Demonstrasjon i Buenos Aires 18. november 2016.

/EPA.
Argentinere i kø for å veksle valuta 11. februar 2002, etter devalueringen av argentinske pesos.
/AP.
Demonstrasjon for arbeidsplasser og politisk, økonomisk og sosial endring i Buenos Aires 28. januar 2002.
/EPA.
Néstor Kirchner i 2005.
.
Lisens: CC BY 2.0
President Mauricio Macri under en pressekonferanse i presidentpalasset Casa Rosada i Buenos Aires i januar 2017.
/Reuters.

Siste halvdel av 1900-tallet var en vanskelig periode for Argentina, som blant annet inneholdt fire militærkupp, massive og grove brudd på menneskerettighetene, økonomisk stagnasjon og hyperinflasjon.

På 1990-tallet kunne det se ut som landet endelig hadde oppnådd stabilt demokrati og vedvarende økonomisk utvikling, men årtusenskiftet sammenfalt med en dyp økonomisk krise som sendte halvparten av befolkningen ut i fattigdom.

Krisa dreide den økonomiske politikken i Argentina mot venstre. I spissen for denne kursendringen sto ektefellene Néstor Kirchner og Cristina Fernández som satt med presidentmakten i tilsammen 12 år, fra 2003 til 2015.

I november 2015 vant Mauricio Macri presidentvalget og igangsatte en ny kursendring i retning nittitallets markedsliberalisme. De økonomiske problemene forverret seg under Macri og i 2019 var det igjen peronismen som gikk seirende ut av valget. Alberto Fernández overtok presidentstolen i desember 2019.

Den økonomiske krisa

I 1998 spredte den økonomiske krisa i Asia seg til Latin-Amerika, og problemene begynte å tårne seg opp i Argentinas økonomi. De toppet seg da president Fernando de la Rúa den 3. desember 2001 vedtok harde restriksjoner for uttak på alle bankinnskudd. Folk hadde ikke anledning til å ta ut mer enn 250 dollar i uka fra sine egne kontoer. Disse restriksjonene bidro til en voldsom økning i massedemonstrasjoner. Flere byer ble preget av spontane butikkplyndringer og flere titalls liv gikk tapt i opptøyer. De la Rúa innførte unntakstilstand den 19. desember, men måtte dagen etter flykte i helikopter fra presidentpalasset, og fra presidentembetet. Etter noen kaotiske dager med flere presidenter ble peronisten Eduardo Duhalde, tidligere visepresident for Carlos Menem, utnevnt til president av Kongressen den 2. januar 2002.

Arbeidsledighet og fattigdom

Den økonomiske krisa førte til et fall i bruttonasjonalproduktet på 10 prosent i 2002, og hele 20 prosent sammenlignet med 1998. Arbeidsledigheten steg til over 20 prosent. Med undersysselsetting inkludert, omfattet arbeidsledigheten halvparten av befolkningen i yrkesaktiv alder. Over 50 prosent av befolkningen falt under fattigdomsgrensen i 2002 ifølge UNICEF og CEPAL. Ti år tidligere, i 1992, lå fattigdommen på under 20% av befolkningen. Situasjonen var verst for de fattigste, men en dramatisk forverring av levekårene rammet det store flertallet av befolkningen. Myndighetene satte inn krisetiltak for å hindre sult, og mange fra middelklassen måtte også stille seg i køen for matutdeling. ”Que se vayan todos” (Bort med dem alle) ble et viktig slagord og uttrykte et ønske om å kvitte seg med hele den politiske og økonomiske eliten i landet.

Årsaker til den økonomiske krisa

To viktige årsaker til den økonomiske krisa i Argentina var den voksende utenlandsgjelden, og fastkurspolitikken som knyttet vekslingskursen på pesoen til USAs dollar i forholdet 1:1. Da fastkurspolitikken ble innført i 1991 lyktes det å få bukt med inflasjonen, men ved årtusenskiftet hadde denne politikken blitt et alvorlig problem fordi den medførte en altfor høy kurs på pesoen. Dette innebar at argentinsk økonomi ikke var konkurransedyktig og at handelsbalansen ble dårligere i et raskt tempo. Den nyutnevnte presidenten Duhalde valgte derfor i januar 2002 å devaluere pesoen, som dermed falt med hele 70 prosent. Målt i amerikanske dollar mistet argentinerne over halvparten av sine verdier. Det medførte imidlertid en kraftig forbedring i den argentinske økonomiens konkurranseevne. Prisen på argentinske varer i det internasjonale markedet ble halvert og prisen på importvarer i Argentina ble doblet. Denne devalueringen la grunnlaget for at landet kunne komme seg ut av krisen, og handelsunderskuddet på 4 prosent av BNP i 2001 ble snudd til et handelsoverskudd på 8 prosent av BNP i 2002.

Beslutningen om å devaluere pesoen hang nøye sammen med Argentinas utenlandsgjeld. Devalueringen medførte at denne gjelda, som var tatt opp i dollar, ble tredoblet regnet i pesos. Dette gjorde det urealistisk å nedbetale hele utenlandsgjelda, og devalueringen var således en politisk beslutning som nødvendigvis innebar en form for mislighold av gjelda. Allerede den 24. desember 2001 hadde Argentina erklært en midlertidig stans i betalingen av renter og avdrag på utenlandsgjelda, og Duhalde valgte å forlenge denne stansen i nedbetalingen.

Menems nyliberale økonomiske politikk på 1990-tallet hadde vært sterkt medvirkende til den dype økonomiske krisen som rammet landet. Tillit i internasjonale finansmarkeder og evne til å tiltrekke seg utenlandsk kapital hadde vært en bærebjelke i denne politikken. Duhaldes devaluering og betalingsstans av utenlandsgjelda innebar en drastisk reduksjon i tilgangen på utenlandsk kapital, og derfor også en klar kursendring når det gjaldt økonomisk politikk. Det var i større grad den nasjonale økonomien som nå skulle stå i fokus, og anstrengelsene for å tekkes internasjonale finansmarkeder ble i stor grad lagt på is. Denne nye økonomiske tilnærmingen blir ofte betegnet som heterodoks. Det vil si en villighet, på godt og vondt, til å avvike fra økonomifagets dogmatiske læresetninger til fordel for en mer pragmatisk tilnærming tilpasset det særegne ved Argentinas situasjon.

Néstor Kirchner 2003–2007

Da presidentvalgkampen startet på nyåret 2003, var det klare tegn på at bunnen av krisa var nådd og at en gradvis forbedring var i gang. Arbeidsledigheten hadde begynt å gå ned, og i desember avviklet finansminister Roberto Lavagna uttaksforbudet på bankinnskudd. Det var i denne situasjonen president Duhalde ga sin støtte til presidentkandidat Néstor Kirchner. Til gjengjeld lovte Kirchner velgerne å beholde Lavagna som finansminister og dermed videreføre hovedtrekkene i Duhaldes økonomiske politikk.

Presidentvalget viste at den økonomiske krisa hadde skapt en uoversiktlig politisk situasjon, med hele 19 presidentkandidater i første valgomgang. Peronistpartiet stilte med tre kandidater med reelle vinnersjanser, Kirchner, tidligere president Carlos Menem og Adolfo Rodríguez Saa. Argentinas andre store politiske parti, Det radikale partiet (Unión Cívica Radical – UCR), lå med brukket rygg etter at De la Rúa hadde flyktet fra den økonomiske krisen et drøyt år tidligere. Samtlige radikale presidenter siden 1928 hadde mistet makten før de klarte å fullføre hele presidentperioden; Yrigoen (1930), Frondizi (1962), Illia (1966), Alfonsín (1989) og de la Rúa (2001), og mange argentinere mente derfor at peronistpartiet var det eneste partiet som var i stand til å styre landet. Da stemmene var talt opp satt UCRs kandidat, Leopoldo Moreau, igjen med drøyt 2 prosent av stemmene, mens Menem (24,5 prosent) og Kirchner (22,2 prosent) fikk flest stemmer og gikk videre til andre valgomgang. Selv om Menem hadde fått flere stemmer enn Kirchner i første valgomgang, viste meningsmålingene at han ikke hadde noen mulighet til å vinne andre valgomgang. Derfor trakk Menem seg, og Kirchner ble landets nye president med bare 22 prosent av folkets stemmer i ryggen.

Økonomisk politikk

Kirchner bygde videre på Duhaldes brudd med nyliberalismen, og klarte raskt å skape en bred folkelig støtte for en venstredreining av politikken. På det økonomiske plan satte han fokus på omfordeling og inkluderende vekst. Resultatene lot ikke vente på seg, og i hans regjeringsperiode (2003–2007) vokste bruttonasjonalprodukt per innbygger med 29 prosent, det dobbelte av gjennomsnittet for Latin-Amerika i samme periode på 14 prosent. Verdensbanken rapporterte også at Argentina var det landet i Latin-Amerika som i størst grad oppnådde en inkluderende vekst som reduserte ulikhetene og minsket fattigdommen (ekstern lenke nederst i artikkelen). Inntektene til de fattigste 40 prosent av befolkningen vokste med 11,8 prosent per år, godt over gjennomsnittet i befolkningen på 7,6 prosent. Argentina fikk også forhandlet fram en nedbetalingsavtale som reduserte renter og avdrag på utenlandsgjelda med rundt 50 prosent.

Oppgjør med diktaturperioden

Kirchners presidentperiode innebar også en kursendring når det gjaldt menneskerettigheter, særlig når det gjaldt oppgjøret med diktaturperioden 1976–1983. Kongressen annullerte lover som beskyttet militærdiktaturets overgripere fra å bli stilt for retten. Argentina signerte også Konvensjonen om ikke-anvendelse av foreldelsesfrister for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.

I 2006, ved 30-årsmarkeringen for militærkuppet, besluttet regjeringen å åpne alle juntatidens arkiver, med opplysninger om de mellom 10 000 og 30 000 personene som fortsatt har status «forsvunnet», og som antas drept av militæret under diktaturet. Disse tiltakene medførte spenninger i forholdet mellom regjeringen og militæret, som hadde begått de aller fleste drapene og overgrepene. Kirchner gjenopptok oppgjøret med militærdiktaturets menneskerettighetsbrudd som ble igangsatt av President Alfonsín på åttitallet, og lagt på is under President Menem.

Cristina Fernández 2007-2015

Cristina Fernández i 2011.
.
Lisens: CC BY 2.0

Den folkelige oppslutningen om Kirchner ble bekreftet i parlamentsvalget i 2005 hvor hans allianse Frente para la Victoria fikk rent flertall både i senatet og deputertkammeret. Men Kirchners politiske strategi bidro til å svekke de politiske partiene og deler av peronistpartiet gikk i opposisjon, mens han fikk støtte fra deler av opposisjonspartiet De Radikale (URC), de såkalte Radicales K.

I 2007 stilte Kirchners ektefelle, Cristina Fernández, som presidentkandidat og ble valgt med 44 prosent av stemmene, over 20 prosentpoeng mer enn nærmeste utfordrer. Fernández videreførte i stor grad Kirchners politikk, men det er antakelig mer korrekt å si at ekteparet sto sammen om å utforme en politikk som preget begges presidentperioder. De gode økonomiske resultatene under Kirchner-Fernández regjeringstid skyldes i stor grad en kraftig økning i etterspørselen etter råvarer og jordbruksprodukter i det internasjonale markedet, den såkalte råvareboomen. Regjeringen fremmet derfor i 2008 forslag om en betydelig økning i beskatningen av eksport av jordbruksprodukter, særlig soya, mais og solsikkefrø, for å kunne fortsette reduksjonen av ulikhet og fattigdom. Denne skatteøkningen ble møtt med omfattende nasjonale protester fra landets jordbrukere. Det hele endte med at lovforslaget ble nedstemt i senatet med 36 mot 37 stemmer. Fernández’ egen visepresident, Julio Cobos, stemte mot forslaget.

Dette nederlaget markerte et vendepunkt i Kirchner-Fernández-perioden. Regjeringen satt etter dette fast i det samme problemet som har preget praktisk talt alle regjeringer i landet siden uavhengigheten; staten hadde store problemer med å kreve inn nok skatter til å dekke sine utgifter. I tillegg kom nedgangen i råvareprisene som en konsekvens av den internasjonale finanskrisen samme år. Fernández-regjeringens politikk hvilte etter dette i økende grad på kortsiktige løsninger som utsatte problemene og bidro til å undergrave landets institusjoner. Dette er et trekk som var tilstede helt fra Kirchners valgseier i 2003, og som er nært knyttet til peronistpartiets historie. Peronisten Kirchners venstredreining når det gjaldt økonomisk politikk og menneskerettigheter kom som en reaksjon på den høyredreide politikken til en president fra samme parti; Carlos Menem. Kjernen i Peronistpartiet er således ikke en klart definert politisk ideologi, men først og fremst et svært pragmatisk og lite prinsipielt forhold til maktfordeling og politiske institusjoner. Den peronistiske styringsformen har vist seg å være effektiv i et tilsynelatende uregjerlig land som Argentina, men har samtidig undergravd sitt eget maktgrunnlag på lengre sikt.

Politisk kortsiktighet og polarisering

Christina Fernandez og Nestor Kirchner i Buenos Aires i oktober 2007.

/AP.

På samme måte som sine peronistiske forgjengere, Juan Domingo Perón og Carlos Menem, viste Kirchner og Fernández liten respekt for maktfordelingsprinsippet. Et eksempel er forholdet til høyesterett. I 1990 utvidet Menem antallet dommere fra fem til ni, og fikk således anledning til å utnevnte fire lojale høyesterettsdommere. Kirchner, på sin side, brukte riksrettstiltale og trusler om dette på en måte som fikk fire høyesterettsdommere til å trekke seg. I likhet med Menem klarte også Kirchner å utnevne fire lojale dommere. Et annet eksempel på Kirchner-Fernández’ uthuling av institusjonene er manipuleringen av de offisielle inflasjonstallene. Dette skapte uforutsigbarhet, synkende tillit til offentlige myndigheter og undergravde av en av de sentrale suksessfaktorene i den økonomiske politikken, den lave vekslingskursen som gjorde landet mer konkurransedyktig.

Fernández oppslutning hos det argentinske folk var imidlertid fremdeles stor og hun vant presidentvalget i 2011 suverent med over 50 prosent av stemmene, med beste utfordrer på kun 12 prosent. Men problemer og utfordringer ble i økende grad møtt med lite demokratiske tiltak fra regjeringens side, blant annet forsøk på å kontrollere pressen. Dette bidro til en økende polarisering for og i mot regjeringen, noe som gjør at det for Fernández siste presidentperiode kan være vanskelig å finne objektive kilder. Eksempler på dette er korrupsjonen begått av ekteparet Kirchner-Fernández og omstendighetene omkring dommeren Alberto Nismans død. Nisman hadde beskyldt Fernández for aktivt å motarbeide og tildekke etterforskningen av et terroristangrep mot en jødisk organisasjon i 1994. Han ble deretter funnet død, og det er lite trolig at hans død vil bli oppklart.

Mauricio Macri 2015-2019

Foran presidentvalget i 2015 kunne peronistpartiets kandidat Daniel Scioli skilte med over ti år med en av Latin-Amerikas høyeste vekstrater, i tillegg til sosial utjevning. Men veksten stoppet opp rundt 2012 og alvorlige økonomiske problemer var i ferd med å hope seg opp. Bruttonasjonalproduktet falt med 2,5 prosent i 2014, underskuddet på statsbudsjettet var stort og økningen både i inflasjonen og det svarte dollarmarkedet var foruroligende. I tillegg hadde en stor del av befolkningen sett seg lei på økende maktmisbruk, korrupsjon og lite målrettet statlig inngripen i økonomien.

For første gang i Argentinas historie måtte andre valgomgang avvikles, og resultatet i november ble 51,3 prosent av stemmene til høyresidens kandidat Mauricio Macri. Argentina dreide dermed kursen på nytt i markedliberalistisk retning, slik man også hadde gjort under Jorge Rafael Videla og Carlos Ménem. Dette nye bruddet med fortiden bekrefter et kjent mønster i Argentinas historie, at pendelen svinger kraftig med ujevne mellomrom.

Det konfliktfylte forholdet mellom Macri og Cristina Fernández viste seg allerede under innsettelsen. De to ble ikke enige om hvor og hvordan denne skulle foregå. Det endte med at Fernández gikk av som president tolv timer før innsettelsen, slik at senatets president, Federico Pinedo, formelt sett ble landets president under innsettelsen og kunne overrekke presidentbåndet til Macri.

Økonomisk politikk

Mauricio Macris hovedfokus var å få økonomien på fote igjen. Hans viktigste verktøy i så måte var å fjerne statlige reguleringer og inngripen som han mente virket mot sin hensikt. Blant de viktigste tiltakene var å oppheve valutakontrollene, innførte flytende valutakurs og fjerne eksportkvoter på hvete og mais.

Regjeringen søkte også å gjenvinne tillit hos internasjonale banker og investorer. En drøy måned etter innsettelsen deltok Macri på World Economic Forums årlige møte i Davos for å signalisere en ny økonomisk kurs for omverdenen. Det var da 11 år siden Argentina sist hadde deltatt på møtet. Han fikk også framforhandlet en avtale med de såkalte gribbefondene, får å gi Argentina tilgang til internasjonale finansmarkeder.

Den økonomiske nedgangen fortsatte i 2016, men i 2017 så situasjonen bedre ut. Økonomien vokste med 2,7 prosent, mens det var lite framgang å spore når det gjaldt inflasjonen. Tegnene til oppgang var uansett nok til at regjeringskoalisjonen styrket seg betraktelig i parlamentsvalget i 2017.

Ny økonomisk krise på vei

Det var særlig to hendelser i 2018 som bidro til en ny økonomisk krise. For det første ble landet rammet av tørke, som igjen medførte en kraftig nedgang i eksportinntektene fra landbruket. For det andre satte Sentralbanken i USA opp renten fra 0,25 til 2,0 prosent. Dette gjorde det dyrere for Argentina å betjene utenlandsgjelden sin og frykten for at landet på ny skulle misligholde gjelden førte til at investorer begynte å trekke seg ut.

For å redde landet ut av krisen fikk Macri framforhandlet en redningspakke fra Det internasjonale pengefondet på 50 milliarder dollar. Dette var da den hittil største redningspakken i landets historie. Denne krisepakken var svært upopulær i befolkningen, som hadde liten tillit til pengefondet på grunn av det rolle i den økonomiske krisen i 2001. For å forhindre kapitalflukt satte den argentinske sentralbanken renta opp til 60 prosent, noe som gjorde at både bedrifter og husholdninger fikk vansker med å betjene lånene sine.

Redningspakken fra pengefondet hjalp Argentina til å unngå mislighold av utenlandsgjelden, med den fikk ikke landet ut av krisa. Valgkampen i 2019 ble preget av den vedvarende økonomiske krisa, som medvirket sterkt til at Macri måtte seg seg slått med klar margin av peronisten Alberto Fernández.

Abort og kjønnsroller

I 2015, samme år som Macri ble valgt, oppsto bevegelsen #NiUnaMenos som satte fokus på vold mot kvinner. Denne feministbevegelsen satte kjønnsroller høyere opp på den politiske agendaen og engasjerte seg etter hvert også i kampen for retten til abort. Abort var i Argentina kun tillatt hvis mors liv og helse var i fare eller hvis graviditeten var et resultat av abort. I 2018 fikk et lovforslag om selvbestemt abort flertall i deputertkammeret, men ble nedstemt i senatet.

Internasjonale relasjoner

De to viktigste linjene i Argentinas utenrikspolitikk siden årtusenskiftet har vært utenlandsgjeld og latinamerikansk integrasjon drevet fram av den nye venstrebølgen.

Venstrebølge og samarbeid i sør

Nestor Kirchners valgseier i 2003 sammenfalt med starten på den nye venstrebølgen i Latin-Amerika. Kirchner kom til makten fem måneder etter at den venstre-orienterte politikeren Luiz Inácio Lula da Silva inntok presidentstolen i Brasil, som den første fra det brasilianske arbeiderpartiet PT. Den nye venstrebølgen medførte en styrking av det regionale samarbeidet i Sør-Amerika, i opposisjon til USAs og de internasjonale finansinstitusjonenes makt og innflytelse. I 2005 avholdt Organisasjonen for amerikanske stater (OAS) Det fjerde amerikanske toppmøtet i argentinske Mar de Plata, og dette toppmøtet markerte et vendepunkt. Det ble tydelig at USAs prosjekt om et amerikansk frihandelsområde (Free Trade Area of the Americas) ikke hadde noen politisk framtid, og at båndene mellom de søramerikanske landene var styrket. Argentina satset på handelssamarbeidet Mercosur framfor frihandelsavtaler med de rike landene i nord. Videre spilte Argentina en viktig rolle i samlingen av Sør-Amerikas land i organisasjonen UNASUR i 2008. Organisasjonen tok sikte på å bli et alternativ til OAS, hvor USAs dominerende posisjon ble sett på som et problem av mange søramerikanske land. Néstor Kirchner ble UNASURs første generalsekretær i 2010.

Mens tilhengerne av Argentinas utenrikspolitikk under Kirchner-Fernández legger vekt på skiftet av fokus fra nord til sør, mener kritikerne at det var konflikt og isolasjon som preget politikken. Kirchner og Fernández hadde begge en tendens til å se utenrikspolitiske konflikter som en mulighet til å spille på nasjonalfølelse og dermed styrke egen oppslutning på hjemmebane. De andre landene i Mercosur klagde gjentatte ganger over Argentinas manglende samarbeidsvilje.

Utenlandsgjeld

I 2002 var mislighold av utenlandsgjelden og devaluering Argentinas beste alternativ for å komme seg ut av den økonomiske krisa. Men ulempene forbundet med dette alternativet var åpenbare. Argentina ville måtte klare seg uten utenlandske investeringer som økonomisk drivkraft i de påfølgende årene. Internasjonale banker og investorer ville ha liten interesse for et land med en stor ubetalt gjeld. Det var derfor viktig for Argentina å forhandle fram en avtale med kreditorene. I 2005 aksepterte 76% av kreditorene en nedskriving av gjelden. Argentina betalte også ned all gjeld til Det internasjonale pengefondet i 2006, og frigjorde seg dermed fra fondets betingelser og krav.

I 2010 fikk Argentina framforhandlet en ny avtale med kreditorene, og 93 prosent av utenlandsgjelden var dermed restrukturert. Problemet var at de resterende 7 prosent var blitt kjøpt opp av såkalte gribbefond, som har spesialisert seg på å kjøpe utenlandsgjeld billig av andre kreditorer og deretter bruke forskjellige juridiske og politiske virkemidler for å kreve tilbake gjeldens fulle verdi. I 2012 vant gribbefondene fram i en domstol i USA, som fra 2014 forbød Argentina å betale avdrag til de 93 prosent av kreditorene landet hadde oppnådd enighet med, så lenge de 7 prosent ikke gikk med på vilkårene.

Mauricio Macris valgseier innebar en snuoperasjon både når det gjaldt søramerikansk integrasjon og utenlandsgjeld. Den markedsliberalistiske kursendringen gjorde det nødvendig å komme til enighet med gribbefondene, og allerede i mars 2016 gikk Argentina med på en avtale som ga fondene en avkastning på over tusen prosent.

Fokus for de internasjonale relasjonene ble også i større grad rettet mot USA, EU og den frihandelsorienterte Stillehavsalliansen (Chile, Peru, Colombia og Mexico), på bekostning av Mercosur og søramerikansk integrasjon.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg