Artikkelstart
Polhavet er omtrent like stort som Det antarktiske kontinent og har noenlunde lik beliggenhet i forhold til selve polen. Havet har en sterkt regulerende virkning på klimaet, dels gjennom varmeutveksling med luften, dels gjennom tilførsel av fuktighet, noe som gir mer skyer og tåke. Både skyer og vanndamp skjermer mot varmetap ved utstråling. Dette er medvirkende til at et tykkere lag av troposfæren over Arktis er mer enn 10 °C varmere enn et tilsvarende sjikt over Antarktis. Klimaet her nord er også langt mer komplisert, ikke minst på grunn av påvirkning fra kontinenter og havstrømmer. Polhavet tilføres vann gjennom elver og nedbør, derfor blir det atskillig isdannelse. Det tilføres mye varme gjennom Den norske atlanterhavsstrømmen og dens forgreninger mot nord og øst. Et mindre tilsig kommer gjennom Beringstredet.
Fordampningen i Polhavet er liten, og det blir et stort vannoverskudd som i det vesentlige føres vekk med Østgrønlandstrømmen, noe også gjennom Davisstredet. Isens utbredelse er gjerne størst i mars, minst i august–september, noe som setter preg både på temperatur og nedbør. Det er store forskjeller mellom de enkelte år. Økt ismengde i atlanterhavssektoren faller ikke sjelden sammen med minsket is på stillehavssiden. Hele Arktis hjemsøkes iblant av aktive lavtrykk og fronter, noe som gir variabelt vær selv i den sentrale delen, og som bidrar til sterk luftutveksling med den tempererte sone.
Det er naturlig å skjelne mellom fire klimaområder: Polhavet, hvor klimaet delvis blir styrt av en høytrykksrygg mellom nordlige Canada og Øst-Sibir som er best utviklet om våren. Herskende luftstrømmer går fra Sibir mot Svalbard og Grønland. Langs nordkysten av Canada og Alaska blåser det fra en retning mellom nord og øst. Middeltemperaturen for februar går ned mot −40 °C nord for Grønland og på øyene lenger vest, og cirka −20 °C nærmere Beringstredet og ved Spitsbergen. Middeltemperaturen for juli, som er varmeste måned, ligger nær eller litt under 0 °C i hele den sentrale delen, men går opp i noen få varmegrader nærmere kystene. Om vinteren ligger det oftest en bakkeinversjon (temperaturstigning med høyden) over isen, temperaturen stiger oppover mot luftlag der strålingstapet er mindre, og utvekslingen med den tempererte sone går lettere. Med stigende overflatetemperatur utover sommeren blir det et blandingslag nederst, mens den sterke solstrålingen vedlikeholder relativt høy temperatur lenger oppe. Inversjonen finnes i noen hundre, kanskje opp til 1000 meter over havet, og danner et lokk over et lag som etter hvert blir fylt med vanndamp fra smeltende is og snø. Her dannes det tåke eller tåkeskyer, ofte med litt yr eller sludd. Moderat vind, tåke og gråvær er typisk for sommeren. Snødekket, som har vokst raskt fra september til desember, er gjerne smeltet i august. Det faller mest nedbør sommer og tidlig høst. Årsmidlet kan anslås til 150 millimeter, mindre i den amerikanske sektoren. Våren har lite skyer, tåke og nedbør.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.