Euphractus sexcinctus av /Shutterstock. Begrenset gjenbruk

beltedyr

Beltedyr. Amerikansk nibåndbeltedyr. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Beltedyr. Børstebeltedyr, Chaetophractus villosus. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Beltedyr er en orden av pattedyr. De tilhører overorden gomlere som også omfatter maurslukere og dovendyr. Beltedyrene finnes hovedsaklig i Sør- og Mellom-Amerika. Beltedyrene kjennetegnes blant annet ved at kroppens overside er dekket av plateformende hornskjell.

Faktaboks

også kjent som:

Armadillo

Cingulata

Beskrivelse

Beltedyreartene varierer mye i størrelse; kroppslengden kan være fra 11 til 100 cm og vekten fra 100 gram til 60 kg. Under de plateformede hornskjellene som dekker oversiden av kroppen er det store hudforbeninger. Over ryggens midtparti dannes flere tverrekker som skilles av myke, og ofte hårbesatte hudpartier. Graden av behåring er svært ulik mellom artene. På ryggens fremste og bakerste del ligger skjellene tettere opp til hverandre. Benplatene er smeltet sammen til et for- og et bakskjold. Lignende skjell finnes også på hodets overside, på lemmene og halen (bortsett fra hos fire arter i slekten Cabassous som har naken hale). Beltedyrartene har ulike farger fra rosa til mørkebrun. Buksiden mangler skjell og er hårkledd.

Beltedyrene har korte ben med sterke, lange klør som brukes til graving. Baklemmene har fem klør, mens forlemmene har to til tre klør. Hodet er avlangt med små øyne. Ørenes størresle i forhold til kroppen varierer mye mellom artene. Beltedyr har lang tunge som brukes til å fange insekter. Tennene er tallrike og sylindriske i formen. De mangler emalje og rot og vokser hele livet.

Levevis

Beltedyrene er gravende dyr og lever hovedsakelig av insekter og andre virvelløse dyr. De kan også spise små virveldyr, planter, frukt og åtsler. De har generelt dårlig syn, men velutviklet luktesans som benyttes til å finne føde. Beltedyr bor i huler som de graver ut med de lange klørne sine. Leveområdene kan være i skog eller åpne landskap. Noen arter finnes i ørken. Mange av artene er hovedsaklig nattaktive.

Det er en vanlig oppfatting at beltedyr kan rulle seg sammen som piggsvin når de blir skremt, men det er bare to arter i slekten trebåndbeltedyr (Tolypeutes) som har denne forsvarsmekanismen.

Utbredelse

Beltedyr lever i Sør- og Mellom-Amerika og arten nibåndbeltedyr finnes også i den sørlige delen av Nord-Amerika.

Systematikk

De 22 nålevende artene av beltedyr er fordelt på to familier Dasypodidae (9) og Chlamyphoridae (13). Den mest kjente arten er nibåndbeltedyr, den største er kjempebeltedyr og den minste beltemus.

Trusler

Mange beltedyrarter er i nedgang fordi de jaktes for kjøtt. Habitatødeleggelse og habitatreduksjon er også et stort problem for mange av dem. For fem av artene er bestandstatusen ukjent på grunn av datamangel. For flere beltedyrarter er det en trussel at de fanges for å holdes som kjæledyr. De fleste dør raskt i fangenskap.

Sykdommer

Beltedyr kan bli infisert av leprabasillen, og nibåndbeltedyr har derfor blitt brukt som forsøksdyr i forskning på spedalskhet. Det kan oppstå smitte fra beltedyr til mennesker ved kontakt med dyret eller hvis kjøttet blir spist.

Fossile beltedyr

Fossile beltedyr er hovedsakelig kjent fra Sør-Amerika fra tertiær og eldste kvartærtidsperiode. Noen av disse utdødde artene kunne bli veldig store (lengde over 3 m), og hadde et massivt panser av benplater, som minnet om skilpaddens skjold. De utdødde skjolddyrene Glyptodontidae er beslektet med beltedyrene.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg