Devaluering, nedsetting, eller nedskrivning, av en pengeenhets verdi i forhold til myntfoten eller til et annet lands valuta.

Under våre nåværende rent nominelle pengeordninger betyr devaluering direkte en senkning av verdien av et lands penger regnet i andre lands, og skjer vanligvis gjennom bevisste tiltak fra landets myndigheter.

Devaluering er bare aktuelt for et land som i prinsippet holder faste kurser på utenlandsk valuta. Når et lands valuta «flyter» blir kursene til enhver tid bestemt av forholdene i markedet, og når verdien da går ned, taler man om depresiering.

Devaluering fremtvinges oftest av en forutgående svekkelse av pengeverdien i det devaluerende landet, på grunn av at pris- og kostnadsøkning har redusert dets konkurranseevne og brakt underskudd i betalingene med utlandet.

Ved devaluering stiger prisene på eksport og import regnet i landets egne penger. Dette stimulerer eksporten og hemmer importen. En forutsetning for at virkningene skal slå igjennom er at det finnes ledige resurser som kan gi grunnlag for produksjonsøkning i eksportnæringer og importkonkurrerende næringer.

Under metallpengesystemer (mynt eller sedler som innløses med mynt) består en devaluering i at man reduserer metallverdien av pengeenheten. Når et land devaluerer på denne måten, blir verdien av dets penger regnet i andre lands penger tilsvarende redusert.

Devalueringer som økonomisk politisk virkemiddel ble først vanlige etter at gullstandarden var brutt sammen i 1930-årene. Gjennom Bretton Woods-avtalen av 1944, som opprettet Det internasjonale valutafond, IMF, ble det etablert et system med faste valutakurser, og med begrensninger i adgangen til å devaluere.

Betingelsen for at et land skulle kunne gjennomføre en devaluering var at det hadde en grunnleggende mangel på likevekt i sin betalingsbalanse overfor utlandet.

Det ble under dette systemet fra tid til annen gjennomført større kursjusteringer, den mest omfattende i 1949, da britiske pund ble devaluert med omtrent 30 prosent i forhold til amerikanske dollar, og en rekke europeiske valutaer fulgte med.

Bretton Woods-systemet ble oppgitt i 1973. Norge deltok deretter først i et europeisk samarbeid om å holde faste innbyrdes kurser. Fra 1978 til 1992 søkte man å stabilisere verdien av den norske krone i forhold til en sammensatt «kurv» av valutaer.

I utgangspunktet ble Norges viktigste handelspartneres valuta valgt ut i denne kurven, men disse ble 1990 byttet ut med EU-landenes valutaer, slik de fremkom i den felles avregningsenheten ECU. I perioden med valutakurv ble kronen flere ganger devaluert (sist i mai 1986, med 12 prosent).

Begrepet kommer av de- og det latinske valere, som betyr 'være verdt, gjelde'.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.