reglene enkle. Fotball spilles på en rektangulær bane, gjerne av kunstgress eller naturgress, og i hver kortende er det satt opp et mål. Fotballen er rundt og består vanligvis av et ytre lag av lær eller plast og en indre, oppblåsbar gummiball.

En vanlig seniorkamp varer i 2 × 45 minutters effektiv spilletid, vanligvis med 15 minutters effektiv pause. Det blir lagt til tilleggstid for brudd i spillet eller uthaling av tid. For yngre årsklasser og i breddefotball er det kortere spilletid enn for voksne spillere.

I en fotballkamp er det viktigste for lagene å score flere mål enn motstanderen i løpet av en kamp. Mål kan scores med alle deler av kroppen utenom hendene (armene). Det er mål når et lag klarer å få ballen over motstanderens mållinje med egen eller motstanderens hjelp. Hvis motstanderen setter ballen i eget mål, kalles det selvmål. Mållinjen, også kalt målstreken, markeres med en hvit krittstrek fra den ene målstolpen til den andre. For at det skal være mål, må hele ballen være over streken.

Mål som scores av en spiller i offside, skal annulleres. Det er heller ikke lov å kaste ballen direkte i mål fra innkast.

Grunnet kontroverser om ballen har vært innenfor målstreken, er det innført måldommere i store internasjonale turneringer for lag, for eksempel Mesterligaen, og internasjonale turneringer, for eksempel VM. Måldommerens eneste oppgave er å avgjøre om baller er i mål eller ikke.

Fotballkamper styres av noen grunnleggende regler. Blant de viktigste er hjørnespark (corner), frispark, straffespark, innkast, hands og offside.

Spillet oppfordrer til mye fysisk kontakt mellom spillerne, men det er strenge regler for hvordan taklinger, altså det å ta ballen fra motstanderen, kan utføres. Hvis en spiller felles eller ulovlig hindres av en motstander, tildeles laget frispark eller straffespark.

Frisparket skal tas fra der forseelsen har skjedd. Straffespark kan bare tildeles innen motstanderens målfelt og skal alltid tas fra et oppmerket punkt 11 meter fra mål.

Er forseelsen spesielt alvorlig, kan den syndige spilleren utelukkes fra resten av kampen (utvisning/rødt kort), eller tildeles advarsel (gult kort). To gule kort i en og samme kamp gir rødt kort og utvisning. Rødt og gult kort ble første gang foreslått rett etter VM i England i 1966 etter forslag fra dommeransvarlig Ken Aston, men først tatt i bruk under VM i 1974 i Tyskland.

Et lag vinner hvis det scorer flere mål enn motstanderen. Hvis det ikke scores mål (0–0), eller begge lag scorer like mange mål, ender kampen uavgjort. For å score er det lov å bruke alle kroppsdeler unntatt armene eller hendene.

I cupkamper og utslagsturneringer skal det kåres en vinner. Hvis det står uavgjort etter to omganger, går som regel kampen til ekstraomganger. Hvis kampen fortsatt ikke er avgjort, avgjøres resultatet vanligvis av straffesparkkonkurranse eller omkamp, der det laget som scorer flest mål, vinner kampen. I utslagsturneringer for yngre årsklasser kan uavgjorte kamper også avgjøres ved myntkast eller antall hjørnespark.

Det er også forsøkt andre varianter på å avgjøre kamper enn straffsparkkonkurranse og omkamp. I EM-sluttspillet i 1996 ble det i ekstraomgangene innført et prinsipp om at første mål vinner, kalt sudden death eller golden goal. I blant annet EM 2004 ble golden goal erstattet av såkalt silver goal, det vil si at kampen ble avbrutt etter én ekstraomgang dersom et av lagene ledet og at kampen ble spilt ferdig dersom et av lagene tok ledelsen i annen ekstraomgang.

I internasjonale turneringer de siste årene har en gått tilbake til den opprinnelige formen med 2 x 15 minutter ekstraomganger og straffesparkkonkurranse hvis det fortsatt står uavgjort.

En fotballkamp ledes av én til flere nøytrale dommere, der hoveddommeren er ansvarlig for alle avgjørelser som blir tatt. Hoveddommeren som er den eneste som har lov til å oppholde seg ute på banen. Han får hjelp av to assistentdommere, tidligere kalt linjedommere, som går langs hver sin sidelinje og følger spillet på én banehalvdel hver. Assistentdommernes viktigste oppgaver er å varsle dommeren om offside, innkast og hjørnespark, men i tråd med at de er oppjustert til assistentdommere, har de mulighet for å dømme enkeltsituasjoner, gjerne hvis de har bedre oversikt enn kampens hoveddommer og står nærmere situasjonen.

I større kamper er det også en fjerdedommer, som blant annet har myndighet over laglederbenkene, ordner med innbytter og viser tilleggstid i hver omgang.

I breddefotball er det vanlig med bare én dommer som tar alle avgjørelser.

Fotball spilles av to lag, hvert med 11 spillere. Spillerne har forskjellige posisjoner på banen. Bakerst står målvakten, også kalt målmann og keeper, som er den eneste som kan bruke hendene, men bare innenfor sitt eget målfelt. Målfeltet går 11 meter ut til hver side fra stolpene, til sammen 11 meter + 11 meter + 7,32 meter = 29,32 meter og 16,5 meter ut fra egen mållinje. Målvakten kan heller ikke bruke hendene dersom ballen sparkes til ham fra en medspiller eller kastes til ham som innkast, etter en regelendring fra 1992. Det er imidlertid lov å heade eller bryste ballen tilbake til keeper.

Foran ham står backrekka, som består av sidebacker og midtstoppere, minimum tre spillere, vanligvis fire. Midtbanen består normalt av fire eller fem spillere, avhengig av formasjon, men består maksimalt av fem spillere med forskjellige roller, sentrale midtbanespillere, én offensiv og én defensiv, indreløpere og kantspillere/vinger. Forrest på banen har laget vanligvis en eller to spisser.

I tillegg til de 11 spillerne kan hvert lag ha reservespillere på sidelinjen. På nasjonalt og internasjonalt toppnivå varierer antall spillere på reservebenken fra seks til tolv, hvorav tre kan byttes inn i løpet av kampen. I 2018 tillater den norske eliteserien at lagene har seks spillere på benken, Premier League tillater sju, mens det er lov å ha 12 spillere på benken under VM i Russland 2018.

Fotball spilles på en rektangulær bane, der de internasjonale målene er 100–110 meter × 64–75 meter. Midt på hver kortside står målene. De består av to vertikale stolper med en horisontal tverrligger, 2,44 meter (8 fot) over bakken. Stolper og tverrligger var tidligere vanligvis laget av tre, nå er det vanligst med metall, gjerne aluminium. Målet er 7,32 meter (24 fot) bredt. Et nett er festet til bakoverliggende tynne metallstenger på baksiden av stolpene og tverrliggeren for å fange opp ballen når den går i mål.

Alle internasjonale, offisielle fotballkamper skal spilles på gress eller kunstgress. Kunstgresset må være godkjent av det internasjonale fotballforbundet, FIFA. I nasjonale kamper kan kunstgress og gress brukes som underlag i de øverste divisjonene. I lavere divisjoner og barnefotball benyttes også grusbaner.

En fotball består vanligvis av et ytre lag av lær eller plast og en indre, myk og oppblåsbar gummiball. Den skal veie mellom 410 og 450 gram og ha en omkrets på 68–70 cm. I yngre årsklasser spilles det med en ball som har litt mindre omkrets, 62–66 cm, og vekt på 330 til 380 gram.

Fotball er den mest populære idretten i verden, både når det gjelder antallet utøvere og publikumsinteresse. Spillet er nasjonalidrett nummer én i de fleste av de 211 nasjonene som er medlem av det internasjonale fotballforbundet FIFA (2018).

I Norge ledes idretten av Norges Fotballforbund (NFF), stiftet i 1902, og NFF har i mange år vært det klart største særforbundet innen Norges Idrettsforbund. 1. januar 2017 hadde fotballforbundet 1837 medlemsklubber og 485 000 aktive spillere, hvorav 374 000 gutter/menn og 110 000 jenter/kvinner.

Fotball består av to faser: Angrep og forsvar, og når spillet først er i gang, er det uendelig mange kombinasjoner for angrep og forsvar som kan gjennomføres. Derfor har taktikk alltid spilt en sentral rolle i fotballen.

Utviklingen har stort sett gått i retning av mer defensivt preget spill, med stadig flere spillere i forsvar eller på midtbanen. Mens alle lagene til å begynne med spilte med fem angripere (to ytreløpere, to indreløpere og en senterløper), har de fleste lagene i dag bare én eller to spisser.

Organisering av spillerne på banen er blitt svært sentralt, og spillerne har stort sett klart definerte oppgaver, både i forsvar og angrep.

Det første spillesystemet ble kalt 2–3–5, med to forsvarere, tre midtbanespillere og fem angripere. Taktikken ble lagt om etter endringen av offside-regelen i 1925, da færre spillere kunne være mellom angriperen og målet uten at han var offside (fra tre til to).

Herbert Chapman, legendarisk manager for Huddersfield og Arsenal, var den som utviklet 2–3–5-systemet videre, og trakk senterhalfen ned fra midtbanen, og indreløperne ned fra angrepet («W-formasjon»). Chapman ledet begge klubbene til tre ligamesterskap i 1920- og 1930-årene, og hans system ble toneangivende i 30 år.

I 1958 vant imidlertid Brasil VM med en ny taktikk: med fire forsvarspillere, to sentrale spillere på midtbanen og fire angripere styrket brasilianerne forsvaret, samtidig som formasjonen oppfordret til teknisk og hurtig spill i angrep, gjerne langs kantene. Real Madrid spilte på samme måte, og vant Serievinnercupen fem år på rad fra 1956–60.

Utover i 1960-årene ble den ene angriperen flyttet ned til midtbanen, og få år senere ble 4–4–2 den mest populære formasjonen – en formasjon mange lag fortsatt bruker den dag i dag. I en del land er det også populært å spille med bare tre stoppere bakerst, og heller plasserer fem spillere på midtbanen samt to i angrep.

Ajax Amsterdam har sin egen, spesielle variant, som først ble utviklet rundt lagets storhetstid i 1970-årene – såkalt totalfotball. Systemet krever stor bevegelse og skifte av posisjoner og har aldri vunnet stor utbredelse, nettopp fordi det trenger lang innarbeidelse og høy presisjon.

På 2000-tallet har 4–5–1 blitt den mest vanlige formasjonen. Denne har flere varianter, hvor den offensivt kan brukes som en 4–3–3-formasjon, mens ytreløperne trekkes ned på midtbanen når laget forsvarer seg og skaper en 4–5–1-formasjon. 4–3–3-formasjonen var Rosenborgs suksessformel under lagets storhetstid på slutten av 1990- og begynnelsen av 2000-årene.

Real Madrid har også hatt suksess med en egen variant, en 4–2–3–1-formasjon, med to defensive og tre offensive midtbanespillere.

De siste årene har tika-taka-stilen (spansk tiqui-taca), utviklet av FC Barcelona, gitt størst suksess. Dette er en ballbesittende spillestil med kjappe pasninger, der en holder ballen i laget, gjerne i midtbaneleddet, mens en prøver å finne åpninger i motstanderens forsvarsformasjon. Hvis laget mister ballen, er det om å gjøre å vinne ballen tilbake i løpet av kortest mulig tid ved å legge et sterkt press på motstanderen.

Med denne spillestilen vant Barcelona Mesterligaen i 2006, 2009 og 2011 og det spanske landslaget EM i 2008, VM i 2010 og EM i 2012.

Våren 2013 kom imidlertid den spanske fotballen på defensiven etter at Barcelona tapte 0–4 borte og 0–3 hjemme for Bayern München, og Real Madrid ble slått ut av Borussia Dortmund i semifinalen i Mesterligaen. Finalen ble et rent tysk oppgjør som Bayern München vant 2–1.

I motsetning til den spanske fotballen, som preges av ballbesittelse, er den nye tyske fotballens filosofi raske overganger i lengderetning med backer på løp for snarest mulig å nå fram til motstanderens straffefelt, ikke helt ulikt Drillos tankegang for det norske landslaget, men med en langt bedre kvalitet på spillerne.

Fotballspillet kom til Norge fra Storbritannia. Christiania Footballclub ble stiftet i 1885, og var den første fotballklubben i landet. Den første kampen ble spilt i Oslo i 1886.

Norges Fotballforbund (NFF) ble dannet i 1902, og samme år introduserte forbundet Norgesmesterskapet i fotball – en utslagsturnering (cupmesterskap) hvor vinneren tildeles Kongepokalen. Finalen for herrer spilles på Ullevaal stadion i Oslo, overføres direkte i fjernsyn og er en stor folkefest særlig for de deltagende lags tilhengere.

NFF ble medlem av FIFA 1908 og spilte samme år sin første landskamp: i Göteborg ble det 3–11-tap for Sverige. De første årene med internasjonal fotball brakte lite heder til våre kanter. Først i 1913 unngikk Norge sitt første tap, da laget spilte uavgjort 1–1 mot Russland i Moskva, men det skulle gå hele fem år til før den første seieren. I 1918 løsnet det imidlertid, og Norge vant to seire på rad ved å slå erkerivalene Danmark 3–1 og Sverige 2–1 på hjemmearenaen Gamle Frogner stadion.

Men det var først i årene mellom 1929 og 1938 at Norge virkelig hevdet seg internasjonalt. I 1930 ble det seier i det nordiske mesterskapet, og i 1936 vant Norge bronse i OL i Berlin. På vei til bronsefinalen slo laget ut vertene Tyskland 2–0, og i bronsefinalen ble Polen slått 3–2. I 1938 deltok Norge i VM for første gang, men tapte 1–2 for Italia etter ekstraomganger, etter at Norge i ordinær tid ble fradømt et mål, som dommeren urettmessig blåste av som offside.

I 1937 ble endelig et nasjonalt seriesystem innført – Norgesserien. Fredrikstad vant serien de to første sesongene. På grunn av andre verdenskrig ble all offisiell fotball i Norge avlyst, grunnet idrettsboikotten mot de tyske okkupantene, men Norgesserien ble gjenopptatt i 1947. Året etter ble serien erstattet med Hovedserien, som var delt i to avdelinger med åtte lag i hver. Dette systemet varte til 1963.

Etter 1963 er seriene blitt avviklet i kalenderåret, mot tidligere høst og vår. Samtidig ble de to avdelingene slått sammen til én i den nye 1. divisjon (ti lag). I 1972 ble de ti til tolv, og i 1995 ble toppserien – som nå kalles eliteserien – utvidet til 14 lag. Fra 1997 er det også bare én avdeling i 1. divisjon (tidligere 2. divisjon). Fra og med 2009-sesongen er eliteserien utvidet til 16 lag.

Internasjonalt har norske klubblag hatt beskjeden suksess. Lyn nådde kvartfinalen i Europacupen for cupvinnere i 1968–69, mens Rosenborg etablerte seg som et godt europeisk lag i 1990-årene. Laget nådde kvartfinalen i Mesterligaen (Europacupen for serievinnere) i 1997, etter blant annet å ha slått storlaget Milan på deres hjemmebane.

Det norske herrelandslagets største prestasjon etter 1945 var å kvalifisere seg til VM i USA i 1994 og VM i Frankrike fire år etter. Norge ble utslått i gruppespillet i 1994 og i mellomrunden av Italia (0–1) i 1998. I 2000 kvalifiserte laget seg for første gang til EM, der det ble slått ut i gruppespillet.

I Norge har imidlertid kvinnefotballen hatt betydelig suksess, og blant annet har landslaget kvalifisert seg for alle VM som er blitt arrangert. Det første Norgesmesterskapet ble avviklet i 1978, og det første nasjonale seriespillet kom i gang i 1983, med en egen landsdekkende 1. divisjon fra 1987.

Det norske kvinnelandslaget var frem til årtusenskiftet et av verdens beste. Norges landslag ble olympiske mestere i 2000 og vant OL-bronse i 1996. Norge vant VM i 1995, etter seier over Tyskland etter 2–0-seier i finalen. Norge vant også EM for kvinner i 1987 og 1993 samt det uoffisielle VM 1988 og tok sølvmedalje i EM i 1989 og 1991.

De beste resultatene i EM etter 2000, er sølvmedaljer i 2005 og 2013. Norge har for øvrig deltatt i 11 av 12 kvinne-EM. De gikk bare glipp av det første i 1984, slått ut av Sverige i kvalifiseringen, der bare fire nasjoner gikk til slutturneringen og Sverige til slutt vant.

I VM er Norges beste prestasjoner etter 2000 to fjerdeplasser, i 2003 og 2007.

Etter 2000 har Norge bare kvalifisert seg til ett OL, i 2008 i Beijing, der laget ble slått ut i kvartfinalen.

Fotballspillet har røtter langt tilbake i historien. En variant er nevnt allerede i 2000 år gammel kinesisk litteratur. I England måtte kong Edvard 2 forby spillet i 1314, fordi kampene ofte ble blodige og forvoldte til dels stor skade på bygninger og deltakere. På den tiden ble fotballen spilt i trange gater og med færre regler enn i dag. Spillet fikk ingen offentlig anerkjennelse – sportslige aktiviteter skulle helst utøves gjennom individuelle idretter.

I 1477 bestemte kong Edvard 4 at alle menn skulle øves opp i bueskyting, mens fotball ble strengt forbudt. De som trosset forbudet, risikerte både bøter og fengselsstraff.

I begynnelsen av den industrielle revolusjon i England mot slutten av 1700-tallet, startet det som skulle bli den moderne fotballen. Midt på 1800-tallet fikk spillet å strengere regler, og skillet mellom fotball og rugby ble klarere. I begynnelsen ble fotball kalt «the dribbling game», i motsetning til rugby, som fikk navnet «the running game».

I 1863 ble det engelske fotballforbundet, The Football Association, stiftet. Samtidig ble reglene – omtrent de samme som i dag – nedtegnet og vedtatt for all fotball i England. Det ble slutt på å bruke hendene for å drive ballen fremover. De som opponerte mot denne endringen, brøt ut og dannet The Rugby Union i 1871.

Denne fotballformen har senere blitt overført til USA, hvor man i 1876 begynte med amerikansk fotball, en variant av rugby. I USA kalles amerikansk fotball football, mens vår form for fotball kalles soccer.

Moderne fotball har røtter i arbeiderklassen. Gjennom sosiale reformer og kortere arbeidstid fikk arbeiderne anledning til å delta i spillet etter endt arbeidsdag. Og da de også fikk fri halve lørdagen, økte publikumsinteressen for spillet voldsomt.

Internasjonalt ble spillet eksportert fra England til kontinentet (Danmark, Nederland) og det britiske imperiet på slutten av 1800-tallet. Rundt forrige århundreskifte kom fotballen også til Sør-Amerika.

Den første landskampen ble spilt mellom England og Skottland i 1872. I 1904 ble det internasjonale fotballforbundet (Fédération Internationale de Football Association, FIFA) stiftet i Paris. Hovedkvarteret ligger nå i Zürich.

Etter hvert som populariteten økte, krevde også spillerne sin del av inntektene, og profesjonell fotball ble godkjent i Storbritannia i 1885. Lønningene var lave, og i England var det ikke tillatt å tjene mer enn en fastsatt maksimallønn, som ikke var spesielt høyere enn den en vanlig arbeider mottok. Denne ordningen ble først opphevet i 1960-årene.

Det gikk imidlertid lang tid før FIFA aksepterte proffspill. Først i 1920-årene fulgte andre land etter: Tsjekkoslovakia i 1925, Ungarn og Østerrike i 1926, Spania i 1929 og Argentina i 1930. FIFA forkastet sine amatørregler i 1932. I dag er det flest penger å tjene i europeisk fotball, i England, Italia og Spania.

Norge er et av landene i Europa som holdt lengst fast på amatørfotballen. På forbundstinget i 1984 ble det åpnet for at klubbene kunne betale sine egne spillere. I dag er de fleste toppserieklubber tilnærmet profesjonelle, men norske fotballspillere tjener lite sammenlignet med spillere på kontinentet. Spesielt fra 1950-årene har norske spillere reist utenlands, de siste årene hovedsakelig til England.

Mens den moderne fotballen var ung, var det britene som dominerte, de vant OL både i 1908 og 1912. Men for øvrig viste engelskmennene liten interesse for internasjonale turneringer og holdt seg borte fra VM helt til 1950. I 1966 vant England VM på hjemmebane. Den nasjonale ligaen og cupen i England har imidlertid alltid hatt en sterk posisjon. Fra 1969 har det vært vist engelske seriekamper på norsk fjernsyn, og interessen for engelsk fotball har vært stor også her i landet.

Da Europa ble sterkt svekket under og etter den første verdenskrig, overtok søramerikanske land hegemoniet. Uruguay vant OL i 1924 og det første VM i 1930 (på hjemmebane), og gjentok bedriften i 1950. Italia vant både i 1934 og 1938.

Etter den annen verdenskrig har det imidlertid vært Brasil som har dominert, med VM-seirer i 1954, 1958, 1970, 1994 og 2002. Landet har også brakt frem mange av verdens aller beste spillere, som Pelé, Garrincha, Zico, Socrates og Romario. Argentina vant VM 1978 og 1986, og huskes best for stjernespilleren Maradona.

I Europa har (Vest-)Tyskland, Italia og Frankrike vært de dominerende lagene. Tyskerne har spilt hele åtte VM-finaler etter 1950, med fire VM-titler som resultat. Italia har spilt fire VM-finaler etter 1950, med to tap og to seirer. De tapte for Brasil i 1970 og 1994 og vant mot mot Vest-Tyskland 1982 og Frankrike i 2006. Frankrike vant VM på hjemmebane i 1998 samt EM i 1984 og 2000.

De første verdensmesterskapene møtte begrenset interesse. Etter hvert økte interessen voldsomt, og fotball-VM er siden 1960-årene trolig den enkeltbegivenheten som får størst oppmerksomhet verden over. Sluttspillet arrangeres hvert fjerde år; siden 1998 deltar 32 land.

Også de store, internasjonale klubbturneringene i Europa ble møtt med skepsis fra starten. Europacupen for serievinnere ble innstiftet i 1955 etter initiativ fra den franske avisen L'Equipe. Det første året ble de engelske ligamestrene, Chelsea, nektet å delta av sitt eget forbund. Først i 1968 klarte et engelsk lag (Manchester United) å vinne den gjeveste turneringen. Real Madrid dominerte Europacupen de første årene, senere overtok lag som Ajax, Bayern München og Liverpool.

Fra slutten av 1980-årene var de italienske klubbene Milan og Juventus de førende, men rundt årtusenskiftet og senere har spesielt de spanske klubbene Real Madrid og FC Barcelona dominert.

Kriteriene for å delta i turneringen endret seg i slutten av 1990-årene, og Mesterligaen er i dag i praksis en europeisk fotballiga der de største nasjonene kan ha inntil fire deltakende lag samtidig. I 1958 ble det innstiftet en ny turnering, Messebycupen, fra 1971 kalt UEFA-cupen og pr. 2018 kalt Europaligaen (Europa League). Europacupen for cupvinnere ble innstiftet 1961, men ble slått sammen med UEFA-cupen i 1999. Alle disse turneringene har vært avholdt årlig.

I 1958 vedtok UEFA å arrangere europamesterskap for landslag. Det ble gjennomført for første gang i 1960. I likhet med VM arrangeres sluttspillet hvert fjerde år. I Sør-Amerika har det vært mesterskap for landslag siden 1916.

Stadig bedre taktisk skolerte lag har til en viss grad gått utover underholdningsverdien i fotball. Tidligere ble det scoret tre–fire mål per kamp, på begynnelsen av 2000-tallet var gjennomsnittet for ligakamper i Europa rundt 2,5 mål per kamp. I de store internasjonale turneringene har frykten for å tape ført til mange målløse kamper og kjedelig spill.

Dette, sammen med økte publikumsopptøyer, førte til en betydelig tilskuersvikt fra rundt 1975 og frem til slutten av 1980-årene.

De siste årene har imidlertid en rekke land opplevd økende publikumsinteresse igjen, og det er tendenser til et økende antall mål i internasjonal fotball. I 2012 var gjennomsnittet per kamp på over 2,7 i de fem største europeiske ligaene.

Kombinert med sterkt økende TV-dekning av nasjonale og internasjonale turneringer har dette ført til at fotball i dag er en stor underholdningsindustri.

Den voldsomme interessen for fotball har også sin bakside. Fotballen setter følelser i sving, både på nasjonalt og lokalt plan. Tribunevold har vært et stort problem for fotballen i mange år. I 1985 ble 39 tilskuere drept og 400 skadd i opptøyer mellom italienske og engelske fans foran finalen i serievinnercupen mellom Juventus og Liverpool på Heysel stadion i Brussel. Engelske lag ble deretter utestengt fra europeisk fotball i fem år.

I 1989 ble 96 mennesker klemt i hjel på Hillsborough stadion i Sheffield, England under semifinalen i FA-cupen mellom Liverpool og Nottingham Forest. Politiets rutiner sviktet i sentrale øyeblikk forut for og under katastrofen, og konsekvensen av ulykken har blitt mye strengere overvåking av tilskuermengdene og tribuner med bare sitteplasser.

Den verste ulykken skjedde i 1964 i Lima, Peru. 318 mennesker døde og 500 ble skadet da tilskuerne gikk amok fordi dommeren annullerte en scoring til hjemmelaget i siste minutt.

I 1969 utløste en VM-kvalifiseringskamp mellom El Salvador og Honduras krig mellom de to nabostatene. Også enkelte fotballag har vært rammet av katastrofer. I 1949 ble hele Torinos lag drept i flystyrt. I 1958 ble åtte av Manchester Uniteds ligamestere drept i en lignende ulykke. Og i april 1993 omkom hele Zambias landslag i en flyulykke i Gabon under kvalifiseringen til VM 1994.

  • Bergo, A. m.fl.: Ferdighetsutvikling i fotball, 2002
  • Bertelsen, I. m.fl., red.: Oppslagsbok om norsk fotball, 2000
  • Fagerli, A. & C.L. Nilsen: Norsk fotball-leksikon, 1999
  • Goksøyr, M. & F. Olstad: Fotball!: Norges fotballforbund 100 år, 2002
  • Halvorsen, A., red.: Norges fotball-leksikon, 1947–48, 2 b.
  • Jensen, Ø.S.: 100 år med norsk fotball, 2001
  • Olsen, E. m.fl.: Landslaget: det norske fotballandslagets historie, 1997

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.