Den folkelige oppslutningen om Kirchner ble bekreftet i parlamentsvalget i 2005 hvor hans allianse Frente para la Victoria fikk rent flertall både i senatet og deputertkammeret. Men Kirchners politiske strategi bidro til å svekke de politiske partiene og deler av peronistpartiet gikk i opposisjon, mens han fikk støtte fra deler av opposisjonspartiet De Radikale (URC), de såkalte Radicales K.
I 2007 stilte Kirchners ektefelle, Cristina Fernández, som presidentkandidat og ble valgt med 44 prosent av stemmene, over 20 prosentpoeng mer enn nærmeste utfordrer. Fernández videreførte i stor grad Kirchners politikk, men det er antakelig mer korrekt å si at ekteparet sto sammen om å utforme en politikk som preget begges presidentperioder. De gode økonomiske resultatene under Kirchner-Fernández regjeringstid skyldes i stor grad en kraftig økning i etterspørselen etter råvarer og jordbruksprodukter i det internasjonale markedet, den såkalte råvareboomen. Regjeringen fremmet derfor i 2008 forslag om en betydelig økning i beskatningen av eksport av jordbruksprodukter, særlig soya, mais og solsikkefrø, for å kunne fortsette reduksjonen av ulikhet og fattigdom. Denne skatteøkningen ble møtt med omfattende nasjonale protester fra landets jordbrukere. Det hele endte med at lovforslaget ble nedstemt i senatet med 36 mot 37 stemmer. Fernández’ egen visepresident, Julio Cobos, stemte mot forslaget.
Dette nederlaget markerte et vendepunkt i Kirchner-Fernández-perioden. Regjeringen satt etter dette fast i det samme problemet som har preget praktisk talt alle regjeringer i landet siden uavhengigheten; staten hadde store problemer med å kreve inn nok skatter til å dekke sine utgifter. I tillegg kom nedgangen i råvareprisene som en konsekvens av den internasjonale finanskrisen samme år. Fernández-regjeringens politikk hvilte etter dette i økende grad på kortsiktige løsninger som utsatte problemene og bidro til å undergrave landets institusjoner. Dette er et trekk som var tilstede helt fra Kirchners valgseier i 2003, og som er nært knyttet til peronistpartiets historie. Peronisten Kirchners venstredreining når det gjaldt økonomisk politikk og menneskerettigheter kom som en reaksjon på den høyredreide politikken til en president fra samme parti; Carlos Menem. Kjernen i Peronistpartiet er således ikke en klart definert politisk ideologi, men først og fremst et svært pragmatisk og lite prinsipielt forhold til maktfordeling og politiske institusjoner. Den peronistiske styringsformen har vist seg å være effektiv i et tilsynelatende uregjerlig land som Argentina, men har samtidig undergravd sitt eget maktgrunnlag på lengre sikt.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.