Klima i Arktis

Størstedelen av området fra Grønland østover mot Novaja Zemlja har et utpreget maritimt polarklima, mens en tunge med temperert klima stikker helt opp til 71° n.br. over havet vest for Norge. Temperert atlanterhavsvann (100 000–200 000 km³ per år) strømmer inn i Polhavet fra Norskehavet og gjør at isgrensen nord for Spitsbergen ofte ligger nord for 80° n.br. Isfjell fra Grønland bidrar til at vannmassene holder lav temperatur langt mot sør. Den atlanterhavsdominerte sektoren av Arktis bærer preg av store temperaturmotsetninger, høy fuktighet, stor frekvens av kuling, sjeldnere storm. Middeltall for Bjørnøya 1951–80 gir typiske forhold: Lavest månedsmiddel har januar med −7,9 °C, høyeste august med 4,5 °C. Laveste målte månedsmiddel, −17,7 °C, er registrert i mars. Hyppigheten av tåke er hele vinteren mindre enn 2 %, i juli er den 22 %. Antall klare dager per år er 7. Nedbøren er størst i september med 47 mm, minst i mai med 18 mm. Hyppigheten av liten, stiv og sterk kuling er nær 30 % senhøstes og vinteren, 7 % i juni og juli. Avviket fra år til år er stort.

Begrepet tundra er knyttet til landområder, og vi skal her konsentrere oss om grenseområdet mellom Polhavet og kontinentene. Øygruppene utenfor både Eurasia og Amerika er preget av landområdene innenfor, dette gjelder særlig vinterstid. Sterkere varmetap over land gir monsuntendens med luftstrømninger fra land mot det mindre kalde havet. Om sommeren blir det varmest over land, mens sjøtemperaturen aldri kommer vesentlig over frysepunktet. Det blir ofte pålandsvind med tåke og skyer, som først oppløses et stykke fra kysten. I snøbare områder som er skjermet mot havet, kan det bli ganske varmt, særlig når midnattsolen slipper til. Maksimumstemperaturer opp i 15–20 °C forekommer.

Grønland. Innlandsisen har en lignende virkning som den antarktiske landisen, men er langt mindre utpreget. Grønland har liten utstrekning vest–øst, samtidig stikker en ganske stor del så langt mot sør at vestavindsbeltet dominerer værforløpet. Lavtrykk og nedbørsområder som passerer fra vest mot øst vil riktignok svekkes under passeringen, men ofte ta seg opp igjen på østsiden. Her kan det i situasjoner med sterk vind i høyden også forekomme nydannelser som kan bidra til urolig og nedbørrikt værlag over og omkring Norskehavet. En kombinasjon av le-virkning og oppvarming av luften gjør at det, selv i nokså rolige værsituasjoner, finnes et lavtrykk (Islandslavtrykket) mellom sørspissen av Grønland og Island. Langs kysten i øst styres de nordøstlige luftstrømmene mot sør, også den isfylte havstrømmen fra Polhavet. Disse forholdene er årsak til at grensen for Arktis i Labrador-området ligger så langt sør som ca. 55° n.br. Kalde fallvinder (bora) fra innlandsisen er alminnelig, men det som er spesielt for Grønland er at det ganske ofte blåser typisk føn ned fra innlandsisen. Det forekommer sterke milde luftstrømmer som ikke «får tid til» å bli nevneverdig avkjølt over isen, men som oppvarmes på grunn av komprimering på lesiden.