Klima i Arktis

Artikkelstart

Polhavet er omtrent like stort som Det antarktiske kontinent og har noenlunde lik beliggenhet i forhold til selve polen. Havet har en sterkt regulerende virkning på klimaet, dels gjennom varmeutveksling med luften, dels gjennom tilførsel av fuktighet, noe som gir mer skyer og tåke. Både skyer og vanndamp skjermer mot varmetap ved utstråling. Dette er medvirkende til at et tykkere lag av troposfæren over Arktis er mer enn 10 °C varmere enn et tilsvarende sjikt over Antarktis. Klimaet her nord er også langt mer komplisert, ikke minst på grunn av påvirkning fra kontinenter og havstrømmer. Polhavet tilføres vann gjennom elver og nedbør, derfor blir det atskillig isdannelse. Det tilføres mye varme gjennom Den norske atlanterhavsstrømmen og dens forgreninger mot nord og øst. Et mindre tilsig kommer gjennom Beringstredet.

Fordampningen i Polhavet er liten, og det blir et stort vannoverskudd som i det vesentlige føres vekk med Østgrønlandstrømmen, noe også gjennom Davisstredet. Isens utbredelse er gjerne størst i mars, minst i august–september, noe som setter preg både på temperatur og nedbør. Det er store forskjeller mellom de enkelte år. Økt ismengde i atlanterhavssektoren faller ikke sjelden sammen med minsket is på stillehavssiden. Hele Arktis hjemsøkes iblant av aktive lavtrykk og fronter, noe som gir variabelt vær selv i den sentrale delen, og som bidrar til sterk luftutveksling med den tempererte sone.

Det er naturlig å skjelne mellom fire klimaområder: Polhavet, hvor klimaet delvis blir styrt av en høytrykksrygg mellom nordlige Canada og Øst-Sibir som er best utviklet om våren. Herskende luftstrømmer går fra Sibir mot Svalbard og Grønland. Langs nordkysten av Canada og Alaska blåser det fra en retning mellom nord og øst. Middeltemperaturen for februar går ned mot −40 °C nord for Grønland og på øyene lenger vest, og cirka −20 °C nærmere Beringstredet og ved Spitsbergen. Middeltemperaturen for juli, som er varmeste måned, ligger nær eller litt under 0 °C i hele den sentrale delen, men går opp i noen få varmegrader nærmere kystene. Om vinteren ligger det oftest en bakkeinversjon (temperaturstigning med høyden) over isen, temperaturen stiger oppover mot luftlag der strålingstapet er mindre, og utvekslingen med den tempererte sone går lettere. Med stigende overflatetemperatur utover sommeren blir det et blandingslag nederst, mens den sterke solstrålingen vedlikeholder relativt høy temperatur lenger oppe. Inversjonen finnes i noen hundre, kanskje opp til 1000 meter over havet, og danner et lokk over et lag som etter hvert blir fylt med vanndamp fra smeltende is og snø. Her dannes det tåke eller tåkeskyer, ofte med litt yr eller sludd. Moderat vind, tåke og gråvær er typisk for sommeren. Snødekket, som har vokst raskt fra september til desember, er gjerne smeltet i august. Det faller mest nedbør sommer og tidlig høst. Årsmidlet kan anslås til 150 millimeter, mindre i den amerikanske sektoren. Våren har lite skyer, tåke og nedbør.

Atlanterhavssektoren

Størstedelen av området fra Grønland østover mot Novaja Zemlja har et utpreget maritimt polarklima, mens en tunge med temperert klima stikker helt opp til 71° nordlig bredde over havet vest for Norge. Temperert atlanterhavsvann (100 000–200 000 kubikk kilometer per år) strømmer inn i Polhavet fra Norskehavet og gjør at isgrensen nord for Spitsbergen ofte ligger nord for 80° nordlig bredde. Isfjell fra Grønland bidrar til at vannmassene holder lav temperatur langt mot sør. Den atlanterhavsdominerte sektoren av Arktis bærer preg av store temperaturmotsetninger, høy fuktighet, stor frekvens av kuling, sjeldnere storm. Middeltall for Bjørnøya 1991–2020 gir typiske forhold: Lavest månedsmiddel har mars med −5,4 °C, høyeste august med 5,7 °C. Laveste målte månedsmiddel, −17,6 °C, er registrert i mars. Hyppigheten av tåke er hele vinteren mindre enn 2 prosent, i juli er den 22 prosent. Antall klare dager per år er syv. Nedbøren er størst i september med 47 millimeter, minst i mai med 25 millimeter. Årsnedbøren er omlag 450 millimeter. Hyppigheten av liten, stiv og sterk kuling er nær 30 prosent senhøstes og vinteren, 7 prosent i juni og juli. Variasjonen fra år til år er stort.

De egentlige tundraområder

Begrepet tundra er knyttet til landområder, og vi skal her konsentrere oss om grenseområdet mellom Polhavet og kontinentene. Øygruppene utenfor både Eurasia og Amerika er preget av landområdene innenfor, dette gjelder særlig vinterstid. Sterkere varmetap over land gir monsuntendens med luftstrømninger fra land mot det mindre kalde havet. Om sommeren blir det varmest over land, mens sjøtemperaturen aldri kommer vesentlig over frysepunktet. Det blir ofte pålandsvind med tåke og skyer, som først oppløses et stykke fra kysten. I snøbare områder som er skjermet mot havet, kan det bli ganske varmt, særlig når midnattsolen slipper til. Maksimumstemperaturer opp i 15 til 20 °C forekommer.

Grønland. Innlandsisen har en lignende virkning som den antarktiske landisen, men er langt mindre utpreget. Grønland har liten utstrekning vest–øst, samtidig stikker en ganske stor del så langt mot sør at vestavindsbeltet dominerer værforløpet. Lavtrykk og nedbørsområder som passerer fra vest mot øst vil riktignok svekkes under passeringen, men ofte ta seg opp igjen på østsiden. Her kan det i situasjoner med sterk vind i høyden også forekomme nydannelser som kan bidra til urolig og nedbørrikt værlag over og omkring Norskehavet. En kombinasjon av le-virkning og oppvarming av luften gjør at det, selv i nokså rolige værsituasjoner, finnes et lavtrykk (Islandslavtrykket) mellom sørspissen av Grønland og Island. Langs kysten i øst styres de nordøstlige luftstrømmene mot sør, også den isfylte havstrømmen fra Polhavet. Disse forholdene er årsak til at grensen for Arktis i Labrador-området ligger så langt sør som cirka 55° nordlig bredde. Kalde fallvinder (bora) fra innlandsisen er alminnelig, men det som er spesielt for Grønland er at det ganske ofte blåser typisk føn ned fra innlandsisen. Det forekommer sterke milde luftstrømmer som ikke «får tid til» å bli nevneverdig avkjølt over isen, men som oppvarmes på grunn av komprimering på lesiden.

Tabell over temperatur og nedbør

		Middeltemperatur i °C	Middelnedbør i mm
Sted	Breddegrad	Hele året	Kaldeste måned	Varmeste måned	Hele året	Våteste måned	Tørreste måned
«Nordpolen» (drivende isøy)	90° N	-20	feb.: -37	juli: 0	130	aug.: 20	de fleste: <10
Rudolf	82° N	-12	mars: -23	juli: 1	100	juli: 20	de fleste: <10
Nord (Grønland)	82° N	-16	mars: -33	juli: 4	200	des.: 40	mai: <10
Eureka (Canada)	80° N	-19	mars: -38	juli: 6	70	juli: 20	de fleste: <10
Svalbard lufthavn	78° N	-4	mars: -12	juli: 7	218	sep.: 27	mai: 8
Barrow (Alaska)	71° N	-12	feb.: -28	juli: 4	100	juli: 20	de fleste: <10

Klimaendringer i Arktis

De globale klimaendringene har ført til store endringer i Arktis. Isbreene og snødekket minker, noe som fører til ny vegetasjon og endring i livsvilkårene for mange dyr. Klimaendringene i Arktis påvirker også vær og klima andre steder på jorda.

Arktis blir varmere

Gjennomsnittlig årstemperatur i Arktis har økt om lag dobbelt så mye som i resten av verden de siste tiårene, med noen variasjoner innenfor regionen. Endringene dette medfører er store: vegetasjonen forandrer seg, sjøisen forsvinner i høyt tempo, innlandsisen på Grønland smelter og marine arter flytter seg.

Knapt noe på kloden forandrer seg så raskt som sjøisen i Arktis. På 30 år har både arealet og tykkelsen på isen om sommeren nesten blitt halvert. Det betyr at den har mistet nær ¾ av volumet siden 1980.

I 2012 ble det satt rekord i Arktis. Det har aldri før vært så liten utbredelse av sjøis siden satellittmålingene startet i 1979. Isutbredelsen var 760 000 kvadratkilometer lavere enn forrige rekord fra 2007.

Endringene er så raske at forskerne må tilpasse sine tidligere hypoteser og modeller til det nye Arktis. Verken folk eller natur har blitt utsatt for større og raskere endringer i moderne tid. Arktis er et unikt laboratorium for å forstå konsekvensene av klimaendringene.

Konsekvenser for dyr og planter

Endringer i havis og isbreenes utbredelse gir mange dyr endrede livsvilkår.

Noen endringer som forventes framover [1]:

Tregrensen forventes å bevege seg nordover og høyere oppover, og skog vil erstatte betydelige deler av det som nå er tundra. Tundravegetasjon vil bevege inn i polare ørkenområder.
Insektsangrep og skogbranner kommer svært sannsynlig til å øke i hyppighet, alvorlighet og varighet. Dette gjør det lettere for fremmede arter å invadere.
Redusert mengde sjøis vil innebære en drastisk reduksjon av leveområdet for isbjørn, sel som lever i isen og noen sjøfugler. Noen arter trues av utryddelse.
Reinsdyr og andre landdyr kommer sannsynligvis til å bli mer stresset ettersom klimaendringene endrer tilgangen til matressurser, yngleplasser og trekkruter.
Arter forventes å bevege seg nordover både på land og i havet, noe som fører nye arter inn i Arktis, og dette vil igjen ha følger for noen av de artene som i dag lever i Arktis.

Årsaker og beregninger

Det er utslipp fra den industrialiserte del av verden som har gitt global oppvarming. Drivhusgassene fordeles i atmosfæren og rammer Arktis selv om utslippene der er små. Ikke bare rammes Arktis, men her er effekten av global oppvarming størst.

Når temperaturen stiger erstattes snø og is på jordoverflata med vegetasjon og vann. Utfallet blir at mer solenergi absorberes, som igjen fører til mer smelting av snø og is.

Forrige rapport fra FNs klimapanel (2007) brukte klimamodeller til å framskrive utviklingen i smelting av sjøis i dette århundret. Klimamodellene beregnet da at det arealet av sjøis som inntraff i september 2012 først skulle inntreffe i 2070.

Arktis Råd gjorde deretter nye analyser som forelå i 2011. Modellene viste da en raskere smelting av sjøisen, men situasjonen i 2012 var ikke forventet å inntreffe før 2040. Misforholdet mellom virkeligheten og modellert framtid skyldes blant annet at isen driver raskere ut av Polhavet enn før. Mindre og tynnere is er mer utsatt for vær og vind og resultatet blir at mer sjøis driver ut av Polhavet. Denne isen smelter når den kommer lengre sør. Istransporten ut av Polhavet er desidert størst mellom Svalbard og Øst-Grønland, forskerne tror mer enn 90 prosent av sjøisen som driver ut av Polhavet passerer gjennom Framstredet.

Mindre, tynnere og mer oppsprukket is er også mer utsatt for værforhold, for eksempel storm. Når sjøisen ikke dekker hele havoverflata vil kraftige vinder skape omrøring i vannmassene under isen. Det ferske og kalde vannet er lettest og ligger over varmere vann. Ved omrøring føres varmere vann opp til undersiden av isen som smelter raskere. Slike tilbakekoplingsmekanismer er vanskelig å modellere.

Betydning andre steder

De siste årene har forskerne vist at oppvarmingen i Arktis har betydning langt utover dette området. Når temperaturen stiger i luft og hav og når sjøisen smelter, påvirker det luftstrømmene og plasseringen av høy- og lavtrykk. Det som skjer i Arktis får dermed betydning for vær og klima på hele den nordlige halvkule.

Det er funnet sammenheng mellom oppvarmingen i Arktis og hetebølgen i USA og den fuktige sommeren i Storbritannia i fjor. Begge tilfellene ga elendige jordbruksavlinger med påfølgende høye matpriser. Forskning viser også at et varmere Arktis påvirker monsunen i Asia.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Miljøstatus.no: Klima i Arktis

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Klima i verden

Jostein Mamen

Meteorologisk institutt