Argentinas nasjonale litteratur kan sies å begynne for alvor med diktet Oda al majestuoso río Paraná (1801) av Manuel José de Lavardén (1754–1809). Esteban Echeverría (1805–51), brakte romantikken til Argentina da han 1830 vendte tilbake fra et opphold i Paris. Under diktatoren Rosas' styre (1837–52) drog mange argentinske forfattere i landflyktighet. Blant disse bør først og fremst nevnes D. F. Sarmiento, en av Argentinas betydeligste kulturpersonligheter og forfatter av den biografiske «roman» Facundo, og romantikeren José Mármol (1817–71), som skrev Argentinas første egentlige roman, Amalia (1851–55). På denne tiden oppstod også «gaucho»-litteraturen med forfattere som Hilario Ascasubi (1807–75), Estanislao del Campo (1834–80), og fremfor alt José Hernández, forfatter av hovedverket innen denne sjangeren, Martín Fierro.

I 1880-årene fikk den argentinske roman et sterkere realistisk preg. Lucio Vicente López (1848–94), skildrer hovedstadens langsomme utvikling til storby i La gran aldea (1884), mens Carlos María Ocantos (1860–1949), gir et bilde av byens overklasse gjennom en teknikk som minner om Balzacs. Den naturalistiske retning ble i forrige århundre representert særlig av Eugenio Cambaceres (1843–88) og José Miró (1867–96). Roberto J. Payró er kjent for sine humørfylte sosiale satirer. En av «modernista»-bevegelsens fremste personligheter i Latin-Amerika var R. Daríos venn Leopoldo Lugones. Den modernistiske prosastil har en av sine ypperste eksponenter i Enrique Larreta, først og fremst gjennom romanen La gloria de don Ramiro. Manuel Gálvez bringer den realistiske tradisjon videre med sine romaner, f.eks. La maestra normal. Vi finner likeledes en realistisk tendens i dramaene til Florencio Sánchez, det fremste navn i argentinsk teater.

Ricardo Güiraldes fører «gaucho»-tradisjonen frem til vår egen tid med sin klassiske roman Don Segundo Sombra. Benito Lynch, kjent for romanen El inglés de los güesos (1924), skildrer også livet på pampas. Blant de lyrikere som fulgte i «modernista»-bevegelsens kjølvann kan nevnes Ezequiel Martínez Estrada (også kjent som essayist). Sen-romantiker var forfatteren Alfonsina Storni, mens Baldomero Fernández Moreno (1886–1950) viste seg som en fin impresjonist. Utenfor alle «ismer» står lyrikeren Enrique Banchs (1888–1968).

Etter den første verdenskrig fremstod det i Argentina en litterær avantgarde-retning beslektet med «ultraismen». Forgrunnsskikkelsen var Jorge Luis Borges, fulgt av Leopoldo Marechal (1898–1970), med sin roman Adán Buenosayres (1948), Ricardo E. Molinari, Eduardo González Lanuza, Francisco Luis Bernárdez (1900–78), Carlos Mastronardi (1901–76), Norah Lange o.a. Av lyrikere som stod utenfor denne retningen, kan nevnes Vicente Barbieri (1903–56).

Nyere romanforfattere er Roberto Arlt, hvis fortelling El traje del fantasma (1933), er oversatt til norsk som Spøkelseskapteinen (1972), Leónidas Barletta, Eduardo Mallea, Manuel Mujica Laínez (1910–84) med Bomarzo (1962), Ernesto Sábato, kjent for romanen El túnel, Adolfo Bioy Casares, Julio Cortázar, Marco Denevi, som slo igjennom med den psykologiske kriminalromanen Rosaura a las diez (1955, engelsk overs. 1964), Héctor A. Murena, Beatriz Guido, kjent for La casa del ángel (1954, norsk overs. Engelens hus, 1963) og for sine romaner om Argentina under Peróns styre, Haroldo Conti, David Viñas, Marta Traba (1930–83), særlig kjent for sin politiske roman Conversación al Sur (1981, norsk overs., Samtale i sør, 1983), Daniel Moyano, Manuel Puig og Luisa Valenzuela.

Blant lyrikere som trådte frem under eller etter den annen verdenskrig, kan nevnes Daniel Devoto, Alberto Girri, Olga Orozco, Roberto Juarroz, Raúl Gustavo Aguirre, Juan Gelman og María Elena Walsh.

Etter ovennevnte F. Sánchez er de mest kjente navn innen argentinsk drama på 1900-tallet Samuel Eichelbaum, Conrado Nalé Roxlo, Omar del Carlo, Carlos Gorostiza, særlig kjent for dramaet El puente (Broen, 1954), Augustín Cuzzani, kjent for sine farsemessige sosiale satirer (farsátiras), Griselda Gambaro, Osvaldo Dragún, hvis «Fire historietter» ble oppført på Telemark teater 1977/78, og Ricardo Monti m.fl.

Til Argentinas mest kjente essayister på 1900-tallet hører Alejandro Korn, José Ingenieros, Ricardo Rojas, Roberto F. Giusti, Francisco Romero, Victoria Ocampo og Alberto Mario Salas.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.