genmodifiserte planter

Genmodifiserte planter er planter som kunstig har fått overført et gen fra en annen organisme slik at de har fått endret (modifisert) sin gensammensetning (genom).

Kunstig overførte gener kalles transgener, og genmodifiserte planter kalles derfor også transgene planter.

Genmodifisering gjøres ved hjelp av molekylærbiologiske metoder og er mer effektivt enn krysning og seleksjon som er mer tradisjonelle metoder for å dyrke fram spesielle egenskaper.

Genmodifisering gjøres for å dyrke fram spesielle egenskaper. For eksempel har det bidratt til å dyrke fram korn som tåler ugressmidler og har større motstand mot sykdom, frukt som er mer holdbar og til å gi blomster andre farger.

Genspleisingen bryter de naturlige barrierene mellom arter som ikke naturlig kan krysse seg med hverandre, noe som reiser politiske, sosiale, etiske, moralske, økonomiske og vitenskapelige spørsmål.

Mange er usikre på om genmodifiserte organismer kan påvirke helsen til dyr og mennesker, og om de gir utilsiktede og uønskede virkninger på økosystemene.

Hva slags DNA kan planter kobles med?

DNA fra alle organismer har samme kjemiske struktur. Det betyr at plante-DNA kan kobles sammen med DNA fra alle andre organismer, inkludert bakterier og virus.

Gensekvensen fra ett eller flere gener som er satt inn i planten kan komme fra en varietet av samme planteart, fra en nærstående eller fjern planteslekt eller fra en helt annen organismegruppe.

Det er også mulig å lage syntetisk DNA som ikke er kjent fra naturen og sette dette inn i planter. Transgenene koder for enzymer og proteiner som kan gi planten spesielle egenskaper.

Krysning og seleksjon versus genteknologi

Kombinasjon av gener ved tradisjonell krysning og seleksjon blant avkommet er en tidkrevende og omstendelig prosess, hvor uønskede egenskaper må krysses ut igjen ved gjentatt tilbakekrysning.

Ved hjelp av genteknologi settes derimot bare de ønskede genene inn i planten. Dette gir mulighet til å overføre spesifikke gener som hadde vært umulig ved tradisjonell krysning.

Mange kulturplanter er polyploide, og det er derfor spesielt krevende å endre bare noen få av egenskapene ved vanlig krysning.

Nye egenskaper

Genmodifiserte planter har fått endret genetisk sammensetning slik at plantene tåler ugressmidler (herbicider) eller har blitt motstandsdyktige mot insekter eller virus.

Andre nye egenskaper som kan oppnås ved genmodifisering er økt holdbarhet og endret næringsinnhold i frukt, grønnsaker og blomster, redusert strekningsvekst, hannsterile planter eller nye fargekombinasjoner på blomster.

Genmodifiserte planter brukes i forskningslaboratoriene for å studere hvilke gener som bestemmer vekst og utvikling av plantene.

Eksempler på genmodifiserte planter

Utvikling av transgene planter har samme formål som tradisjonell planteforedling. Det er å selektere og plukke ut varieteter som gir større avling, har forbedrede egenskaper mot insekter og plantesykdommer, og har økt toleranse for forskjellige typer stress som tørke, oversvømmelse, kulde, varme, og høyt saltinnhold i jorda.

Det er mulig å lage transgene planter som produserer spesielle proteiner som brukes innen medisinsk behandling, eller planter spesielt egnet for industriell produksjon av biodrivstoff eller stivelse.

Genmodifiserte tomater og antisense RNA-teknikk

Hermetiske tomater fra den genmodifiserte Flavr Savr var i 1994 det første genmodifiserte planteproduktet som ble lansert. Det ble trukket tilbake i 1997.

Tanken var å forsinke modningsprosessen samtidig som man beholdt naturlig farge og smak på tomatene. Når tomater modner nedbrytes pektin i celleveggene. Pektin holder på og binder vann, men når det brytes ned blir tomaten saftig og rennende. De genmodifiserte tomatene var mer tyktflytende grunnet større pektininnhold. Som en ekstra bonus var hermetikkboksene med Flavr Savr større.

Genmodifiserte tomater ble laget med antisense-RNA-teknikk. Enzymet polygalakturonase bryter ned pektin når tomaten modner. Forskerne satte inn et gen fra en annen tomatsort som kodet for polygalakturonase. Man skulle nå forvente at enda mer pektin blir nedbrutt og tomaten blir enda mer flytende siden et ekstra gen er satt inn, men det motsatte skjer: Den genmodifiserte tomaten skrur av sin egen produksjon av polygalakturonase.

DNA inneholder to tråder, kalt sense og antisense. For å kunne lage proteiner i planten kopieres DNA-antisense-tråden til sense-budbringer-RNA (mRNA). Antisense-RNA er et transkript komplementært til det endogene mRNA, binder seg til dette og danner dobbelttrådet RNA som ikke blir uttrykt. Derved stopper tomatens egen produksjon av polygalakturonase.

Petunia og RNA-interferens

RNA-interferens ble først oppdaget ved innføring av en ekstra kopi av et gen som lager purpurfarge i blomsten i Petunia. Formålet var å få andre fargekombinasjoner. Fargen er bestemt av innholdet av forskjellige typer antocyaniner. Deler av den genmodifiserte petuniablomsten blir som forventet mer purpurfarget, men det skjer ikke i alle cellene. I andre deler, hvor genaktiviteten er skrudd ned i stedet for opp, blir blomsten hvit.

Man setter inn gener som man forventer vil få planten til å lage mer antocyaniner, men det motsatte skjer, blomstene blir delvis hvite og stopper å lage antocyaniner. Fenomenet med redusert uttrykk av et gen hvis en ekstra kopi av genet blir satt inn kalles kosuppresjon eller RNA-interferens, og skyldes en naturlig mekanisme i planten til beskyttelse mot fremmed DNA. Restriksjonsenzymene som brukes innen genteknologi har på samme vis som naturlig oppgave å beskytte bakteriene mot fremmed DNA fra andre prokaryoter og bakterievirus (bakteriofager).

Ugresstolerante transgene planter

Ugress i en åker gir redusert avling, og de fleste av verdens kornåkre blir sprøytet med herbicider som er virksomme mot tofrøbladet ugress. Kornslagene hører med til gressfamilien, og kveke i samme plantefamilie er et eksempel på ugress som dermed blir vanskelig å fjerne.

Sprøytemiddelet med varemerket Roundup inneholder virkestoffet glyfosat, og er et mye brukt systemisk bredspektret herbicid som vanligvis dreper alle planter. Systemiske sprøytemidler spres rundt i hele planten.

Glyfosat hemmer enzymet EPSPS i syntesen av de aromatiske aminosyrene fenylalanin, tyrosin og tryptofan. I tillegg til å inngå i protein bruker plantene disse aminosyrene til å lage en lang rekke innholdsstoffer, inkludert lignin i celleveggene.

Det er laget genmodifiserte Roundup Ready raps, soyabønner, mais, ris, bomull og sukkerbete. De glyfosattolerante genmodifiserte plantene inneholder et EPSPS-gen fra bakterier som tåler glyfosat, samt et gen som gjør at planten oksiderer og bryter ned glyfosatet.

Ugressmiddelet glufosinat (fosfinotricin) har kjemisk likhet med aminosyren glutamat og hemmer enzymet som assimilerer (binder) nitrogen i form av ammonium inn i organiske forbindelser i plantene. Derved blokkeres nitrogenassimilasjonen, og plantene dør av nitrogenmangel. Fosfinotricin ble opprinnelig isolert og oppdaget i en slekt aktinobakterier, Streptomyces, som kan lage mange hundre forskjellige typer antibiotika. Et av dem er bialafos som inneholder fosfinotricin. Noen bakterier kan avgifte fosfinotricin ved acetylering, og bar-genet fra bakterier som koder for dette enzymet er satt inn i planter. Genmodifiserte planter med bar-genet som tåler å bli sprøytet med glufosinat selges under varemerket LibertyLink.

Genmodifisering skjer ved å gripe inn i biosynteseveier som er spesifikke for plantene slik at stoffskiftet hos mennesker blir minst mulig påvirket. Det er de samme firmaene som lager sprøytemidlene som også selger de genmodifiserte plantene. De nevnte herbicidene dreper alle plantene bortsett fra dem som inneholder en genmodifisering.

Insekttolerante planter

Bakterien Bacillus thuringiensis lager et naturlig krystallprotein, Bt-toksin, kodet av cry-gener. Denne bakterien brukes til naturlig bekjempelse av insektlarver innen økologisk landbruk. Imidlertid er det også blitt laget genmodifiserte planter med cry-gen hvor hele planten lager Bt-toksin, for eksempel Bt-mais og Bt-bomull. Et av ankepunktene mot genmodifiserte Bt-planter er at Bt-toksin også kan drepe larver av nytteinsekter og pollinatorer. Det har blitt uttrykt bekymring om hvorvidt kontinuerlig påvirkning av Bt-toksin virker som et kontinuerlig seleksjonspress og gir insekter med toleranse for Bt-toksin.

F1-hybrider

F1-hybrider lages ved å krysse to rene, høytytende foreldrelinjer med gode egenskaper. F1-hybriden får bedre egenskaper enn begge foreldrene, kalt heterose, krysningsfrodighet eller hybridstyrke, et fenomen studert av Charles Darwin. Siden hannblomstene må fjernes ved emaskulering hos den ene foreldrelinjen er det en arbeidskrevende prosess å lage F1-hybrider. En annen metode er å bruke hannsterile planter. Hybridmais kan lages ved bruk av naturlig hannsterile planter. En ny metode er å lage genmodifiserte hannsterile planter basert på proteinkomplekset barnase (en ribonuklease) og barstar fra bakterien Bacillus amyloliquefaciens. Hybridfrø er ofte kostbare, og fordelen for frøprodusentene er at det må kjøpes nytt frø hvert år, med tilsvarende ulempe for bøndene.

Spesielle innholdsstoffer

Vanlig stivelse består av amylose, og en greinet form av stivelse kalt amylopektin. Til industriell bruk har amylopektin bedre egenskaper enn amylose. Når stivelse varmes opp i vann endres den krystallinske strukturen og danner viskøse kjeder. Når temperaturen blir lavere blir væsken til en stiv gel og stivelsen virker som fortykningsmiddel. Tidligere ble amylopektin produsert fra waxy-mutanter av mais, men ingen vekst gir større avling per arealenhet enn poteter, og produksjonen av amylopektin kan økes betydelig med genmodifiserte waxy-poteter. Waxy-mutanter er også kjent fra ris, og gir en spesielt klebrig ris mye brukt i Asia. Amflora er en genmodifisert potet som lager stivelse med bare amylopektin, og ble i 2010 godkjent for bruk i Europa. Poteter er tetraploide, og uten genteknologi ville det vært svært vanskelig å lage denne potettypen.

Gyllen ris (Golden Rice) inneholder gulfarget betakaroten i opplagsnæringen. Genmodifisert ris har fått satt inn to ekstra gener i syntesen av betakaroten, ett gen fra en bakterie og ett fra påskelilje. Betakaroten er provitamin A og brukes til å lage synspigmentet retinal i vårt øye. For mennesker som lever ensidig av ris er tanken å gi tilførsel av vitaminer. Et av ankepunktene mot de genmodifiserte plantene er gener for antibiotikaresistens som brukes til å selektere og plukke ut de transformerte plantene. I gyllen ris har man etter bruk fjernet antibiotikaresistensgenene. Noen hevder at gyllen ris blir brukt som en trojansk hest for introduksjon av genmodifiserte planter på steder hvor de generelt møtes med stor skepsis.

Sykdomsresistens, holdbarhet og annet

Den grønne revolusjonen med utviklingen av korte sorter av hvete var basert på å endre aktiviteten til gener involvert i strekningshormonet gibberellin. Ved genmodifiseringen er det mulig å lage korte planter uten tidkrevende krysning. Etylen er et plantehormon som fremskynder aldring. Ved å blokkere for etylenvirkning kan genmodifiserte blomster og grønnsaker få økt holdbarhet. Planter er utsatt for angrep av sopp og mange av soppmidlene (fungicider) som brukes i land- og hagebruk er svært giftige. Det arbeides med å utvikle genmodifiserte planter som er resistente mot soppsykdommer, og formålet er å redusere bruk av giftige sprøytemidler. Mot virussykdom finnes det ikke noe sprøytemiddel og den eneste måten å beskytte seg mot disse er planter med resistensgener.

Samfunnsmessige og økologiske konsekvenser

Genspleisingen bryter de naturlige barrierene mellom arter som ikke naturlig kan krysse seg med hverandre.

Kommersiell bruk av genmodifiserte organismer (GMO) er forbundet med mange spørsmål, hensyn og utfordringer, det være seg økologiske, politiske, sosiale, etiske, moralske, økonomiske, vitenskapelige og helsemessige.

Noen av de positive argumentene for genmodifiserte planter er at de kan lages raskere og mer målrettet enn ved tradisjonell krysning. De kan også gi redusert bruk av svært giftige sprøytemidler.

Utfordringer for økosystemene

Mange er usikre på om genmodifiserte organismer kan påvirke helsen til dyr og mennesker, og om de gir utilsiktede og uønskede virkninger på økosystemene.

Et generelt problem er at de genmodifiserte plantene gir et seleksjonspress som gir endringer i økosystemene ved biologisk evolusjon.

Andre bekymringer har vært utvikling av «superugress» som ikke lar seg drepe av vanlige sprøytemidler, og redsel for spredning av gener for antibiotikaresistens. Man har også lurt på om de genmodifiserte plantene kan inneholde proteiner som kan gi allergiske reaksjoner

Hybridisering med ville slektninger der hybriden setter frø og får levedyktig avkom er et av problemområdene. Pollen fra genmodifiserte planter kan spre seg over lange avstander. Hvis slikt pollen gir krysning og levedyktig avkom er det vanskelig å holde avlinger og produkter fra genmodifiserte planter atskilt fra de ikke-genmodifiserte. Transformerte kloroplaster er av spesiell interesse siden disse vanligvis nedarves via morplanten, og transgenet blir således ikke spredd med pollen.

Flere saker har bidratt til forbrukerskepsis:

  • Quist-Chapela-affæren: Forskerne David Quist og Ignacio Chapela gjennomførte i 2001 en studie av mais i Mexico, hvor de oppdaget spor av genmanipulert mais til tross for at dette var forbudt. Man frykter at genmanipulert mais vil ødelegge den store variasjonen av maisarter. Funnet ble tolket som at genmanipulerte planter spres over store avstander.
  • Monsantos terminatorteknologi,
  • Pusztai-affæren (1999),
  • StarLink-mais (2000)
  • merkebestemmelsene for genmodifisert materiale

Patentlovgivning

Et annet problemområde er patentlovgivning, lov om foredlerrett, og rettigheter for sortsinnehavere av såkorn (UPOV [The International Union for the Protection of New Varieties of Plants] 1991). Det er store kommersielle interesser tilknyttet frøproduksjon, sprøytemidler og gjødsel. Noen av momentene er at det må betales avgift til rettighetshaverne til såkorn, det kan ikke tas såkorn fra egen avling, og frøprodusentene vil gjerne at det skal kjøpes nytt såkorn hvert år.

Genteknologiske metoder

Det finnes flere metoder for å få fremmed DNA inn i planter.

1. T-DNA fra agrobacterium

Første trinn er å isolere genet som skal settes inn i planten. Det isolerte genet plasseres i en genkonstruksjon sammen med en reguleringssekvens (promoter) som gjør at genet uttrykkes, og en termineringssekvens som stopper transkripsjonen på riktig sted. Kloningsvektorene som bringer genkonstruksjonen inn i plantene inneholder et restriksjonssete hvor transgenet blir satt inn via genspleising. Restriksjonsenzymer kutter i nukleoidsekvensen, og enzymet DNA-ligase limer sammen sekvenser. Genkonstruksjonen blir overført til et plasmid eller DNA-vektor (genbærer) som deretter oppformeres i en bakterie. En kloningsvektor er ofte et plasmid, et lite stykke DNA som inneholder nødvendig informasjon til å kunne bli oppformert i bakterieceller.

Det rekombinante DNA-et tas opp i kompetente bakterieceller. Molekylær kloning vil si å oppformere like sekvenser med rekombinant DNA.

Stedet hvor transgenet blir satt inn i plante-DNA kan være tilfeldig, og det samme gjelder antall kopier av genet. Man trenger en markør for å finne igjen de plantecellene som har fått satt inn i genomet det eller de genene man ønsker. Til dette brukes markørgener som gir resistens (toleranse) mot antibiotika (som kanamycin) eller ugressmidler (glyfosat, glufosinat), slik at man kan identifisere de transformerte plantene. Bare planteceller som har fått satt inn transgenet overlever.

Transformerte genmodifiserte planter med rekombinant DNA blir laget med hjelp av et modifisert Ti-plasmid fra bakterien Agrobacterium tumefaciens. Dette er en bakterie som lever i jord og gir sykdommen krongalle når den kommer inn i sår på planter. Bakterien inneholder et sirkulært DNA-fragment, Ti-plasmid (tumorinduserende plasmid) med et stykke T-DNA (transport-DNA) som naturlig transformerer planter og blir tilfeldig satt inn i kjernegenomet når bakterien kommer inn i sår i planten. T-DNA kan i laboratoriet kobles sammen med gener som man ønsker skal inn i planten. Med et binært vektorsystem har man to plasmider, én med virulensgener og én som inneholder T-DNA med innspleiset DNA

2. Partikkelbombardering

En annen metode for å få fremmed DNA inn i planter er å bombardere plantedeler med mikroskopiske partikler med gull eller wolfram dekket av DNA. DNA-kulene skytes med en partikkelkanon med høyt trykk gjennom celleveggene og plasmamembranen. Inne i cellene frigjøres DNA som blir rekombinert med plantens eget DNA.

Teknikken er særlig brukt hos enfrøbladete planter siden det binære vektorsystemet med T-DNA er mest virksomt til å transformere tofrøbladete planter.

3. Elektroporering

Ved elektroporering blir celler og DNA plassert i et elektrisk felt som åpner porer i plasmamembranen slik at DNA kommer inn i cellene.

4. Mikroinjeksjon

Ved mikroinjeksjon fører man DNA-fragmenter eller plasmider inn i cellene via en kanyle bestående av et tynt glassrør.

5. CRISPR/Cas9 og genmodifisering av planter

CRISPR (klynge regulert-spredt korte repeterte palindromsekvenser, uttales krisper) / Cas9 (CRISPR assosiert protein 9) beskytter bakterier og arkebakterier mot fremmede nukleinsyrer fra bakteriofager (virus som angriper bakterier) eller uønskede plasmider (sirkulære nukleinsyrer som ikke er en del av bakterienes ordinære kromosom). CRISPR/Cas9 er en del av bakterienes ervervede immunsystem som de anvender for å kjenne igjen tidligere nukleinsyreangrep. De repeterte palindromene er atskilt av korte ikke-kodende sekvenser som har opprinnelse fra genomet til tidligere bakteriofagangrep. CRISPR/Cas9 lager dobbelttrådkutt i de fremmende nukleinsyrene og uskadeliggjør dem.

Systemet har store likhetstrekk med RNA-interferens (RNAi) hos eukaryoter. Man fant i bakteriens DNA uvanlige repeterte sekvenser med lik lengde, og regulert spredt i genomet med faste mellomrom. Bakterien tar vare på en liten bit av bakteriofagens gensekvens, plasserer det i sitt eget DNA som en hukommelse om virusangrepet, og bruker det til beskyttelse mot nye infeksjoner fra det samme viruset. CRISPR/Cas9-systemet oppdaget i 1987 tarmbakterien Escherichia coli, seinere isolert fra streptokokkbakterien Streptococcus pyogenes, og har blitt molekylærbiologenes nye verktøy for med stor presisjon å kunne modifisere og redigere DNA fra levende celler i bakterier, sopp, dyr og planter.

Denne lagrede informasjonen oversettes til crispr-RNA (crRNA), og med hjelp fra crRNA kan Cas9 i cellen bli guidet og ledet fram til virusDNA. Cas9 er en RNA-styrt, biologisk enzymatisk saks, en DNA-endonuklease som bryter fosfor-diesterbindinger i nukleinsyrer. Cas9 tvinner opp fremmed DNA og undersøker om det har likhetstrekk med kjente nukleotidsekvenser fra bakteriofager bakterien har vært i kontakt med. Har det likhetstrekk med de komplementære crRNA-styrte sekvensene, kutter enzymet bakteriofag-DNA i biter på spesifikke steder. Det blir brudd i begge DNA-trådene på steder bestemt av RNA-styringssekvensen. Det kan gi mutasjoner, eller med rekombinasjon kan man sette inn nye gener i en organisme ved bruddstedet. Cas9 kan også bli brukt til å identifisere bestemte deler av genomet hvor det binder seg, men ikke kutter i nukleotidsekvensen.

CRISPR/Cas9 vil i første omgang ikke erstatte vanlige GMO-teknikker, men det er et nyttig verktøy til raskt å identifisere gener med en spesiell egenskap. Det gjør det mulig å slå ut gener og lage «knockout»-mutanter. I hullet som Cas9 lager kan det ligeres inn andre gener.

Etikk, CRISPR-teknologi og genredigering

Som med alle nye teknologiske nyvinninger dukker det opp etiske dilemmaer og spørsmål. Teknikken utvikler seg raskt. Det er allerede funnet CRISPR-Cas som også kutter i RNA på spesifikke steder, tenkt anvendt i bekjempelse av sykdomsfremkallende RNA-virus hos mennesker, dyr og planter. Hvordan skal man hindre at CAS begynner å kutte på uønskede steder i DNA eller i RNA? Sannsynligvis vil cellen forsøke å reparere slike kutt. Blir planter hvor man bare har skrudd av et gen ved å kutte i det uten å sette inn et annet gen, bli karakterisert som en genmodifisert plante? I Europa er det en utbredt skepsis til genmodifiserte planter. Vil en CRISPR-modifisert plante på kjøkkenbenken bli møtt med samme skepsis? Av spesiell interesse er «knockout»-mutanter for å lage gendrivere hvor gener som er vitale for reproduksjon av organismen er blitt kuttet og avskrudd. Evolusjonen sørger for at ethvert forsvarssystem som en vert konstruerer vil bli forsøkt omgått av den angripende og sykdomsfremkallende organismen. Det er rimelig å anta at det eksisterer bakterievirus (bakteriofager) som har laget et motmiddel mot CRISPR-Cas-systemet. Enten det er utvikling av antibiotikaresistens eller resistens mot kjemiske midler i forbindelse med malaria eller lakselus vil ethvert seleksjonspress gi evolusjon av en egenskap som gir tilpasning og overlevelse av den sykdomsfremkallende invaderende organismen; et evolusjonært rustningskappløp.

Promoter gir uttrykk av genet

Promotoren CaMV 35S fra blomkålmosaikkvirus er mye brukt som transkripsjonsstart for transgenet. Det er funnet en rekke vevsspesifikke promotere som gjør at man kan få transgener uttrykt i bare bestemte deler av planten.

De genmodifiserte plantene må videreforedles via tradisjonelle metoder for å få homozygote, rene linjer som inneholder stabile transgener. Metodene som brukes til å lage genmodifiserte planter blir stadig bedre og mer effektive, blant annet ved homolog rekombinasjon via Cre/lox eller CRISPR/Cas9-systemet.

Eksterne lenker

Kommentarer (6)

skrev Matthias Sund Askerud

jeg hadde nettopp en muntlig fremføring om genmodifiserte planter. jeg brukte mye fra denne artikkelen og skrev selfølgelig kilder. tusen takk artikkelen jeg fikk en 6 :)

skrev Matthias Sund Askerud

På genteknologiske metoder står det ikke hva de 2 første metodene heter. Hva heter de egentlig? og brukes mikroinjeksjon og elektroporering samtidig? og hvis ikke, hvordan gir man DNA når porene er åpne?

svarte Halvor Aarnes

Hei Den første metoden beskrevet baserer seg på bruk av Ti-plasmidet fra bakterien Agrobacterium tumefasciens som gir krongalle når den kommer inn i sår på planter. Ti-plasmidet inneholder en sekvens kalt T-DNA som blir satt i plantens eget DNA. Ved å lage kunstige Ti-plasmider med T-DNA og innskjøtt gen som man vil ha inn i planten. Den andre metoden baserer seg på partikkelbombardering hvor DNA blir festet til tungmetaller (gull, platina, wolfram, palladium, rhodium, indium), og partiklene får høy nok kinetisk energi til å komme igjennom celleveggen. Ved elektroporering plasserer man plantecellene og DNA som man ønsker inn i plantecelle i et elektrisk felt. Det elektriske feltet lager små hull i membranen som DNA kan komme igjennom. Ved mikroinjeksjon bruker man et mikroskop og tynt glassrør til å injisere DNA inn i cellene. Elektroporerer og mikroinjeksjon er to forskjellige teknikker. Jeg forsøkte å rette overskriftene, så kanskje dette ble litt klarere. Med vennlig hilsen Halvor Aarnes

svarte Matthias Sund Askerud

Tusen takk. Det hele er mye mer forståelig nå. God side, jeg ser du vet hva du driver med, Biologi 2 er ikke et enkelt fag... Nå kan jeg få min første 4-er i faget, forhåpentligvis.

skrev Halvor Aarnes

Du har helt rett, Biologi er et meget omfattende og krevende fag, og det eneste som nytter er trofast lesing, og at du også tar i bruk flere kilder enn læreboka, Ønsker deg alt godt videre. Med vennlig hilsen Halvor Aarnes

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg