Reiseliv, turisme, vanlig samlebetegnelse for virksomheter som har tilknytning til ferie- og fritidsreiser. I videre forstand kan reiseliv defineres som «en rekke selvstendige næringer som til sammen dekker etterspørsel fra reisende utenfor deres faste bosted», og omfatter dermed også forretningsreiser, studiereiser, kongresser osv. (men ikke faste skole- og arbeidsreiser). De tjenester som etterspørres er – foruten transport – overnatting og servering, formidling og informasjon, kultur- og aktivitetstilbud (bl.a. museer) og annen tjenesteyting (varehandel m.m.).

Ifølge tall fra FNs World Tourism Organization (UNWTO) vokste antall internasjonale turistankomster med 5,5 % i 2005, til omlag 808 millioner ankomster. Afrika lå i tet med en vekst på 10 %, mens Europa hadde en vekst på 4 %. Verdensturismen vil øke kraftig i årene som kommer: UNWTO anslår at antall reiser mellom ulike land vil fordobles frem til 2020, til 1,6 milliarder reiser.

Se også charterfly, hotell, Norge (Turisme) og pakkereise.

I videregående opplæring tilbys utdanning i yrker tilknyttet reiselivsbransjen (inkludert hotell- og restaurantnæringen) i utdanningsprogrammene for restaurant- og matfag og service og samferdsel. (se resepsjonist, reiselivsmedarbeider). Flere private skoler tilbyr også utdanning og kurser på videregående opplæringsnivå.

Bachelor- og masterstudier i reiselivsfag tilbys ved Universitetet i Stavanger, ved flere statlige høyskoler og ved de private høyskolene Handelshøyskolen BI og Norsk Reiselivshøyskole (NRH).

Utviklingen av reiselivet må primært sees i sammenheng med to faktorer, nemlig den allmenne forbedring av samferdselsmidlene og den økonomiske og sosiale utvikling, som etter hvert gav større grupper anledning til å etterspørre ulike reiselivstjenester. Frem til første halvdel av 1800-tallet dominerte de individuelle forretnings- og studiereisene (f.eks. rike unge menns grand tour gjennom Europa på 1600- og 1700-tallet), men fra omkring 1820 begynte det øvre borgerskap i Storbritannia å reise til Italia og Frankrike, ofte for lengre ferieopphold. De forskjellige arrangementer i forbindelse med reisen skjedde oftest gjennom den reisendes europeiske bankforbindelse eller gjennom hjemlandets konsulater på de steder som skulle besøkes; verdens første reisebyrå ble startet i Storbritannia 1841. Nye reisemål kom til etter hvert, bl.a. Egypt, Hellas, Palestina og Skandinavia, og omkring 1860 begynte reisebyråer i Storbritannia og USA å arrangere gruppereiser av opptil 1/2 års varighet.

Utbyggingen av jernbane- og dampskipsforbindelser i Europa, Nord-Amerika og deler av Asia bidrog til en sterk økning i feriereisene i siste halvdel av 1800-tallet. Det ble bygd mange nye hoteller, og man la stor vekt på å gi reisene et luksuriøst preg. Kulturtilbudene til de reisende ble også flere og bedre; flere reisebyråer begynte å utdanne egne lokale omvisere (guider), og iblant tok spesielle reiseledere seg av praktiske arrangementer underveis. I Tyskland hadde Baedekers forlag utgitt reisehåndbøker på flere språk siden 1840-årene, og snart fulgte andre etter. Det oppstod etter hvert også en egen litteratursjanger – reiseskildringen, en blanding av romantisk eventyr og blomstrende sakprosa. Reiseforedrag, ofte ledsaget av lysbilder, ble et selvstendig og svært populært kulturtilbud, særlig i de grupper av befolkningen som ennå ikke hadde økonomiske muligheter til å reise selv.

Utviklingen av større og raskere passasjerfly etter den annen verdenskrig førte med seg en ny form for «masseturisme» basert på lavpristransport (oftest chartertrafikk) til fjerntliggende reisemål. For feriereiser over kortere avstander og særlig for individuelt reisende er landverts transport (vei eller jernbane) fortsatt det vanligste.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.