demokratisering

Václav Havel vinker til demonstranter i Praha 10. desember 1989. Den såkalte Fløyelsrevolusjonen i Tsjekkoslovakias førte til det kommunistiske diktaturets fall, og Havel ble først Tsjekkoslovakias president fra desember 1990 til juli 1992 og siden Tsjekkias president fra 1993 til 2003. Siden den gang har Tsjekkia vært et demokrati, men på 2000-tallet har demokratiet fått vanskeligere kår i flere land i Øst- og Sentral-Europa, inkludert i Tsjekkia.
Av /AFP/NTB.

Artikkelstart

Demokratisering er en endringsprosess hvor et politisk regime blir mer demokratisk. Begrepet brukes som regel om ikke-demokratiske samfunn hvor det raskt eller gradvis åpnes for større grad av politisk deltakelse, ytringsfrihet og opposisjon mot dem som styrer. En demokratiseringsprosess kan ende med at et ikke-demokratisk land blir demokratisk, for eksempel ved at et nytt politisk regime overtar makten gjennom demokratiske valg, men trenger ikke å gjøre det.

Faktaboks

Uttale
demokratisˈering

I motsatt tilfelle kan et demokratisk regime bli mindre demokratisk og mer autoritært. En slik prosess eller utvikling kalles gjerne «autokratisering» og kan ende med en avskaffelse av demokrati og opprettelsen av et autoritært regime (autokrati eller diktatur).

Eksempler på demokratisering er utvidelsen av stemmerett til kvinner i Norge i 1913, overgangen fra militærdiktatur til demokrati i Argentina i 1982 og åpningen for at opposisjonen kunne stille til og vinne valget i Myanmar i 2015. Myanmar er i tillegg et eksempel på et land der demokratisering har funnet sted, for senere å bli reversert gjennom et militærkupp.

Demokratisering kan skje gjennom langsomme prosesser, slik som i Storbritannia på 1800-tallet, eller raskt, som i Sør-Afrika i 1994. Det kan innebære en full overgang (transisjon) fra et ikke-demokratisk til et demokratisk regime, eller det kan innebære en begrenset åpning av regimet (liberalisering) av for eksempel ytringsfrihet og politisk deltakelse.

Verden har opplevd tre store demokratiseringsbølger gjennom historien, der mange land har gått fra å være mindre til mer demokratiske i løpet av samme periode:

  1. Første bølge fra slutten av 1800-tallet til 1920;
  2. andre bølge fra 1943 til 1960;
  3. tredje bølge fra 1974 og frem til utpå 2000-tallet.

På 2010- og 2020-tallet har flere land i verden gått i motsatt retning, og den demokratiske utviklingen har vært negativ.

Demokratiske prinsipper

Første kvinne legger stemmeseddelen i urnen ved kommunevalget i 1910.
Kommunevalg i 1910
Av /Oslo Museum.
Lisens: CC BY SA 3.0

Det sentrale prinsippet i et demokrati er selvstyre, altså at folket styrer samfunnet. Helt grunnleggende innebærer dette tre elementer: likhet mellom alle borgere når det kommer til politiske rettigheter og friheter, og at folket bestemmer lovene og er frie innenfor rammen av disse lovene. Staten og dets lover er bindende for hele samfunnet, og ifølge den franske filosofen Jean-Jacques Rousseau er det derfor folket selv som skal være kilden til disse lovene.

Hvor demokratisk et samfunn er, handler grunnleggende sett om hva slags politisk regime det har, altså forholdet mellom staten og borgerne når det kommer til utforming, implementering og håndhevelse av lovene samt straff for brudd på dem. Demokratiforskeren Robert Dahl mente at et demokratisk regime er et politisk system som nøyaktig representerer ønskene til alle borgerne med full likhet seg imellom. I praksis kommer man nærmest mulig dette idealet gjennom rettferdig, politisk konkurranse, der borgernes motstridende ønsker, organisert i politiske partier, blir forsøkt oppnådd gjennom rettferdige valg med reell konkurranse om stemmene.

Konkurranse er viktig fordi folk har til dels svært forskjellige egenskaper, ideologi, verdier og politiske ønsker. Politiske partier er organisasjoner som mobiliserer disse forskjellige gruppene og forsøker å vinne valg med mål om å komme i maktposisjon og iverksette politikk som er i tråd med ønskene til sine velgere. At én slik gruppe får bestemme all politikk, er selve essensen i et ikke-demokratisk regime. Under et demokratisk regime skal det derfor være en reell sjanse for at opposisjonspartier kan komme seirende ut og overta makten, og at partiene dermed bytter på å styre. Muligheten for at et valg skal være reelt konkurransedyktig styrkes betraktelig ved at enkelte underliggende og omkringliggende forutsetninger er til stede, slik som ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og uhindret tilgang til informasjon.

Grader av demokrati

Å måle hvor demokratisk et politisk regime er, slik at man kan avgjøre om det blir mer eller mindre demokratisk over tid, gjøres ved å studere en rekke kvantitative faktorer, for eksempel frie valg, forsamlingsfrihet, ytringsfrihet og stemmerett. Slike målemetoder har detaljerte skalaer, for eksempel «Polity Score», som klassifiserer land fra mindre til mer demokratiske på en skala fra -10 (minst demokratiske) til +10 (mest demokratiske). Andre mål på demokrati, som ACLP-indeksen («Demokrati-diktatur-indeksen»), er dikotomier, hvor hvert år i et lands historie kodes som enten demokratisk (1) eller ikke-demokratisk (0). For eksempel kan Thailands utvikling fra 1987 til 1992 se nokså forskjellig ut på de to indeksene:

Thailand på to ulike demokrati-indekser, 1987-1992
År Polity ACLP
1987 2 1 (demokrati)
1988 3 1
1989 3 1
1990 3 1
1991 -1 0 (diktatur)
1992 9 1

På Polity-indeksen vil -5 til 5 si «anokrati», altså gråsonen mellom demokrati og diktatur. 6 eller høyere betyr at landet er et demokrati.

Demokratiseringsbølger

I 1994 gikk Sør-Afrika fra å være et rasistisk styrt land til å bli et demokrati. Dette skjedde gjennom forhandlinger mellom det hvite apartheid-regimet og frigjøringsbevegelsen ANC. Her er ANCs sjefsforhandler Cyril Ramaphosa (til høyre) sammen med daværende ANC-leder og president Nelson Mandela (til venstre) og tidligere president Frederik Willem de Klerk. I 2018 ble Ramaphosa valgt til Sør-Afrikas president.

Fra tidlig på 1800-tallet og fram til i dag har verden opplevd flere «demokratiseringsbølger», et begrep lansert av forskeren Samuel Huntington for å beskrive en tidsperiode hvor antallet regimer som går fra å være ikke-demokratiske til demokratiske, er flere enn antallet som går motsatt vei. Huntingtons tre bølger har fått stor oppslutning blant andre forskere: første bølge fra 1850 til 1920, med blant annet fremveksten av demokrati i Vest-Europa og deler av Latin-Amerika, for eksempel i Frankrike og Argentina; andre bølge i kjølvannet av andre verdenskrig, fra 1943 til 1960, med land som Filippinene, Sierra Leone og Sri Lanka; og tredje bølge fra 1974 og til ut på 2000-tallet, da diktaturer i Sør-Europa og deler av Latin-Amerika falt, Sovjetunionen kollapset og flere tidligere kolonier i Afrika ble mer demokratiske.

Blant annet fordi det finnes flere måter å konseptualisere og måle graden av demokrati, finnes det også forskere som er uenige i Huntingtons tidsangivelse for de tre demokratiseringsbølgene. Dersom man setter stemmerett for alle voksne, både kvinner og menn, som krav til å kalle noe et demokrati, noe Huntington ikke gjorde, vil ikke den første bølgen starte før i 1890-årene.

Siden rundt 2006 har flere forskere hevdet å se en trend med demokratisk tilbakegang, altså at flere land blir mindre demokratiske. Typisk for disse landene er at partiene ved makten med overlegg forsøker å kontrollere eller svekke opposisjonen og deres støttespillere i sivilsamfunnet, slik at det blir lettere å opprettholde kontrollen. Slike tiltak kan være å undergrave rettferdige valgprosesser, legge begrensninger på ytringsfriheten og muligheten til politisk mobilisering, endringer i grunnloven, og å svekke uavhengige institusjoner og rettsstaten.

Årsaker til demokratisering

Hva som er de viktigste årsakene eller forutsetningene for demokratisering, er blant temaene det har blitt forsket aller mest på innen moderne statsvitenskap. Forklaringene kan deles i to hovedkategorier: strukturene som omgir den politiske utviklingen, og aktørene som deltar i og kan påvirke den.

Én tilnærming har vært å forklare demokratisering ved hjelp av varierende sosiale, politiske, kulturelle, internasjonale, demografiske og økonomiske strukturer, altså den større helheten (konteksten) som regimeendring finner sted i. Den aller mest studerte av disse faktorene har vært økonomisk utvikling.

Såkalt «moderniseringsteori» var lenge en populær forklaringsmodell. Den hevder at demokrati vokser fram etter at et samfunn har gjennomgått økonomisk og sosial utvikling, slik som høyere gjennomsnittsinntekt og utdanningsnivå, økt urbanisering og bedre tilgang på kommunikasjonsmidler, som trykte aviser, tv, radio og internett. Disse legger til rette for økt mobilisering av en opposisjon mot de styrende og for krav om politisk innflytelse, noe som til slutt kan føre til en demokratisering. En viktig del av denne forklaringsmodellen er muligheten til å delta i et sivilsamfunn, for eksempel gjennom frivillige organisasjoner, som fører til økt politisk bevissthet, deltakelse og evner.

Til tross for at moderniseringsteori lenge hadde stor oppslutning blant forskere og politikere, har dens hovedpåstand om forholdet mellom inntekt og overgang til demokrati imidlertid blitt tilbakevist av et overveldende antall empiriske studier. Det er lite eller ingenting som tyder på at økt gjennomsnittsinntekt i befolkningen har noen direkte effekt i overgang fra autokratisk til demokratisk styresett. Det har imidlertid vist seg å ha en liten, indirekte, positiv effekt gjennom at økt inntekt gir økt tilgang til medier og informasjon.

Dersom man utelukker land som har hatt økonomisk vekst først og fremst gjennom stor rikdom av naturressurser (særlig petroleum), er imidlertid effekten av økt gjennomsnittsinntekt både positiv og signifikant. Dette stemmer overens med forskning som har vist hvordan naturressurser har negativ påvirkning på utviklingen av og sannsynligheten for demokrati gjennom den såkalte «ressursforbannelsen», hvor undertrykkende regimer kan bruke store pengesummer på enten å bestikke opposisjon og kjøpe seg støtte blant borgerne, eller for å finansiere undertrykking.

Utvikling av en kapitalistisk markedsøkonomi har også vært fremholdt som en viktig forutsetning for demokratisering. Den såkalte «sosiale krefter-teorien» (social forces theory) legger vekt på hvordan forskjellige sosiale og økonomiske klasser i befolkningen kjemper for sine økonomiske interesser, og at dette skaper kollektiv handling som bidrar positivt til utviklingen av demokrati. Hovedargumentet går ut på at utviklingen av en kapitalistisk markedsøkonomi har betydning for demokratisering fordi den flytter makt vekk fra den landeiende samfunnsklassen og til arbeiderklassen og middelklassen, samtidig som urbanisering, industrialisering og nye kommunikasjons- og transportmidler øker folks evne til å organisere seg. Anerkjent forskning viser at de politiske ideologiene som har vært mest fremtredende i arbeiderklassen, også har vært de mest demokratiske, og at disse har hatt størst effekt når de har alliert seg politisk med uavhengige bønder og enkelte, liberale deler av middelklassen.

Flere ikke-økonomiske variabler har også påvirkning på sannsynligheten for at demokrati oppstår i et samfunn. Én faktor som forskningen tydelig har slått fast at har en negativ påvirkning på demokratisering, er andelen muslimer i et lands befolkning. Men dette funnet er villedende, for dersom man kontrollerer for at mange av landene i Midtøsten er avhengighet av naturressurser, viser forskningen at den negative effekten av islam på demokratisering forsvinner helt.

Av de mange andre faktorene som har blitt undersøkt fordi man kan tro at de har en effekt på demokratisering, har de som har vist seg å ha mest positiv effekt, vært om landet hadde flere politiske partier under det autokratiske styret, fredelige demonstrasjoner, demokratiske naboland, om landet er en tidligere britisk koloni, og tidligere erfaring med overganger til demokrati.

Ofte er det imidlertid ikke strukturene, men enkeltpersoners og -gruppers valg og handlinger som har størst påvirkning på en demokratiseringsprosess: Beslutninger fattet av sentrale, politiske aktører bestemmer svært ofte om en demokratisering vil finne sted eller feile – direkte eller indirekte, bevisst eller ubevisst. Enkelte fremtredende forskere har pekt på at det ikke er strukturer som bestemmer hvorvidt en regimeendring vil finne sted, men at perioder med politisk endring og omveltninger er preget av usikkerhet, hvor maktbalansen mellom makthaverne og opposisjonen har stor betydning.

Studier har for eksempel vist at avvisning av de mest autoritære kreftene («hardlinere») innad i et regime er en helt sentral forutsetning for at politisk liberalisering skal finne sted. En slik oppmykning gjøres ofte i et forsøk på å underlegge seg (kooptere) opposisjonen for å hindre en mer radikal og omveltende regimeendring. Men regimet vet ikke på forhånd om en slik liberalisering vil føre til mindre eller større krav om videre reform og demokratisering. Slike oppmykningsperioder, fulgt av en aktivering og mobilisering av sivilsamfunnet, er ofte en viktig forløper til at et autoritært regime kollapser og en vellykket overgang til demokrati.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Dahl, Robert (1971). Polyarchy: Participation and Opposition. Yale University Press.
  • Haerpfer, Christian W. et al. (2019). Democratization. Second edition. Oxford University Press.
  • Haggard, Stephen, and Robert Kaufman (2021). Backsliding: Democratic Regress in the Contemporary World. Cambridge University Press.
  • Knutsen, Carl Henrik (2020). Demokrati og diktatur. Fagbokforlaget.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg