tango

Fra åpningen av den argentinske tangofestivalen i Buenos Aires i 2003.
Av /NTB Scanpix.

Tango er en dans og musikkform og som oppsto i Argentina på slutten av 1800-tallet. Tango er i utgangspunktet en hybrid musikk med trekk fra populære europeiske danser som vals og masurka samt cubansk habanera, uruguayisk candombe og tangoens direkte forløper, milonga. Tango har spredd seg til store deler av verden og utviklet seg i ulike retninger. I 2009 ble tango oppført på UNESCOs liste over verdens immaterielle kulturarv.

Etymologi

Det finnes flere teorier om det etymologiske opphavet til ordet tango. Det kan komme fra portugisisk eller spansk (avledet fra det latinske verbet tangere, å berøre), eller det kan komme fra afrikanske språk via slavene som ble skipet til Sør-Amerika. Ordet tango ble på 1800-tallet brukt både som en generell betegnelse på afrikansk-amerikaneres dans og som betegnelse på møteplassene der de danset sin candombe. En mindre sannsynlig teori er at det kan være et onomatopoetikon som representerer lyden av et trommeslag.

Historie

Tidlig historie

Den argentinske sangeren og komponisten Carlos Gardel var berømt for sine tangomelodier, blant annet verdenssuksessen Volver.
Av /NTB Scanpix.

Tangoens opprinnelse kan tidfestes til omkring 1870, og knyttes særlig til caféene, kneipene og bordellene i havnebyene Buenos Aires i Argentina og Montevideo i Uruguay. Disse byene var på denne tiden preget av stort kulturelt mangfold med en befolkning bestående av innvandrere fra flere europeiske land så vel som etterkommere etter afrikanske slaver. Fusjonen mellom afrikanske og europeiske elementer står sentralt i tangoens framvekst, både i musikken og dansen. I prinsippet var tango en ny måte å danse milonga på som tok opp i seg noen av de energiske og brå bevegelsene fra candombe. Det er rimelig å anta at utviklingen av musikken også ble preget av denne nye dansemåten ved at musikerne søkte å gjenspeile disse dansebevegelsene, med brå rykk og stopp (quebrada, corte), i sine ofte improviserte tolkninger.

Tango var fra begynnelsen knyttet til de lavere sosiale lag, og til dels også til prostitusjon og kriminalitet. Med økende popularitet på begynnelsen av 1900-tallet ble den mer sosialt akseptert og spredte seg gradvis til respektable dansesalonger besøkt av middel- og overklassen. Dyktige musikere og komponister ble tiltrukket av tangoen og bidro til at den etablerte seg som datidens dominerende populærmusikk. Tangomusikere og komponister fra den tidlige epoken ble store stjerner: pianist og orkesterleder Roberto Firpo, bandoneonisten Eduardo Arolas og orkesterlederne Vicente Greco og Francisco Canaro. Den utvilsomt største tangostjernen var imidlertid den legendariske sangeren Carlos Gardel (1890–1934), som gjennom slagere som Volver, Mi noche triste og El día que me quieras framhevet tangoens poetiske uttrykk.

De første tangomusikerne brukte instrumenter som fløyte, fiolin, gitar og klarinett. Omkring 1900 gjorde det opprinnelig tyske trekkspillinstrumentet bandoneon sin inntreden i musikken og utviklet seg snart til et ikonisk og nesten uunnværlig instrument i tangoorkesterne – orquestas típicas. Etter hvert kom større orkestre på banen med både piano og kontrabass. Tangoer arrangert for piano ble solgt i store opplag til den argentinske middelklassen og etter hvert også i Europa.

Tangoens gullalder

1940-tallet regnes som tangoens gullalder i Argentina. Tango ble den foretrukne dansemusikken til en hel generasjon. Den ble danset på kafeer og kabareter, dansesalonger og idrettsarenaer; den kunne høres på radio, på grammofonplater og på kino. Tangosekstett hadde nå etablert seg som det rådende orquesta típica-formatet med to bandoneoner, to fioliner, bass og piano. Større orkestre – med opptil 20 musikere – kunne ha flere bandoneoner og fioliner, samt sangere og instrumenter som klarinett, bratsj og cello. Gullalderens kanskje viktigste stilskaper var orkesterlederen Aníbal Troilo, en virtuos på bandoneon som gjorde stor suksess med melodier som Sur, Barrio de tango og Che bandoneon. Andre viktige orkestre i tangoens storhetstid var ledet av Juan D'Arienzo, Osváldo Pugliese och Carlos Di Sarli.

Utover 1950-tallet fikk rock fra USA stadig større innflytelse blant unge argentinere. Med militærkuppet mot Juan Perón i 1955 begynte en nedgangstid for tangoen. De ulike militærregimene som styrte Argentina fram til 1983 prioriterte folkemusikken som nasjonalt kulturuttrykk og satte begrensninger for den urbane tangokulturen, som de anså som en mindre respektabel folkelig kultur. Store menneskeansamlinger – også dansearrangementer – ble til tider forbudt, enkelte tangotekster ble sensurert og musikere ble svartelistet.

Tango nuevo

Astor Piazzolla i 1975
Av .

Nedgangstidene førte etter hvert til endringer i tangoen på 1950- og 1960-tallet. De store orkestrenes tid var forbi og musikerne opptrådte nå på mindre caféer og konsertlokaler der publikum kom for å lytte til musikken heller enn å danse til den. En ny tangomusikk (tango nuevo) ble utviklet av fremragende musikere som ville eksperimentere og fornye. Horacio Salgan og hans Quinteto Real framførte komplekse arrangementer som utfordret sjangerens konvensjoner. Bandoneonisten og komponisten Astor Piazzolla er utvilsomt den fremste representanten for den nye stilen. Med sin Quinteto Nuevo Tango fikk han stor suksess i Europa og USA, noe som også bidro til en økende internasjonal interesse for den eldre tangoen.

Tango i Europa

Notehefte til den danske filmen Tango, 1933. Regi: Georg Schnéevoigt. Musikk: Dan Folke.
Filmen Tango
Av .

Tangoens tidlige historie sammenfaller med utviklingen av opptaksteknologien, noe som bidro til en rask internasjonal spredning ved hjelp av grammofonplater. I 1907 ankom de første argentinske tangogruppene Paris for å gjøre opptak i datidens mest anerkjente lydstudioer. Fra 1910 opptrådte stadig flere musikere og dansere fra Argentina på de kjente teater- og cabaretscenene i byen, og snart spredte tangofeberen seg til dansehaller og danseskoler, kafeer og tehus. Tangoen tok Paris med storm, og inntok etter hvert også Berlin og London. Annerkjennelsen i Europa førte igjen til at den ble mer akseptert hjemme i Argentina, også i de høyere sosiale lag.

Tango ble svært populær i store deler av Europa, men fjernet seg snart fra den argentinske, både dansen og musikken. Vi kan snakke om en egen europeisk tangosjanger fra omkring 1920 med noen lokale varianter i ulike land. Det fantes ingen orquestas típicas i Europa, men tango ble innlemmet som en del av repertoaret til allround danseorkestre. Bandoneon ble erstattet med trekkspill og vanlig trommesett ble tatt i bruk. Noen få karakteristiske rytmefigurer ble gjentatt kontinuerlig, nærmest marsjaktig, uten den argentinske tangoens rytmiske variasjon og dynamikk. Tangodansen etablerte seg som selskapsdans i en forenklet koreografi, som særlig i oppvisnings- og konkurransesammenheng inneholdt noen overdrevne bevegelser (for eksempel brå hodebevegelser), noe som har bidratt til å gi denne europeiske tangoformen et nærmest parodisk preg.

Tango i Finland

Den finske tangoen har sin egen historie. Den ble påvirket av lokale musikktradisjoner og folkekultur, og på landsbygda gjerne framført sammen med vals og polka. Finske tangoer går ofte i moll, og tekstene handler om lengsel, melankoli og finsk natur, som i den ikoniske Satumaa (eventyrlandet) av Unto Munonen. Tango dominerte populærmusikken i Finland fullstendig på 1950-tallet og har fortsatt stor betydning. Hvert år deltar over 100 000 mennesker på tangofestivalen i Seinäjoki. Finsk tango betraktes i dag som en egen nasjonal kulturarv.

Tango i Norge

Nora Brockstedt og Alf Prøysen tar en «tango for to».

Av /NTB Scanpix.

Ikke lenge etter at tangoen erobret Paris ble den også introdusert i Norge. Maleren Per Krohg lærte å danse tango i Paris, og i 1913 gjorde han stor suksess med en legendarisk tango-oppvisning på Chat Noir sammen med Lucy Vidil. I Norge var det en omfattende produksjon av tangomusikk fra 1920-tallet. Den europeiske versjonen av dansen ble populær som selskapsdans og et fast innslag i repertoaret til danseband og danseskoler. Populære tangoer i Norge er den danske komponisten Jacob Gades Tango jalousie, og Alf Prøysens Tango for TV og Tango for to.

Fra 1990-tallet kan vi snakke om en ny tangobølge i Europa med en interesse for den opprinnelige argentinske tangodansen. I Norge har argentineren Ramón Giménez vært den fremste ambassadøren for tango, med tangoklubb i Oslo og dansekurs i flere andre byer. En rekke norske musikere har også engasjert seg sterkt i tangoen. Pianist og komponist Sverre Indris Joner har med Tango for 3 og Electrocutango skapt musikk som er inspirert av tango nuevo og av electronica. Per Arne Glorvigen, som deltar i begge disse gruppene, er en internasjonalt anerkjent bandoneonist. Skuespiller Nina Bendiksen har i forestillingen Sørover tolket argentinske tangoer på norsk, og Tangueros del norte er et orquesta típica basert i Trondheim.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg