Argentina fikk tidlig en jevn filmproduksjon, og i 1915 ble Nobleza gaucha i regi av Eduardo Martínez de la Pera, Ernesto Gunche og Humberto Cairo, en stor kinosuksess og vekket publikums interesse for den hjemlige filmproduksjonen.

Da lydfilmen kom, ble tangoen, slik den ble sunget, spilt og danset i Buenos Aires, utgangspunkt for en produktiv og populær filmproduksjon med storhetstid i slutten av 1930-årene og i 1940-årene. Berømte tangosangere som Libertad Lamarque og Carlos Gardel ble filmidoler. Ledende blant disse kommersielle regissørene var José A. Ferreya som laget en serie filmer med Lamarque, bl.a. den store kinosuksessen Ayúdame a vivir (1936). Prominent var også Leopoldo Torres Ríos med bl.a. La vuelta al nido (1938).

Torres Ríos' sønn, Leopoldo Torre Nilsson, som laget sine første filmer sammen med faren, fikk internasjonalt gjennombrudd med La Casa del Ángel (1957). Han ble argentinsk films ledende regissør gjennom 1950- og 1960-årene, ofte med kritiske filmer som Fin de Fiesta (1960) og El Ojo de la Cerradura (1964). Betydelig manusforfatter på flere av filmene var ektefellen, forfatterinnen og dramatikeren Beatriz Guido. I samme epoke laget Fernando Ayala El jefe (1958), og Fernando Birri fikk oppmerksomhet med Los Inundados (1962), en film om lumpenproletariatet i Buenos Aires, som ble forbudt av myndighetene.

Den økende sensuren fikk sin motvekt i den venstre-peronistiske filmgruppen Cine Liberación. Dens viktigste medlemmer var Fernando Solanas og Octavio Getino som med La Hora de los Hornos (Smelteovnenes time, 1968) leverte et energiladet, venstrepolitisk filmessay om den politiske og kulturelle undertrykkelsen av Sør-Amerika og et forbilde for radikal film i 1960- og 1970-årene. Gruppen ble møtt med harde tiltak fra myndighetenes side, sågar lovgiving som forbød politiske filmer. Solanas gikk i eksil i Frankrike, men kom tilbake med Tango – Exil de Gardel (Tango, Gardels eksil, 1985), Sur (Sør, 1988) og El Viaje (1992).

Blant andre navn kan nevnes Sergio Renán med La Tregua (1974), María Luisa Bemberg med Señora De Nadie (1982) og Camila (1984) og Luis Puenzo med La historia oficial (1985; Oscar for beste fremmedspråklige film). Ved årtusenskiftet har bl.a. Carlos Sorín med Historias mínimas (2002) gjort seg bemerket internasjonalt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.